Hele bygda var vår lekegrind

– Det trengs ei bygd som Grov for å oppdra et barn.
Denne setninga og overskrifta i dette blogginnlegget har jeg fått låne hos Arne Bertheussen, fra hans bok «Tre brødre». – Vi vokste opp i et fellesskap som var større enn familien og slekta. Man kan si at alle kjente hverandre på godt og vondt. Vi kjente praktisk talt alle voksne rundt oss, og de fleste voksne visste hvem vi var. Det kan derfor hevdes at mange bidro til vår oppdragelse, skriver han.

Arne ble en del av min oppvekst i Grov. Da jeg i 1955 kom dit som treåring sammen med min mor, far og lillesøster Bjørg på tre måneder, bodde vi ei tid på loftet hos familien Bertheussen i Gården. Etter hvert flyttet vi inn i et lite murhus oppe på Hågen.

Pappa hadde fått jobb som bestyrer av Astafjord Samvirkelag, og vi skulle begynne en ny tilværelse etter flyttingen fra Bustadhamn i Finnmark. Du kan lese mer om fødestedet mitt i et annet blogginnlegg. Se link helt nederst.

Etter at vi flyttet inn på Hågen, ble mine foreldre omgangsvenner med familien Johnsen i Jupvika. Veien mellom husene var kort, så det var naturlig. Og når Gunnar og jeg ble så gamle at vi skjønte hva det gikk ut på, ble vi gode kompiser. Familiene var mye i lag, og det samme var Gunnar og jeg.

Murhuset på Hågen var kaldt og trekkfullt, og ikke helt egnet til å oppfostre små barn i. Derfor ble det en annen hverdag for oss unger når vi kunne flytte inn i Helge Markussen sitt hus ovenfor skolen i Grov.
Kontakten med Jupvika mistet jeg imidlertid ikke. Det var fort gjort å hive seg på sykkelen eller sparken for å komme seg kjapt dit.

30. januar 1959 døde mamma av sykdom, 30 år gammel. En ørebetennelse hadde spredt seg til hjernen, og på tross av operasjon på Rikshospitalet sto ikke livet til å redde. Bjørg var tre år, og jeg var seks, men jeg husker ikke så mye av det som skjedde. Kanskje ble det bare fortrengt.

Høsten etter at mamma var gått bort ble jeg skolegutt. Fikk skolekamerater og et litt annet fokus enn før. Dessverre har jeg ingen bilder fra den begivenheten i mitt liv, og det er synd. Jeg hadde bygdas korteste skolevei, en kort sti rett ned fra huset vi bodde i.
Jeg trivdes veldig godt på skolen i alle år, og fikk gode karakterer. 

Pappa giftet seg med tida på nytt, med hushjelp Margot. Bjørg og jeg fikk ei ny, snill mor. Etter hvert kom to nye, fine småbrødre til verden, Jørn og Knut.
Da leiligheten i andre etasje i det nybygde samvirkelaget på Moa var ferdig først på 60-tallet, flyttet vi inn der.

Lekegrinda Grov var stor, og vi hadde et eldorado å velge i til de forskjellige aktivitetene. Jupvika, fjæra nedenfor Hågen, og markene og skogene ovenfor hele bygda.
Skogen og området ovenfor Jupvika var i bruk hele sommeren. Vi bygde hytter av alle slags materialer. Den gang var det husdyr i marka, og derfor var det store, åpne områder å boltre seg i. Merket, langt der oppe syns vi den gang – var et av dem.

En sommer lekte vi at vi var i militæret. Base var sommerfjøsen som sto oppafor Jupviksletta. Gunnar og jeg var selvsagt befal, siden det var vårt påfunn. De andre ungene var soldater. Oppstilling, utmarsj, og alt som hørte med. Og vi lå rundt på haugene med god utsikt over fjorden, og passet på at ingen kom og invaderte bygda.
I ettertid har vi fått bare én klage på aktiviteten. Den kom i 2014; – Vi fikk jo aldri mat, sa en av soldatene fra den gang.

