Pappa var musikalsk, og da jeg var barn ble mange gamle slagere fra hans ungdom sunget og spilt i heimen. Pappa spilte gitar, fiolin og mandolin, og med årene trekkspill. I sin ungdom spilte han til dans sammen med andre på Helgelands-øya der han kom fra. Og jeg skjønte etter hvert at det var mye av den musikken vi ble flasket opp på.
At et av instrumentene hans ble plagsomt når jeg ble ungdom, skal jeg ikke nevne. At pappa fikk for vane å sette seg i kjellerstua og spille fiolin tidlig på søndag formiddag, skal jeg heller ikke nevne. Soverommene til min søster og meg lå ved siden av kjellerstua, og alt han spilte hørtes for meg ut som «Stå opp! Det er bare noen timer til middag!» Katta i huset var lur nok til å stikke av når fiolinen ble hentet ned fra veggen. Det rakk jo ikke vi.
I barndommen hadde jeg ikke noe i mot å høre på foreldrene mine når de trallet og sang. De hadde ei bok med håndskrevne tekster, og den pleide jeg å bla i. Av ren nysgjerrighet, og med tida for å lære meg de fineste sangene vi fikk høre. Alf Prøysen var godt representert, pappa likte hans musikk. Med årene ble bedre musikkutstyr med platespiller innkjøpt, og da slapp andre norske artister inn i heimen. Og Jim Reeves. Mye Jim Reeves.
Blant de gamle sangene fra den nevnte boka fantes én som fortsatt sitter fast i hodet mitt, og som jeg har hørt mange ganger på radio og TV opp gjennom årene. Og da har jeg ofte tenkt tilbake på den gang da. Flere norske artister har spilt sangen inn på plate, og brukt den på konserter. Da en kompis og jeg begynte å spille gitar sammen, var «De nære ting» en av sangene vi øvde inn.
«Du skal ikke jage i hvileløs ring, men lær deg å elske de nære ting». Sånn lyder de to siste linjene i siste vers av «De nære ting», som mange flere enn meg har minner knyttet til. Den dype meningen i teksten ble en lærdom å ta med seg inn i voksendommen, da livet ble alvor. Først da skjønte jeg betydningen av ordene. Hvorfor stresse og haste avgårde i livet når man har det bra, og det man kan oppnå egentlig ikke er noe bedre og finere enn det livet man har?
Teksten til «De nære ting» er opprinnelig et dikt skrevet av lyrikeren og forfatteren Arne Paasche Aasen. Det regnes for å være hans mest kjente dikt.
Bergens-duoen Kurt Foss og Reidar Bøe var svært populære hos de voksne på 40-, 50- og 60-tallet. I 1951 satte de melodi til diktet «De nære ting», som så ble spilt inn på plate.
Av alle innspillinger jeg har hørt, liker jeg best Trond Granlund sin versjon av «De Nære Ting». Den kom ut i 2010, på albumet «Sanger jeg lærte av faren min». En platetittel som jo passer veldig godt til dette blogginnlegget. Teksten finner du under.
Ditt sinn monne flyve så vide omkring,
det er som du glemmer de nære ting.
Det er som du aldri en time har fred,
du lengter bestandig et annet sted.
Du syns dine dager er usle og grå,
hva er det du søker, hva venter du på?
Når aldri du unner deg rast eller ro,
kan ingen ting vokse og intet gro.
Gå inn i din stue, hvor liten den er,
så rommer den noe ditt hjerte har kjær.
På ropet i skogen skal ingen få svar,
finn veien tilbake til det du har.
Den lykken du søker bak blånende fjell,
kan hende du alltid har eiet den selv.
Du skal ikke jage i hvileløs ring,
men lær deg å elske de nære ting.
Lyd fra YouTube
Følg Tore Toresens Univers på Facebook: KLIKK HER!
Følg Tore Toresens Univers på e-post:
Tore Toresens Univers 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.