Beatles’ hviteste

Jeg trenger ikke nevne at The Beatles er det mest innflytelsesrike bandet i pop- og rockhistorien, og at de i sin karriere og ettertid påvirket til endringer i flere sjangere i musikken. Jeg trenger heller ikke nevne at låtene deres er solgt i over en milliard eksemplarer. Heller ikke at de hadde 28 hits innenfor topp ti i hjemlandet, 17 av dem som nummer 1.
Rock and Roll Hall of Fame sier: «The Beatles sin påvirkning på musikken har ofte blitt kommentert, og den kan ikke overdrives».

The Beatles ga ut 12 studioalbum i perioden 1961 – 1970. Et av dem er «The Beatles», også kjent som «The White Album».

Albumet ble innspilt fra mai til oktober 1968, og kom ut i november 1968. Det gikk unna i gamle dager. Albumet inneholder 30 låter. Jeg kan ikke ta med alle låtene i dette blogginnlegget. Men, her er et lite, håndplukket utvalg.
Under innspillingen av albumet var stemningen i studio tidvis amper, med mange harde diskusjoner. En av årsakene skal ha vært at John Lennons nye partner Yoko Ono var til stede hele tida, og var et forstyrrende element. Ringo Starr forlot bandet for en periode midt under innspillingen.

De fleste låtene på plata er skrevet av enten John Lennon eller Paul McCartney. Men, alle er likevel kreditert samarbeidet Lennon/McCartney. Som alltid.
De aller fleste låtene til The Beatles ble «renovert» i 2009, og disse er blant dem.

Her er rockeren «Back in the U.S.S.R». Den er skrevet av Paul McCartney.  Teksten handler om en reise fra fæle Miami tilbake til flotte Sovjetunionen, og teksten skapte mye støy fra høyresiden i datidens USA. Samtidig var all musikk med The Beatles forbudt i Sovjetunionen.

Teksten på «Ob-La-Di, Ob-La-Da» er mye snillere. Den er skrevet av Paul McCartney. John Lennon likte ikke låten, og det ble mye krangling i studio. Det førte til at en av bandets faste lydteknikere sa opp jobben. Men, McCartney fikk viljen sin, og låten ble en stor hit i mange land. Selv om flere kritikere latterliggjorde teksten som lettvint.

«The Continuing Story of Bungalow Bill» er skrevet av John Lennon, som en harselas med en den gang kjent og skrytete amerikaner, som oppholdt seg i India samtidig med The Beatles. Han dro en dag ut på jakt, skjøt en tiger, og skrøt av det i ettertid. Noe teksten handler om. Historien sier at i ettertid gikk Lennons hånlige tekst i låten så inn på amerikaneren at han la geværet på hylla for godt.

Her er en av de fineste låtene på albumet. «Blackbird» er skrevet av Paul McCartney, og det er bare ham vi hører på denne. Stemmen, gitaren og skotuppen som holder takten.

«Piggies» er skrevet av George Harrison, som en sosial kommentar til lyst og grådighet i datidens samfunn. Den starter i barokk-stil med cembalo og strykere, og ender som noe helt annet.

Paul McCartney skrev balladen «I Will» inspirert av sin kommende kone Linda Eastman (Linda McCartney). Da var han fortsatt forlovet med Jane Asher. Han skrev låten i India, der mye av innholdet på albumet ble til.

«Birthday» ble skrevet ferdig av hele bandet, på et grunnlag Paul McCartney hadde idéen til. Låten ble skrevet og spilt inn bare noen dager før den omtalte Linda Eastman fylte 27. Tilfeldig? Neida.

Også «Honey Pie» er et Paul McCartney-produkt. Sangen er en direkte hyllest til britisk music-hall på 1920-tallet, og teksten handler om en berømt skuespillerinne. Og, igjen, låten ble skrevet indirekte til Linda Eastman. Han må ha vært stormende forelsket, den godeste Paul.

«While My Guitar Gently Weeps» er den beste av dem alle på albumet, synes jeg og flere med meg. Den er komponert av George Harrison, opprinnelig som en akustisk låt. Eric Clapton spiller sologitar på låten.

En annen svært populær Beatles-låt, «Hey Jude», ble spilt inn og skulle opprinnelig vært med på «The White Album». Den ble imidlertid tatt ut av albumet og gitt ut som singelplate tre måneder før albumet kom ut. Og alle vet jo hvordan det gikk. Årets mestselgende låt i flere vestlige land i 1968, og den lengst-liggende på toppen av hitlistene i USA.

Da det hvite dobbeltalbumet kom ut fikk det positiv omtale av musikk-kritikerne. Men, noen syntes albumets satiriske låter var uviktige midt i det turbulente politiske klima og samfunnsliv i 1968. Brydde Beatles-tilhengere og platekjøperne seg om det? Neida. Albumet toppet salgslistene i flere land i Europa, inkludert Norge. Pluss i Canada og USA.

Håper du har kost deg med litt god Beatles-musikk. Og en dose musikkhistorie.
Takk for at du leste.

 

Faktasjekk: en.wikipedia.org
Bilder: thebeatles.com
Lyd fra YouTube/The Beatles

 

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.