På Jupviksletta gikk vi på ski og hoppa på ski. Det sistnevnte var ikke min yndlingsaktivitet. Tror rekorden min er fire meter, eller noe sånt.
Og når vi ikke selv hoppa på ski på der, så hadde én av oss en liten leke-skihopper som vi bygde hoppbakke til oppi skråninga. Vi hadde konkurranser og målte og noterte lengder, og den ene hopperen måtte bære navnet til alle de berømte skihopperne vi kom på. Notater med resultatene fra rennene fins den dag i dag. Gunnar tok vare på dem.

Tida gikk, og lekeaktivitetene endret seg. Min kompis og nabo over veien på Moa, Roar og jeg, måket en løpebane på flata mellom huset der han bodde, elva og hovedveien. Der sprang vi rundt og rundt sammen med andre kompiser, og lekte skøyteløp. Hele vinteren. Og vi var ikke hvem som helst. Store norske og utenlandske skøytenavn ble brukt. Roar vant hver gang. Er det rart han er skøyteentusiast i dag? Det var nok her det startet.

På sommertid ble det mye fotball på unge Toresen. I perioder var jeg på Øyrspira hver ettermiddag og spilte fotball sammen med kamerater. På våren og høsten ble det arrangert fotballkamper mellom Grov skole og Saltvann skole, og kampene ble spilt vekselvis på Øyrspira eller ved Saltvann skole.

Lokalbåten fra Harstad anløp dampskipskaia nedenfor samvirkelaget flere dager i uka. Vi gutta sto på kaia, og vi kunne navnet på dem alle, og vi kjente utseendet på dem når de runda Kalvskinnet. Og så fikk vi jo sett hvem som hadde vært i byen den dagen. Og hvem som kanskje kom hjem fra ferie.
En episode som har brent seg fast i minnet var da en kar fra indre del av bygda kom fra byen. Han hadde helt tydelig vært i byen for å handle inn sterkere saker, siden det plinget godt fra den grå ryggsekken han hadde med seg.
Sykkelen hans sto på kaia, og én av bygda strenge menn fulgte etter ham. De hadde kommet et stykke innover Strømshågen da moralens vokter tok fra ham ryggsekken, tok ut flaskene han hadde i den, og kastet dem ned i steinura. Vi skjønte ikke den gang hvorfor han gjorde det, men jeg husker oppgittheten fra folk som sto på kaia. Og at de voksne kommenterte at mannen jo hadde brukt deler av trygda si som nå gikk opp i tusen knas. Om mannen med sekken fikk pengene han hadde brukt tilbake fra den strenge, vet jeg ikke. La oss håpe det.

Apropos dampskipskaia. Den var god å ha når vi skulle fiske med stang, og gammelkaia lenger bort ble brukt til å erte krabber og marronka, som vi kalte ufisken for. Under kaia med en pinne, og så satt vi der og venta til de kom ut av tangen. Så hendte det jo at noen ramla i havet, og måtte fiskes opp av voksne i robåt. Det skjedde heldigvis aldri meg.

Og, så må jeg jo komme inn på mitt nokså kokende temperament i deler av barndommen. Ellers hagler vel kommentarene etterpå fra bekjente.
Ja, jeg kjørte et vaskeskaft tvers gjennom døra på badet. Fordi søstra mi låste døra til badet fra innsida når jeg skulle inn. Hun ertet meg så ofte hun kunne, fordi hun visste at jeg kom til å ta sats.
Ja, søstra mi fikk ofte juling. Da vi sto og vaska oss på badet om kvelden, og jeg spurte: – E’ æ rein? Og hun svarte: – Nei, du e’ menneske!
Ja, jeg kjørte knyttneven gjennom vinduet i utgangsdøra. En av mine kompiser ertet meg til det kokte over og smalt. Han stakk av, og jeg var helt alene da det skjedde. Arret etter kuttet har jeg fortsatt som et minne.
Ja, jeg kastet alle klesklypene fra bøtta til ho mor etter kompiser som sto og ertet meg nedenfor verandaen. Men, jeg plukket dem jo opp etterpå. Fordi jeg måtte.

