Fotball er en populær idrett med ei lang historie. Det første nasjonale fotballforbundet ble stiftet i England i 1863, men fotballen kan spores tilbake til tidlig middelalder. Allerede da fjernsynet ble vanlig ute i verden på 50-tallet var det fotball mange ville se, og fotballen fikk folk til å investere i TV-apparater. Her hjemme måtte vi vente nesten et par ti-år til før internasjonal fotball dukket opp på norske skjermer. Tippekampen på NRK fra England satte fart i interessen for engelsk fotball. Allerede fra første kamp, der Wolverhampton møtte Sunderland 29. november 1969, satt de interesserte klistret med tippekupongen i fanget. At det gikk flere dager før man fikk vite tippepremiene hvis man vant, var helt greit.
Fotball er spennende. Spillet bølger frem og tilbake, med masse små dueller mellom spillerne. Samtidig er det en sport med mange overraskelser. Vi kan forstå spillet umiddelbart, uten at vi trenger å kjenne reglene helt og fullt. Men, fotball har masse underliggende taktikk og regler, som man kan fordype seg i for å bli ekstra dyktig titter. Og for å kunne klage på dommeren og diskutere med seg selv foran skjermen.
Ikke alle liker fotball. For eksempel har ikke kvinner den samme dype interessen som menn, viser forskningen. Jada, man har faktisk forsket på fotballens viderverdigheter.
Ordet supporter kjenner vi jo godt. Oppslagsverkene sier at det kommer fra det engelske ordet support. En supporter – eller fan, fra engelsk fanatic (fanatisk) – er en person som støtter eller er tilhenger av et lag, en gruppe eller en person. Sånn for ordens skyld.
Jeg stilte dette spørsmålet på Messenger, til et 60-talls Facebook-venner som jeg vet liker fotball: Hvilket fotballag er ditt lag, og hvorfor ble du tilhenger av laget?
Jeg fikk svar fra nesten samtlige, fra tilhengere av begge kjønn. Svarene viser at majoriteten av mine bekjente liker engelsk fotball. Svarene viser også at lagene er mange, og at interessen strekker seg fra bare å følge med laget, til det å være ihuga og fanatisk tilhenger. Og årsaken til interessen? Den kan du lese om her.
Siden ikke alle er like ihuga, bruker jeg begrepet tilhenger. Jeg tar heller ikke med den naturlige interessen for lokale lag, eller lag fra området der man kommer fra. Jeg anser det for selvsagt at fotballfolk flest fra Troms følger med TIL, og at trøndere heier på Rosenborg. Som et familiemedlem fra Ørlandet svarte på spørsmålet mitt; Mitt lag er Rosenborg. Svaret gir seg selv.
En Oslo-gutt, kompis og tidligere kollega av meg er Viking-tilhenger. Han skriver at han i utgangspunkt ikke var så fotballinteressert. Men når en en kompis av ham fikk to cupfinalebilletter på Ullevål i 1979, ble han med. Cupfinalen var Viking – Haugar. Billettene var i svingen der «Viking-bermen» som den harde Viking-kjerne het den gang, stod.
– Det var en gal gjeng og vi turte rett og slett ikke noe annet enn å heie på Viking, som forøvrig vant 2-1 og tok «the double». Siden den gang har jeg vært trofast mot Viking og sett mange kamper opp gjennom årene, skriver han.
– Min yngste sønn deler også min lidenskap for Viking, kanskje mer enn meg, og vi drar nå land og strand rundt for å se kamper. Vi var senest i Bodø 11. august og så Bodø/Glimt mot Viking. Selv om det ikke ble det beste resultatet for oss, er det nå artig at vi deler den interessen for Viking. Det har blitt mange flotte turer på oss og flere vil det bli, avslutter han.
