Det var sommer, og jeg var 11 år. Jeg var på besøk hos et nært familiemedlem som hadde fått sin egen platespiller, en sånn med høyttaler i lokket. Hun hadde også en bunke singelplater, blant dem flere med Cliff Richard & The Shadows. Mens mine barneår var preget av Engedahl og Stordahl, Alf Prøysen og Jim Reeves – fordi mine musikalske foreldre hadde dem og flere andre i platesamlinga – skulle jeg bli helt betatt av de nye, fengende rytmene. Lucky Lips, Please Don’t Tease, The Young Ones, Summer Holiday – alle var de der. Der og da ble Cliff og gjengen nummer én for meg. Jeg dro på flere besøk for å spille plater den sommeren, og etter hvert satt låtene som klistret til hjernen.
Kompisen min over veien på Moa hadde en eldre bror som reiste til sjøs, og han hadde platespiller og singelplater som vi yngre fikk spille. I den bunken fantes en singel med den svært unge Eddie Hodges. I’m Gonna Knock On Your Door ble en favoritt hos meg, fra jeg hørte den første gang i solskinnet på verandaen til kompisen min. Og det ryktes at jeg etter det gikk rundt og nynnet på den dagen lang.
Så, våren 1965 kom NRK sin radiohitliste Ti i Skuddet. Jeg satt klistret foran radioen, antakelig fra andre program, 12 år gammel. Hadde den timen for meg selv, som regel alene i stua. Og Ti i skuddet skulle bli min vei videre inn i popmusikken. Jeg ble fan av programmet, og jeg gikk ikke glipp av særlig mange sendinger frem til programmet tok en pause i desember 1970. Ekstra stort var det derfor å få være med i juryen under ei sending fra Narvik mens jeg gikk på gymnaset der.
Jeg var på vei inn i tenårene da The Beatles ble mine musikalske guder. De overtok tronen hos meg etter Cliff Richard, og har siden stått nær toppen av lista over favorittene mine. Selv om jeg ikke lytter på dem så mye som før, så ligger de lagret i go’musikk-skuffa i hodet mitt. Senere ble favorittartistene og favorittbandene flere. Her er litt musikk med The Lovin’ Spoonful, The Kinks, nord-norske The Pussycats fra Tromsø og 1-2-6 fra Bodø.
Musikken endret seg utover 60-tallet og inn i 70-tallet. Creedence Clearwater Revival ble favoritter hos meg og mange andre i min omgangskrets. Albumet Cosmo’s Factory som jeg tyvlånte hos søstera mi på 70-tallet ble mye spilt. Musikksmaken ble også påvirket av venner og musikere jeg spilte sammen med. Etter hvert kom interessen for det som Deep Purple, Led Zeppelin og Pink Floyd hadde å by på. Og det å jobbe i byen i ei radio-/TV-forretning med platebar utover 70-tallet, hadde sine absolutte fordeler.
Men det er en annen historie.
Tilføyelse: Søstera mi fikk Creedence-plata tilbake julaften 2019.
Lyd fra YouTube
GJØR DET ENKELT – følg denne hjemmesida på e-post, slik:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du kan lese nye innlegg på e-post når de legges ut.
Følg eller lik denne hjemmesida på Facebook: KLIKK HER!
Tore Toresens Univers 