Borteboer for første gang

Jeg hadde såvidt fylt 15 den august-måneden i 1967, da jeg skulle dra hjemmefra for å gå på skole på et for meg fremmed sted. Min barndomskompis Arne hadde gått på Ibestad Fylkesrealskole før meg, og anbefalte skolen på det varmeste. Han gikk ut av skolen når det ble min tur, og han snakket også varmt om meg til ekteparet han hadde bodd på hybel hos. Dermed overtok jeg hybelen hans, og da var også det i boks.

Og nå spør mange; Hva er en realskole? En realskole var en treårig forlengelse av folkeskolen (barneskolen) i det tidligere 7-årige skolesystemet i Norge. Realskolen var frivillig, men ble avviklet først på 70-tallet. Nytt 9-årig skolesystem ble innført, med ungdomsskole som en forlengelse av barneskolen. Jeg valgte skolen på Ibestad fordi den var to-årig. Mer komprimert, mer lekser, mer jobbing. Men, pytt.

I dag er avstanden mellom hjemstedet mitt Grov og bostedet mitt Tovik og Ibestad og Rolla bare sånn cirka rett over fjorden. Den gangen var avstanden noe større og mer utfordrende for en 15-åring, på grunn av en litt tungvint reisevei med buss- og fergetider ikke helt tilpasset skoletida.

Pappa kjørte meg via Harstad, med ferge til Sørrollnes og til Skog i Ibestad, der jeg skulle bo de neste to årene. Og da han dro hjem igjen, var det rart og sårt å bli igjen. Nå skulle jeg klare meg på egen hånd. Og jeg skal ikke nekte for at jeg den første tida savnet mine tre yngre søsken og mine foreldre. Og vennene mine og omgivelsene i Grovfjord.

Ekteparet Signe og Hagen tok godt imot meg. De bodde i et rundt 150 år gammelt hus, fint og landlig. Huset hadde to hybler i andre etasje. Jeg skulle bo på den minste, mens to andre gutter skulle bo på den største hybelen. Vi hadde full kost, det vil si at vi fikk servert frokost, middag og kvelds ved kjøkkenbordet til vertene. Vi hadde tilgang til et bad med toalett i første etasje, uten badekar eller dusj. Etter hvert som vi ble varm i trøya, ble det alltid mange diskusjoner med de engasjerte husvertene og litt erting og leven rundt matbordet. Vi ble fort husvarme.

Jeg ble godt kjent med mine hybelkamerater Agnar fra Gratangen og Bjarte fra Botnhamn på Senja, hadde dem jo tross alt tett innpå. Bjarte og jeg ble boende i huset begge årene, og vi ble gode kompiser. Han ble etter hvert med meg hjem til Grov ei helg. Han hadde lang vei hjem, og kunne ikke reise hjem så ofte.

Vi fant også fort kompiser blant ungdommene i området der vi bodde. Vi hadde mye lekser, men når de var unnagjort vanket vi sammen på fritida. Vi spilte fotball på den lille, skrå skoleplassen på Breivoll, og fant på aktiviteter som alle andre 15-åringer på den tida.

Utpå våren andre skoleåret fikk Bjarte og jeg være med på utetrening med noen av Ibestad IL sine spillere på gressbanen på Ibestad. Det syntes jeg var veldig artig, bare så synd at det varte bare én time. Vi spilte fotball på samme banen i gymtimene på skolen. Og fotball har alltid vært min favorittaktivitet innen fysisk fostring.

Andre skoleår flyttet Agnar til ny hybel i Hamnvik, og jeg flytta inn på stor-hybelen sammen med Bjarte. Den lille hybelen ble overtatt av Arnfinn, en trivelig gløgging fra Kaldfarnes på Senja. Det var ikke fritt for at vi herjet litt med ham de første dagene, men vi ble fort gode kompiser. Vi spilte kort rundt det runde bordet på stor-hybelen, vi hadde besøk, og vi besøkte andre vi ble kjent med. Bjarte var forresten skuddårsbarn, og da han fylte 16 år i 1968, erta vi ham med at han egentlig var bare 4 år.

På kveldene hendte det at vi gikk de to-tre kilometerne til Hamnvik, og kaféen ved fergekaia. Og derfra husker jeg en spesiell og artig hendelse som skjedde andre skoleår. Artig, fordi jeg i dag kjenner han som var involvert, og spesiell fordi jeg der og da kanskje holdt på å dra meg juling. Trodde jeg i hvert fall da.

Som mange vet har jeg vært musikkinteressert siden barndommen, og fått med meg det som skjer i musikkverdenen. Den gangen hadde jeg en tøff låt på hjernen, hadde hørt den på min følgesvenn radioen. Jeg oppdaget at låten fantes på jukeboksen i kaféen, og puttet på nok penger til å spille den 5-6 ganger. Da fjerde avspilling startet, reiste en kar seg og røsket ut støpselet til jukeboksen. Og det ble helt stille.

Han var større enn meg og noen år eldre enn meg. Og da han satte seg ned sammen med sine kompiser og bare skulte på meg, mens han serverte noen salige gloser om småraidd’n, var jeg glad for at det endte der. Låten jeg prøvde å terrorisere folket på kaféen i Hamnvik med var Rolling Stones sin «Jumpin’ Jack Flash». Flere år senere ble jeg kjent med Ragnar via jobben i Harstad. Og en gang vi møttes og snakket sammen minnet jeg ham på om det som skjedde. Han fikk seg en god latter.

