Da er jeg vel anglofil, da…

Neida, anglofili er ingen lidelse. Det er tvert imot en ganske så behagelig tilstand å være i. Anglofili er et begrep for beundringen av det engelske. Sier oppslagsverkene. En anglofil er en person som ikke er engelsk eller britisk, men har stor interesse for den engelske kulturen, eller deler av den. Som meg. Min anglofili skyldes interessen for engelsk musikk, engelsk fotball, engelsk væremåte og engelsk humor.

Væremåten

Engelskmenn er åpne og høflige. Kanskje har vi nordmenn noe å lære her? Eller vil vi ikke? Jeg har ikke noe annet sted opplevd at noen ber om unnskyldning for å få komme forbi deg når du står i veien for dem på fortauet. Leste et innlegg om temaet der en forsker sa at vi nordmenn er veldig høflige i utgangspunktet, men vi vil helst ikke forstyrre folk vi ikke kjenner med høfligheten vår.
Engelskmenn strør om seg med høflighet. Og de gjør det naturlig. Jeg strevde på min første tur i England med å huske på å bruke ordene «please» og «thank you» der engelskmenn forventer at jeg skulle bruke dem. «Can I have one of those, please? Thank you, sir!» Ordene må vel være de mest brukte i England. Når det bestilles, når det spørres, når det tas imot, når det fås svar. Thank you please.

Jada, jeg har vært i ikke så verst mange byer og steder i England. Ikke nok mange, vel og merke, men likevel. Jeg har til og med vært i Blackpool, engelskmenns ferieby langt oppe i nordvest, med langstrakte badestrender, casinoer, nattklubber og alskens fornøyelser. Nå mangler bare en sommerlig togreise med innlagte stopp langs sørkysten, så er reise-anglofilien ganske tilfredsstilt. Forresten, grunnen til at jeg nevner Blackpool, er at jeg vet bare om én til i min bekjentskapskrets som har vært der. Den ene broren min, som jeg reiste dit sammen med. Artig by, men vi var der for tidlig på året, i påsken.

Musikken

Anglofilien min har egentlig ikke noe å gjøre med at jeg har besøkt landet. Å ha vært der er bare en følge av tilstanden som oppsto i barn- og ungdommen.
Jeg var bare barnet da jeg falt for popmusikken. Det har jeg skrevet om i andre blogginnlegg. Det som kom ut av NRK utover i de tidlige tenårene, utenom det norske og svenske, var for det meste engelsk. Folk rundt meg hadde plater med engelske artister. Og favorittene var The Beatles. Siden har jeg vært Beatles-fan. Etter hvert dukket det opp mange andre engelske band og artister på liker-lista mi, i mange stilretninger. Og når opphavet til dagens pop og rock kommer fra England, så er det helt ok for meg å like den musikken.
Her er én av mine favoritter blant de tidlige Beatles-låtene. Vet ikke helt hvorfor den er det. Kanskje finnes forklaringa i låtteksten, og at jeg er en evig optimist?

Da jeg begynte på gymnaset, valgte jeg selvsagt engelsklinja, som den het da. To år på realskolen før det, med engelsk og tysk, gjorde valget enkelt. Siden fysikk- og kjemitimene på realskolen var et mareritt, og jeg heller aldri skjønte hvordan X pluss Y kunne bli Z. For meg ble det XY. Så da ble det mye pugging for å oppnå greie karakterer. For ordens skyld – kodelåsene til både fysikken, kjemien og matt’en åpnet seg for meg et par år senere, på gymnaset.

I gymnastida lånte jeg engelske bøker på biblioteket, for å bli enda bedre i språket. Etter anbefaling fra engelsklæreren. Og i ettertid har jeg spilt i band og i alle år sunget mye mer på engelsk enn på norsk. Og kjøpt og lest engelske musikkmagasiner. Veldig nyttig språklæring i det også.

Fotballen

Fotball, ja. Jeg var veldig ung da jeg fikk lov å klippe ut bilder av engelske fotballklubber fra ukebladet Vi Menn, etter at pappa hadde lest det som sto på baksida av bildet. Bildene ble limt inn i ei kladdebok, og jeg skrev inn navnene på spillerne for hånd, og klippet bort navnene som sto under bildene. Jeg hadde flest bilder av Chelsea F.C., og det var nok en av grunnene til at jeg begynte å like og følge med laget.

Jeg var ung da tippekampen fra England kom på norsk TV. Og da Chelsea slo Watford 5-1 live i deres første tippekamp på NRK, var laget definitivt mitt. Og siden har jeg fulgt og følt med laget i tykt og tynt. De første årene i nokså tynt, de siste i brukbart tykt.
At noen henger seg opp i at eierskapet av klubben er russisk, og at de samme eierne har spist ganske mange managere til kvelds de siste årene, det gidder ikke jeg bry meg om. Ordentlige fotballelskere bryr seg om laget, spillerne, og fotballen som spilles. Og så gledes vi når resultatene er gode, og blir innesluttet i noen timer hvis laget taper.

chelsea_1970 — Dette 70-tallsbildet av Chelsea F.C. hadde jeg helt sikkert i utklippsboka mi.

Humoren

Engelskmenn sier selv at humoren deres er sær. Javel. Da er vel også jeg sær. Den engelske humoren er i mine øyne genial. Fordi det er det verbale som er morsomst, ikke alltid det fysiske. Sarkasme, ordspill, ironi og litt harselering. Med seg selv, en sjelden gang andre, og med riktig timing.
Og underdrivelser. «I fell down the stairs and broke my neck. But it could have been worse!». En typisk engelsk, optimistisk underdrivelse.
Britene bruker ofte humor og latter for å takle selv de mest uheldige situasjoner. Det finnes en kjent engelsk sang som handler om at selv når man henger på korset, må man se lyst på livet. Her er Monty Python.

Monty Python, Fawlty Towers (Hotell i særklasse), Keeping Up Appearances (Høy på pæra), ‘Allo ‘allo!, Little Britain, Mr. Bean, Yes, Minister!, Would I Lie To You, QI (talkshow, som også er et lærerikt program), Live At The Apollo. Og John Cleese, Rowan Atkinson, Michael McIntyre, Sarah Millican, David Mitchell, Jennifer Saunders. Jeg kunne ha ramset opp komikere, TV-programmer og talkshows i det uendelige.
Jeg leste et sted at skal man forstå og like engelsk humor, så må man ikke ta seg selv for høytidelig. Kanskje er det derfor jeg forstår og liker den engelske humoren? Noe å lære her for oss nordmenn?

Jeg innrømmer gjerne at da TV-serien Eastenders startet på NRK i 1987, var jeg en av de faste seerne. Et par år etter at den ble borte fra NRK, fikk jeg på nytt gleden av å følge livet på Londons østkant via BBC Prime/BBC Brit. Da serien ble tatt av lufta i Norge også på de kanalene, var skuffelsen stor i heimen.

I dag er BBC Brit en av de kanalene jeg rett som det er nyter godt av sent på kveld, og gjerne litt over midnatt. Nå er det ikke Eastenders, men humorprogrammene som surrer og går på skjermen min før sengetid. Greit å avslutte dagen med litt fliring. Du burde prøve det. Man sover så godt etterpå.

anglofil