Det var fredag, og det må ha vært våren 1975. Jeg hadde ikke tjent såpass med penger da opplevelsen i dette blogginnlegget skjedde at jeg hadde hatt råd til å kjøpe egen bil. Derfor var det greit å av og til kunne bruke en av firmabilene til bedriften jeg jobbet i når jeg skulle hjem til Grovfjord en tur i helgene. Jeg jobbet i radio-/TV-avdelinga til Ness & Lind A/S i Harstad, og jeg fikk låne den røde Ford Transit’en mot at jeg tok med meg og leverte varer som kunder på strekninga Tjeldsundbrua – Grov hadde kjøpt.
Jeg hadde fri fra jobb den lørdagen, og skulle tilbake til byen på lørdag ettermiddag for å dra ut på en spillejobb. På fredag skulle et TV-apparat leveres hos en mann i Grovfjord, og endel hvitevarer – vaskemaskiner, komfyrer, eller noe sånt – til et par andre kunder på veien.
Da Leif i Grov hadde fått TV’en sin og bilde og lyd var på plass, dro jeg hjem til mine foreldre. At jeg måtte flere ganger tilbake til ham de neste årene for å stille inn TV’en, etter at han hadde fikla med den, er ei anna historie.
Utpå kvelden tok jeg med fiskestanga, satte meg i bilen og dro avgårde på en liten fisketur. Jeg liker best å fiske i havet, fordi lyden og lukta av havet er avslappende så det holder. Jeg kjørte over til Renså, svingte av for å dra et stykke innover veien mot Fornes. De som kjenner veien den siste biten innover der vet at den var smal og svingete, akkurat som i dag. Og i en av høyre-svingene smalt det.
I øyekroken så jeg såvidt rev-ungen komme i full fart ut av skogen, men jeg klarte ikke å stoppe. Ikke rev-ungen heller. Jeg var litt skjelven når jeg la reven pent og pyntelig bak i bilen, på ei papp-plate som var blitt til overs etter det jeg hadde levert. Fikk meg en støkk, må jeg innrømme.
Etter å ha sittet og fisket sikkert en time nedpå bergene, pakka jeg fiskeutstyret i bilen og kjørte tilbake til Grov. Og, som om ikke én smell var nok; Noen få meter ut av tunnel-åpninga i Grov smalt det igjen. En voksen rev hadde kommet ned skråninga, truffet i sida på bilen, og havna under bakhjulene. Jeg hadde ikke sett den, og hørte bare dunket da den traff. Også den ble lagt på papp-plata bak i bilen.
Pappa rista bare på hodet da jeg åpna bakluka og viste ham de to revene. Hva skulle vi gjøre med dem? Han ville naturlig nok ikke ha dem, og mente at jeg aller nådigst kunne ta dem med en plass og grave dem ned. Men, jeg valgte å ta dem med til byen.
Mandag morra da sjefen sjøl – han Lind – kom på jobb, tok jeg ham med ut i bakgården. Han sa noen salige ord da jeg åpna bagasjerommet. Men, vi fant ei løsning på reve-utfordringa. Revene ble levert til et dertil egnet firma for utstopping. Så jeg noe mer til dem? Neida. Like greit.
Og du – jeg fikk forresten ikke en eneste fisk den kvelden. Bare to rever.
Forsidebilde fra pixabay.com
Følg Tore Toresens Univers på Facebook: KLIKK HER!
Følg Tore Toresens Univers på e-post:
Tore Toresens Univers 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.