Selv var jeg veldig ung da jeg fikk lov å klippe ut bilder av engelske fotballklubber fra ukebladet Vi Menn, etter at pappa hadde lest det som sto på baksida av bildene. Bildene ble limt inn i ei kladdebok. Jeg skrev inn navnene på spillerne for hånd, og klippet bort navnene som sto under bildet. Jeg hadde flest bilder av Chelsea F.C., og det var nok derfor jeg begynte å like laget. Og da Chelsea slo Watford 5-1 i deres første tippekamp på NRK 14. mars 1970, ble laget definitivt mitt. Og så var det jo stort når tre nordmenn etter hvert spilte for klubben på slutten av 80- og utover 90-tallet.
Jeg er ingen fanatisk tilhenger, men jeg henger på. Det har vært mange opp- og nedturer, den første tida mest nedturer. Og eierskap og hyppige bytter av managere i nyere tid, det bryr jeg meg ikke en døyt om. Laget, sjela, spillet og spillerne er viktigst. Og, sånn er det vel for de fleste tilhengere av en klubb.
Det å ha blitt tilhenger av et lag på grunn av draktene, ser ut til å være vanlig. Og da må vi huske at svært mange var veldig unge og kanskje ikke helt fotball-konsentrerte når de ble hekta.
Min ene bror ble Luton-tilhenger på tidlig 70-tall fordi draktene deres og draktene til laget i hjembygda vår var veldig like.
Min andre bror ble Leeds-tilhenger få år senere på grunn av lagets hvite, fine drakter. Tre andre Leeds-tilhengere har gitt meg samme svar; På grunn av de fine draktene. En femte Leeds-tilhenger svarer at en tippekamp midt på 70-tallet gjorde at det ble Leeds. Leeds var ofte å se på tippekampen fra 1970 og utover.
Apropos Leeds. En kar skriver at han så sin første Leeds-tippekamp da han var 6 år. Billy Bremner ligna veldig på distriktslegen i kommunen. Så derfor!
Ken Rune Berg skriver at når fotballinteressen på laget hans og i klasserommet blusset opp, så var det Nottingham Forest, Wolverhampton, Liverpool, Leeds, West Ham, og alle disse navnene. – Og jeg brukte litt tid før jeg fant ut at på Norwich spilte en viss Åge Hareide. Og, siden jeg ikke hadde hørt om noen andre som likte Norwich så var veien kort! At de i tillegg hadde tidenes kuleste drakter var bare ett pluss.
En Liverpool-tilhenger sier at han ble det fordi én av onklene hans tvang ham til det, mens en annen onkel hjalp til.
Onklene hans har også svart. Den ene husker at han var veldig fascinert av Kevin Keegan og Ray Clemence. I tillegg var dette i gull-alderen til Liverpool, hvor de dominerte både i England og Europa. Så valget var enkelt.
Den andre onkelen skriver at da han ble tilhenger av en engelsk klubb, visste han bare om to lag; Leeds og Liverpool. Han tror at det var en tilfeldighet at det ble Liverpool.
For en fjerde tilhenger ble det Liverpool fordi kompisen hans holdt med Leeds.
En femte sier at årsaken var en navngitt kompis og Kevin Keegan.
For den mest ihuga Liverpool-tilhenger jeg kjenner, var årsaken så enkel som at han som veldig ung fikk en rød gym-bag i skinn, med bilde av Kevin Keegan på.
Barcelona har også en tilhenger blant mine bekjente. Jeg vet at hans lag nummer én er Liverpool. Han skriver at det er på grunn av god fotball, en klubb med sjel ut over det å være et fotballag, og profiler som Kevin Keegan. Barcelona liker han av samme grunn, men på grunn av Johan Cruyff.
Også Arsenal har en tilhenger blant mine bekjente, faktisk en tidligere kollega. Han begrunner sin hengivenhet slik:
– Vi spilte straffekonk i friminuttet på skolen. En kompis valgte Everton, en annen kompis valgte Nottingham, en tredje tok Liverpool. Og sånn fortsatte det. De tok favorittlagene sine. Jeg hadde egentlig ingen. Få lag var igjen å velge, så jeg tok Arsenal. Hvorfor? Det var jo litt synd på dem fordi de hadde røket for lille York i FA-cupen, dette var i januar 1985. Dessuten hadde jeg hørt at kong Olav heiet på Arsenal, så da falt valget på Gunners.