Sånn for ordens skyld; Temperamentet forsvant med årene. Min datter spurte meg en gang: – Pappa. Hvorfor blir du aldri sint?

I samme slengen må jeg innrømme at jeg angrer på to ting fra sen barndom. At jeg lærte Gunnar å banne. Og at jeg lærte ham å røyke. Det siste gikk fort over for oss begge. Får aldri vite om jeg ble straffet fordi jeg røykte eller fordi jeg stjal tobakken.

Så kan jeg skryte av å være den eneste i Grov som har har hatt nærkontakt med lensmann Rasmussen sin gule Volvo. To ganger.

Første gang kom jeg ned Høgda på Sjøvollen på rattkjelke. Høgda var endel brattere den gang enn i dag, med en sving midt på. Speilglatt og god fart. Der sto han, midt på veien, helt i ro. Jeg satte håndbremsa og hælene hardt ned i isen, og klarte nesten å stoppe. Ingen skade på støtfangeren på Volvo’en, men et bøyd ratt på kjelken. Og litt kjeft attåt.

Andre gang sto jeg på brua over elva på Moa og kastet pinner i elva. Og så sprang jeg over veien for å se om de kom ut på andre sida. Kjedet meg sikkert når de andre ungene var på ferie. Og når jeg på en av turene fram og tilbake snudde meg fort, sto han plutselig der. Jeg hadde ikke hørt bilen på grunn av bråket fra elva. Jeg havna i døra på passasjersida på den gule Volvo’en. Slo meg ikke. Lensmann Rasmussen ble mest redd av oss.

Sent i barndommen tok musikkinteressen tak i meg. Jeg satt ofte foran radioen på faste klokkeslett for å høre på program som Ti i Skuddet, NRKs internasjonale hitliste. Et annet sted i bloggen kan du lese om mitt første møte med popmusikken, som 11-åring.
Steinar har minnet meg på om at guttan på Moa hadde et band nedi dalen ved Moelva. Vi spilte på pappgitarer og papptrommer, og det var vel bare trommene som ga lyd. Bandet kalte vi The Hill Boys, og det hadde musikkhistoriens korteste levetid. Ett døgn.
Den gang hadde vi ikke skolekorps i bygda. Men, vi hadde blokkfløyteorkester. Med konsert på selveste 17. mai. Blokkfløyta var ikke mitt favorittinstrument, for å si det snilt. Men, det fine med at vi spilte bare tostemt, var at toner man ikke fikk til kunne man bare hoppe over. Det var alltid noen andre som klarte dem, og da låt jo orkesteret perfekt.

Et av mine stolte øyeblikk var da jeg som 14-åring fikk æren av å være den første til å bære den nye skolefanen på 17. mai. Fanen var tung for en spinkel, ung kar, og etter et par kilometer i vinden overtok en voksen jobben.

Nettopp fylt 15 dro jeg fra bygda for videre skolegang. Og dermed var første kapittel i livet mitt over. De neste fem årene var jeg hjemme på søndager, hver fjerde lørdag, og ellers i skoleferier. Og i ei tid uten mobiltelefon, e-post og Facebook ble det naturlig at jeg mistet kontakten med noen av mine barndomsvenner, spesielt siden også de dro ut.

Familien flyttet inn i nybygd hus på Myklevoll sommeren 1970. Det ble familiens fjerde bosted i Grov.

Jeg avslutter som jeg begynte, med å sitere fra boka til Arne Bertheussen, der han skriver:
– Alt som betyr noe, lærte jeg som barn.

Takk for oppmerksomheten!

Klikk her og les om mitt fødested Bustadhamn

Vil du lese mer, klikker du på «Forside» i menyen øverst, og velger lesestoff.

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.