Union og reunion

Året var 1972, og det var sensommer. Min gode venn Gunnar og jeg hadde brukt sommeren til å spille gitar sammen, og vi hadde snekret i hop et repertoar av gamle og nye låter i de få akkordene vi kunne. Musikkrommet var et rom i fjøset til Gunnars foreldre, og utstyret var av enkleste sort.

Bambi
Idéen om å starte et band lå selvfølgelig i bakhodene våre, men vi måtte jo være flere. En kompis av oss ble spurt om å holde takten på skarptromma og hi-hat’en han foreløpig hadde skaffet seg. En spillejobb fikk vi også med oss, på ungdomshuset på Igeland på Andørja. Bandnavnet vi brukte den kvelden var Bambi, det kjappeste vi kom på når arrangøren spurte hva vi kalte oss.
Vi dro avgårde som røska ut av det tidlige 60-tallet, med én mikrofon, to gitarer, ei skarptromme og en hi-hat, minimalt med forsterkerutstyr og et repertoar på rundt 30 låter. Spillejobben gikk greit, Andørja-væringene var høvelig fornøyde. Kanskje bortsett fra han som prøvde å danse swing med to damer samtidig, deiset overende på golvet, reiste seg opp og ropte mot scenen: – Gutta! Dokker spælle som nån hestk..a!
Den tiltenkte trommisen var sjømann, og ikke lenge etter første spillejobb måtte han reise ut for en lengre periode. Og vi måtte ha inn nye folk.
Vi visste at Odd Jarle Pedersen fra Hilleshamn i Gratangen var en ræser både på bass og trekkspill, og vi jubla når han sa ja til å bli med i bandet. Vi ble tipset om en ung trommeslager fra Harstad. Gunnar og jeg dro til byen, troppet opp på trappa hos ham, og 16 år gamle Tore Korneliussen svarte selvsagt ja til to gutter med overtalelsesevnene i orden.

Pacific Union
Dermed var bandet komplett, men vi måtte jo ha et tøft navn. Tore trommis kom med forslaget Pacific Union, og sånn ble det. Grovfjords aller første ordentlige popband var i gang. Øvingslokale ble ungdomshuset i Grov, der vi fikk øve gratis mot å spille på ten-treff på onsdager og noen av ungdomslagets dansefester.

Spillejobbene ballet på seg. Vi spilte selvsagt mye i Grovfjord, men også i distriktet rundt. Ekstra stort var det når vi inntok selveste samfunnssalen på Evenskjer, der kjente band og artister sto på scenen rett som det var.
Romjula 1972 hadde vi flere spillejobber, med 2. juledagsfesten i Straumen på Andørja som den som huskes best. Kjempestemning, masse trivelige mennesker, «skrangling» som tredoblet honoraret, og et stivpynta juletre som utover natta ble brukt som dansepartner og havnet midt på golvet, der det sto ribbet for julepynt etter festen.
Nyttårsaften 1972 spilte vi på gammel-ungdomshuset på Sandstrand, og etter den jobben ga Odd Jarle seg i bandet. Vi måtte ha ny bassist, og det ble Gunnar som fikk det vervet.
Tore K kjente en dyktig gitarist fra Dyrøy, bosatt i Harstad. En fredag ettermiddag tidlig i januar ’73 kom Hallgeir Hansen av bussen på Moa, med en stor hatt oppå et stort, krøllete hår, og med en sliten Fender gitarkasse under armen. Og bandet var komplett.

Oppdragene ble mange rundt i distriktet, men inntektene sto ikke alltid i stil med kostnadene. Etter en spillejobb på samfunnssalen på Sortland vinteren 1973 kom vi hjem i minus. Vi hadde ikke kalkulert med at honoraret skulle dekke leie av varebil, fergebilletter tur/retur over Sortlandssundet, og overnatting på Sortland Hotell.
17. mai 1973 feiret vi på Ibestad samfunnshus, og 23. juni hadde vi vår siste spillejobb. På ungdomshuset i Grovfjord. Ringen var sluttet. Og vi avsluttet det hele med Albert Hammonds «It never rains in Southern California». Den låten og Christies «Yellow river» hadde vært våre signaturlåter.
Skolegang, militærtjeneste og flytting til Sverige gjorde at vi ikke lenger var et band. Jeg flyttet til Harstad, og der var jeg med på å starte et nytt band i januar 1974, sammen med tre Harstad-musikere.

Reunion
Før kulturfestivalen Sommarhelg i Grovfjord i 2007 kom spørsmål fra arrangørene om vi kunne tenke oss å snekre sammen Pacific Union igjen for en liten reunion. Gunnar og jeg var de eneste som hadde møttes jevnlig de 34 årene som var gått. Hallgeir var flyttet sørover, og han og jeg hadde hatt litt kontakt på telefon og etter hvert på mail. Vi hadde ikke møttes. Trommis Tore var flyttet til Sverige, og vi hadde mistet kontakten med ham. Tida var knapp, så vi måtte bruke lokale musikere bosatt i Grovfjord; André, Brynjar og Morten. 15 låter, én kveld med øving, og vi var…klare?
Så måtte vi jo lage litt skøy rundt det hele. Gunnar var PR-sjef, og han hadde ordnet T-skjorter med bandnavnet på til oss og til endel av publikum. Tre sikkerhetsvakter med svarte solbriller og ørepropper måtte vi også ha. Og så satte vi i gang. Sikkerhetsvaktene stakk av da de nå godt voksne jentene stormet scenen. De lagde Beatles-tilstander, men hylingen lå et par oktaver lavere enn i gamle dager.
Lørdag 4. juli 2007 ble en minnerik kveld, og vi var skjønt enige om at dette måtte vi gjenta.

Men, spørsmålet kom kjapt om å spille en hel kveld, og i 2008, 2010 og 2011 hadde vi helaftens spillejobber på Sommarhelga. Og takket være solid musikalsk hjelp fra André Stifjell, Helge Johan Berg, Geir Søvik, Kjell Harald Eriksen og Øivind Lind, så kom vi i havn hver gang.
I 2012 og 2013 kom tilbud om fire nye reunion’er. Bryggedanser på Fjelldal, og rockefestivaler på Finnsnes Hotell. André var med som vår trommeslager hele veien fra 2007, og Kjell Harald var med på keyboard og vokal fra 2010.

Så ville skjebnen at vår trommis fra gamle dager tok kontakt. Han hadde fått vite av sin søster at bandet hadde møttes igjen for å spille, og sommeren 2015 møtte vi ham igjen for første gang på 42 år. Og det førte med seg at Pacific Union takket ja til enda en reunion, på Sommarhelga i Grovfjord i 2016. Der spilte vi noen låter på fredag kveld og lørdag formiddag, med Tore K bak trommene og Kjell Harald bak tangentene. Nok en minnerik og sosialt trivelig reunion.

I november 2018 døde Kjell Harald etter en tids sykdom. En kjær venn og dyktig musiker ble borte så alt for tidlig. Han og jeg hadde spilt fast sammen siden sommeren 2010.

Så vil tiden vise om Sommarhelga i Grovfjord i 2016 ble vår siste opptreden med 1973-besetning. Eller om vi finner frem de gamle låtene og trør til enda en gang. Det vet ingen.

Her er til slutt to lydopptak fra vår reunion på Fjelldal i juni 2013.

«Guitar boogie»:

Eric Claptons «Wonderful tonight»:

Bildene er knipset av familie og venner.
Lydopptakene er gjort av Øivind Lind.

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.