Godkjent så det holder!
Manchester United har flere tilhengere blant de spurte. En av dem hadde en far som var tilhenger av laget, og så dem på tippekampen på NRK. Og når junior skulle velge hvilket av de to lagene i boligfeltet han ville være med på, så ble det Man United.
En annen kar gir George Best æren for sine følelser for Man United. I tillegg har han alltid hatt et forhold til Bodø/Glimt, på grunn av Harald Berg og de andre profilene. Selv om han ikke har geografisk tilhørighet til laget.
En tredje tilhenger hadde en far som holdt med Liverpool og en bror som holdt med Leeds tidlig på 80-tallet. Han skriver at de burde jo ha påvirket ham til å hate United, men sånn ble det ikke. Draktene og den magiske stemningen på Old Trafford var helt sikkert medvirkende, skriver han.
En fjerde tilhenger, også han mann, involvert i fotballen, innrømmer at grunnen til at han følger Manchester United er ganske så fersk. Grunnen heter Ole Gunnar Solskjær. Han skriver at han beundrer de som er tilhengere av lag som aldri vinner noe, og som nesten ikke synes langt der nede i divisjonene.
Også to til, ei dame og en mann, gir Ole Gunnar Solskjær æren for sin tilhørighet til Man United. Dama skriver at hun beundret ham allerede den gang han spilte for laget.
Tottenham Hotspur. Favorittlaget til ei dame som ble tilhenger da Erik Thorstvedt kom til klubben på slutten av 80-tallet. Og så hadde de jo Glenn Hoddle og Osvaldo Ardilles, skriver hun.
Én av mine tidligere naboer og kolleger gjorde som meg. Tidlig på 70-tallet klippet han ut bilder fra Vi Menn, men av Tottenham. Faren hans kjøpte tippebladet Tips, og derfra fikk han interessen for engelske og skotske resultater og tabeller.
En tidligere keeper og tidligere kollega av meg hadde Ray Clemence som sin store keeperhelt, da Clemence spilte for Tottenham. Derav interessen for de liljehvite, skriver han.
En kompis fra barneskolen var svært fotballinteressert i ungdommen, men engasjementet har avtatt, skriver han. Han er imidlertid sterkt engasjert i laget fra vår felles hjembygd. Tidligere var hans norske favorittlag Rosenborg, før de nord-norske lagene kom inn i toppfotballen. Hans favorittlag i dag er Bodø/Glimt. Selv om han bor i Troms.
På 70- og 80-tallet var Nottingham Forest laget i hans hjerte. Han mener det kom av at han var fascinert av Robin Hood som barn. Og når laget ble kalt skogvokterne og var fra Robin Hood-byen, så ble det Nottingham Forest.
– I dag har den internasjonale fotballen blitt ødelagt av pengegaloppen, til det helt usmakelige og umoralske, skriver han. Egentlig ikke vanskelig å være enig i det, på sett og vis.
Knut Gaasvik skal få æren av å avslutte dette innlegget, siden han har lagt sjela si i svaret til denne rare idéen!
Knut betegner seg ikke som ekstrem supporter, og har sendt meg dette om sin tilhenger-karriere (teksten er litt forkortet) :
– Det begynte med at jeg som 7-8 åring ble fan av Derby County når de vant ligaen i 71/72. Deretter vant de ligaen i 74/75. Etter at de vant ligaen i 74/75 møtte de Real Madrid i serievinnercupen, det som i dag er Champions League. I første kamp vant Derby 4-1, etter at Charlie George scoret hat-trick og Derby spilte en vanvittig god kamp. Alt tilsa at Derby skulle gå videre. Returkampen i Madrid ble derimot en helt annen oppgave. Real Madrid slo tilbake. De vant 5-1, og slo ut Derby. Jeg var 10 år på den tiden, og det man får inn som 10-åring setter jo ofte sterke spor. Jeg var jo selvfølgelig veldig skuffet over at Derby tapte, skriver han.
