Da livet fikk en liten pause

I slutten av mai 2017 var jeg på et rutinebesøk hos min fastlege. Jeg hadde fått med meg at helsemyndighetene flere år tidligere hadde bestemt at alle menn over en viss alder skulle få tilbud om en sjekk av prostata. Denne dagen hos legen ramla tanken inn i hodet mitt, sånn helt tilfeldig. Og det kunne vel ikke skade å spørre, tenkte jeg.

Jeg hadde ikke merket noen av symptomene legen la fram for meg på prostatakreft, men han sa at han skulle ordne en sjekk. – Vi tar en blodprøve, men du må ikke regne med at resten går så fort, sa han.
Men det gjorde det. Bare få dager senere fikk jeg en telefon fra urologisk avdeling hos UNN Harstad. De hadde en ledig time til meg om fire dager, og ringte meg derfor siden vanlig innkalling ikke ville nå frem til meg i tide. Undersøkelsene var trykktest og ultralyd. Blodprøven jeg hadde tatt viste at prostata hadde vokst bittelitt, og legen som undersøkte meg hos UNN sa at ultralydundersøkelsen viste det samme. Trinn et av tre i rutineundersøkelsene var unnagjort.
To uker senere var jeg på vei til UNN Tromsø for MR-undersøkelse, og fire uker etter var jeg tilbake hos UNN Harstad for å ta vevsprøver. Ifølge legen var det de så på MR-undersøkelsen så smått at det bare kunne være noe grums, en betennelse, eller i verste fall kreft. Han informerte om og diskuterte med meg de tre valgene jeg kunne ta vedrørende behandling, hvis jeg hadde kreft. Strålebehandling eller cellegift, eller fjerning av prostata. Og han informerte om komplikasjoner som kunne oppstå etter en eventuell operasjon.

I slutten av juli kom telefonen jeg hadde ventet spent på. Kreftoverlegen ved UNN ringte og fortalte at resultatet av vevsprøvene var klare. – Sitter du, spurte han. – Nei, men jeg kan sette meg, selv om jeg skjønner hva du har å fortelle, sa jeg.
Han fortalte at det var funnet kreftceller i fem av de tolv vevsprøvene, men jeg hadde ikke spredning ut av prostata. Jeg hadde allerede bestemt meg for å få prostata fjernet dersom jeg ikke hadde spredning, noe legen syns var fornuftig.

6. september 2017 tidlig på kvelden våknet jeg etter robot-operasjonen på UNN i Tromsø. Bildet som henger ved dette innlegget ble knipset fra senga, og lagt ut på Facebook i ørska, med ei oppfordring til alle voksne mannfolk.
Og hvis du lurer på hvorfor i alle dager jeg skriver om dette igjen, så er det nettopp på grunn av den oppfordringen. Og den er den samme:
Sjekk dere, mannfolk. Be om en sjekk. Det starter med en enkel blodprøve. – Alt for mange mannfolk i 50-60-årsalderen går med kreft i prostata uten at de aner det, sa kreftoverlegen hos UNN til meg. – Først når kreften sprer seg blir man syk, og det merker man, sa han. 

Jeg var aldri syk, men livet fikk en pause likevel. I hodet før operasjonen, i kroppen etter operasjonen. Det første halve året etter operasjonen måtte jeg ta livet helt med ro. De første tre månedene veldig med ro. Bestemte øvelser for bekkenmuskulaturen og korte spaserturer var lov. Det tyngste jeg fikk lov å løfte var en liter melk. Med begge hendene. Tyngre løft ga smerter i de seks operasjonssårene og i bekkenmuskulaturen, og jeg mistet kontrollen over muskulaturen der nede. Nerver var fjernet og muskulaturen ble forvirret. Gjett om.

Tre måneder etter operasjonen var jeg til etterkontroll ved UNN Harstad. Blodprøver og andre kontroller viste bare fine resultater. Legen kalte meg ei solskinnshistorie, og sa at han håpet å aldri se meg igjen.
Et halvt år etter operasjonen kunne jeg leve som normalt, og i dag er jeg i fin form og har ingen nevneverdige komplikasjoner. Frisk og fin.

Takk for oppmerksomheten!

Følg Tore Toresens Univers på Facebook: KLIKK HER!

Følg Tore Toresens Univers på e-post: