Jeg kan våkne om morran og bli liggende og nynne på en melodi. Utover dagen dukker den opp igjen, flere ganger. Jeg har den på hjernen. Den har hengt seg fast der. Og når jeg legger meg om kvelden er den der igjen. Er det en rolig melodi, kan jeg nynne meg selv i søvn. Er den røffere, må jeg tenke på noe annet. Noe som får meg til å smile meg i søvn. For eksempel barnebarna mine.
Er jeg en raring?
Jada, jeg vet at dette høres rart ut. Men, det er faktisk sånn jeg har det. Og jeg vet jo at jeg ikke er alene om opplevelsen. Studier viser nemlig at 90 prosent av oss har en melodi på hjernen minst én gang i uken. Jeg måtte google fenomenet for å finne ut mer om det, og treffene på søket var utallige. Cirka 425.000 treff. Værsågod, les i vei, sa Google.
Ei rask rulling nedover sida viser at de fleste treffene gir svar på hvordan man kan bli kvitt melodiene inni hodet. Men, musikalsk som jeg er, så er jeg ikke interessert i å bli kvitt dem. De plager meg nemlig ikke. Jeg vil ha dem der. Jeg ville bare vite hvorfor. Jeg tenkte at forskerne må jo vite svaret, så jeg valgte ei norsk nettside jeg har brukt før i min nysgjerrighet.
Fordi vi liker det
En kvinnelig forsker har spesialisert seg i dette området. Hun skriver at det pussige er at opplevelsen av å få en sang på hjernen, som er så velkjent for alle mennesker, ikke har noen innlysende forklaring. Det finnes nemlig ikke et klart og entydig svar på det, skriver hun. Hjernen gjør det ikke for å irritere oss, men fordi nettopp disse sangene gjør noe bra for oss mentalt.
Sangene har bestemte kjennetegn. For eksempel en høy grad av harmoni. Harmonisk musikk er gjenkjennelig fordi lydene eller tonene som inngår i musikken, har en likhet med det som inngår i naturlige lyder. Hjernen liker å kjenne igjen mønstre i lyder. Og derfor gjentar hjernen en del av en melodi i det uendelige. Når sangen først har satt seg fast, blir den værende, fordi vi liker den. Selv om en ny melodi setter seg fast i hodene våre, kommer andre tilbake hvis vi blir minnet på om dem, på et eller annet vis.
Den sitter behagelig godt fast
Og det skjedde med meg. For ei ukes tid siden hørte jeg den melodien som hjernen min har nynnet på noen dager nå. Det skjedde en formiddag, den ble spilt på Radio Norge, og jeg ble sittende å lytte. Det ble en aha-opplevelse, fordi den gang da, en gang på 80-tallet, var den en av mine favorittlåter i denne sjangeren. Og nå, i september 2019, hadde jeg helt glemt at den fantes. Jeg søkte opp låten på YouTube, og jeg spilte den om og om igjen. Og nå sitter den altså behagelig godt fast i hjernen min.
Amerikanske Rita Coolidge, med en stemme som fløyel, sang «We’re All Alone». Låten er skrevet av Boz Scaggs, og mange har spilt den inn. Jeg liker Rita Coolidge sin versjon best. Hun ga den ut i 1977, og den ble en slager. Jeg er blitt nyforelsket i hennes fineste låt. Klikk og lytt og nyt.
Fakta sjekket hos forskning.no
Lyd og forsidebilde fra YouTube
Vil du lese mer, klikker du på «Forside» i menyen øverst, og velger lesestoff.
Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!
Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.
Tore Toresens Univers 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.