– Bestefar, som jeg så kampen med, sa at det var ingen ting å være skuffet over. De helhvite, Real Madrid, var jo tross alt «kongens lag». De var allerede på den tiden store innen fotballen og hadde vunnet serievinnercupen fem år på rad bare 10-15 år før, og var legendariske. Sommeren 1974 var det også VM i fotball, som Tyskland vant. To av de tyske spillerene var Paul Breitner og Gunter Netzer. Breitner ble etter VM kjøpt av Real Madrid, og Netzer spilte der fra før. Det var ikke så vanlig på den tida at spillere spilte utenfor landet de var født i. I sum gjorde alt dette stort inntrykk på den 10-årige Knut. Og siden Real Madrid var et spansk lag, så kunne jeg holde med dem også, og ikke bare Derby. Og siden har hjertet mitt banket ekstra for klubben. Og etter det ble det jo til at jeg bestandig sjekker resultatene til laget.
– Noe som satte sine spor den samme måneden hos den 10-årige Knut, var Bodø/Glimt sin seier over Vard i cupfinalen. Da fikk også Glimt en spesiell plass i mitt fotballhjerte. Selv om jeg håper at TIL vinner sine kamper, så er hjertet mitt hos Glimt når disse to lagene møtes. Husker den dag i dag profilene på Glimt-laget fra den tida; Sturla Solhaug, Terje Mørkved, Harald Berg, Arne Hansen. Og supporteren med tannbørsten.
– Et annet viktig minne fra samme måneden var da datidens største fiender i engelsk fotball, Derby og Leeds, møttes. I kampen braket Derbys Francis Lee og Leeds’ Norman Hunter sammen i en regelrett boksekamp på banen. Dette brant seg inn i hodet mitt, så november ’75 ble en innholdsrik og viktig måned i mitt fotball-hode, skriver Knut.
Min konklusjon? At interessen for engelsk fotball er stor visste jeg jo. Selv følger jeg med på alle fire divisjonene i den engelske ligaen, men mest på Premier League. Det som overrasker meg er at så få har et forhold de små lagene, de vi ikke hører så mye om til vanlig. De fins nok der ute, men jeg kjenner dem antakelig ikke. Jeg har selv vært på kamper nede i divisjonene i England, og vi vet jo at engasjementet rundt de små lagene er vel så stort som de større.
Før en League Two-kamp i lille Accrington oppe i nordvest i England, kom en kar i gul vakt-vest bort til broder’n og meg, og spurte hvor vi kom fra. Han hadde ikke sett oss på kamp før, og lurte på om vi var folk fra Mansfield, bortelaget. Jeg måtte gjenta tre ganger at vi var from Norway og at vi var Norwegians før han oppfattet og trodde meg. Da mente han at det muligens hadde vært noen nordmenn på kamp der før. Han pekte mot den seks stolrader høye hovedtribunen, og mente at de satt der borte.
Vi måtte gå fra kampen noen minutter før slutt for å rekke et tog til Leeds. Mens vi satt der på en benk på den åpne perrongen, kom en kar og satte seg på motsatt side av togskinnene. Han så oss, og ropte på engelsk: «Det endte 1-1!» – I alle dager, sa jeg til broder’n. – Er vi blitt så berømte i Accrington?
Og, tro det eller ei. Etter den kampen har jeg fulgt og følt med Accrington Stanley og deres tap og vinninger og tabellplasseringer, nå i League One.
Takk for at du leste!
Personnavn er gjengitt med tillatelse fra de to det gjelder.
Faktakilde: forskning.no/wikipedia.no
Bilder fra pixabay.com
Følg Tore Toresens Univers på Facebook: KLIKK HER!
Følg Tore Toresens Univers på e-post:
Tore Toresens Univers 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.