Min følgesvenn radioen, ja. Den fikk jeg med hjemmefra, og den var flittig i bruk utover kveldene. Vi hørte blant annet på Radio Luxembourg, og fikk med oss den nyeste musikken fra utlandet. Og mange av låtene som kom ut av musikkanalen Radio Lux hver kveld de to årene, kom ikke på norsk radio før lenge etter.
Radioen har jeg fortsatt. Den ble med på hybel-livet på gymnaset i Narvik også. Den funker naturlig nok ikke lenger, men jeg har tatt vare på den likevel. Som et minne.

Realskolen på Ibestad lå noen kilometer fra Skog, der vi bodde. Skolebuss til og fra, med unger og ungdom fra Sørrollnes, Forså, Skog og Breivoll. Strenge buss-sjåfører og greie buss-sjåfører, bråkete unger og rolige unger. Akkurat som det skulle være.

Jeg trivdes på Ibestad Fylkesrealskole. I starten var det uvant å forholde seg til syv-åtte spesialiserte lærere. På folkeskolen hadde vi å gjøre med to-tre som hver underviste i flere fag. På Ibestad tiltalte vi lærerne med etternavn, mens vi i Grov var på fornavn med de fleste. For øvrig hadde vi presten i Ibestad som religionslærer. Og det er mulig det var like greit.

Vi gikk på skolen hele uka, hadde bare fri på søndager. Jeg måtte ta skolebussen til Sørrollnes etter skoletid på lørdager, og ferga til Grov. Så derfor fikk jeg stort sett bare søndagene hjemme med mine søsken og foreldre. Om vinteren reiste jeg heller ikke hjem hver helg. Én lørdag i måneden hadde vi månedslov, lørdagsfri, og dermed dobbelt så lang helg.

Skulle jeg reise hjem på fredag ettermiddag, måtte jeg ta ferga til Harstad, overnatte på skinnsetene i salongen, og så ta ferga videre direkte til Grov på lørdagsmorran. En ganske kronglete reisemåte når jeg egentlig bare skulle tvers over fjorden. Derfor ble jeg ofte værende på øya til lørdag. Det hendte også et par ganger at veien til Sørrollnes var stengt på vinterstid når jeg skulle hjem.

Vi var rundt 100 elever på skolen, fordelt på to førsteklasser og to andreklasser. Og elevene kom fra Evenskjer i sør til nordligst på Senja. Jeg var eneste elev fra hjembygda mi i mitt årskull. Jeg ble kjent med masse nye folk, og fikk mange gode klassekamerater. Vi ble også kjent med elever fra Senja Folkehøgskole, som lå like bortenfor realskolen. Jeg husker at vi ble invitert dit på en skolefest en gang, der Tove Karoline Knutsen sang og spilte gitar. Hun var elev på folkehøgskolen det året.

Og hvordan gikk det så på skolen? Jeg har aldri hatt helt taket på matematikk. Har aldri skjønt hvordan X pluss Y kan bli Z. For meg blir det fortsatt XY. Og jeg skjønte overhodet ingen ting av fysikk og kjemi. Helt til jeg begynte på gymnaset i Narvik. Der fikk vi samme lærebok i fysikk og kjemi som på realskolen, og jeg fikk en gedigen aha-opplevelse. Var det sånn fysikken fungerte og derfor kjemien eksploderte? Men, jeg må jo ha pugget hardt på realskolen, for karakterboka viser greie karakterer. Mine favorittfag var geografi, historie, norsk, tysk og engelsk. Sikkert derfor jeg valgte språklinja (engelsklinja) på gymnaset.

Flere av dem jeg gikk på realskolen sammen med har jeg truffet igjen rundt omkring i livet, og andre har jeg helt mistet kontakten med. Vi hadde ikke sosiale medier eller mobiltelefon, bare papir, konvolutter og frimerker. Og for oss gutter var det helt uaktuelt å skrive brev til hverandre. Vi var opptatt av fremtida. Det var vel bare sånn det var. Livet gikk videre og nye bekjentskaper kom inn i hverdagene våre.

Våren 1969 var jeg grønnruss, og feiringa forbigår jeg i stillhet. Etter at eksamener var over og skoletida var slutt, kom pappa på nytt til Rolla. Denne gangen for å hente meg. Turen gikk igjen via Harstad, og hjem til Grov. Da vi kjørte ned veien fra huset til Signe og Hagen på Skog, var gubben irritert på meg. Han mente at jeg burde vise mer følelser når jeg forlot det eldre paret som hadde vært mine verter i nesten to år. Noen tårer måtte jeg vel kunne slippe løs, mente han. Jeg var fortsatt bare 16 år. Følelsene var der i massevis. Jeg slapp dem bare ikke ut der og da.

Jeg hadde to fine og lærerike år på Skog og på Ibestad, på skolen og på fritida. Man blir hakket mer voksen av å måtte ta vare på seg selv. Og jeg har i voksen alder tenkt mye på den delen av oppveksten. Jeg har vært tilbake på øya flere ganger. Kjørt gjennom bygdene på vei nordover eller sørover. Eller stått på en scene med en gitar rundt halsen.

I 1994 var det samling 25 år etter. Jeg meldte meg selvsagt på, men måtte melde avbud. En eksamen i videreutdanninga i mediefaget – av alle steder så usentralt som i Oslo – ødela for det. Hadde vært veldig artig å møte gjengen igjen. I 2008 kjørte jeg rundt på øya for å se meg om på gamle trakter, og for å ta bilder.

I dag ser jeg øya fra stuevinduene mine i Tovik. Fjellene og strekningen fra midt mellom Skog og Forså til Sørrollnes. Riktignok ikke den delen av øya jeg vanket på. Men, likevel. Takk Ibestad, for at dere tok vare på meg den gangen. Som borteboer for første gang.

Facebook: KLIKK HER!

E-post:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet som ruller til høyre på skjermen på alle innlegg og på forsida. Legg inn e-postadressen din, og du får et varsel på e-post med link til nye innlegg som legges ut.