E’ æ rein? Nei, du e’ menneske!

Hun er tre år yngre enn meg, søstra mi. Mammaen vår gikk bort da vi var tre og seks år, og det er ikke umulig at det knyttet oss ekstra tett sammen. Da jeg begynte på skolen samme høst, som syvåring, satt søstra mi gjerne foran i klasserommet og puslet med sitt. Hun ville så gjerne gå på skolen sammen med storebror, for å få en forsmak på hvordan skolelivet var. Fire år gammel.
Pappa giftet seg etter hvert på nytt, og da jeg var ti år fikk vi en lillebror. Og enda én tre år senere. Men, de to var små, så det ble søstra mi og jeg som litt lenger ut i barndommen skulle dra i gang det som dette blogginnlegget handler om; Søskenkrangel.

En periode i barndommen sto vi som regel sammen på badet og vasket oss og pusset tenner før vi skulle legge oss om kveldene, lillesøstra mi og jeg. Og denne hendelsen gjentok seg i litt forskjellige varianter; Jeg hadde gnikket ansiktet høvelig reint etter dagens aktiviteter, snudde meg mot henne og spurte:
– E’ æ rein? Svaret hennes kom kontant: – Nei, du e’ menneske!

Og da smalt det gjerne. Hun fikk ofte juling i sånne situasjoner, søstra mi. Men det var aldri brutalt. Hun havnet ofte i badekaret, ble ofte lugget, og fikk ofte en klaps både her og der. Det er mulig at jeg dusjet henne også. Og årsaken til det var at hun var utrolig god til å få meg til å tenne på samtlige plugger. Jeg kunne erte, jeg også, men hun ertet meg så ofte hun fikk sjansen, og på en helt annen måte. Sånn at hun visste at jeg kom til å ta sats.

Hvorfor søskenkrangel og likevel søskenkjærlighet? Jeg tok i bruk Google. Pedagogikkprofessor Kirsten Hofgaard Lycke har skrevet bøker om barn og barneoppdragelse. Hun skriver at søsken har sterke bånd seg i mellom, selv om det ikke alltid virker sånn. Og selv om søsken noen ganger oppfører seg som de hater hverandre inderlig, så gjør de ikke det. Sånn var det med søstra mi og meg også. Hvorfor skulle det oppstå et hatforhold mellom oss, når vi hadde vært så gode venner som små, og var så avhengige av hverandre?

Jeg hadde et kokende temperament i deler av barndommen, og det benyttet hun seg av. En kveld låste hun døra til badet rett foran nesen min før vi skulle legge oss. Uheldigvis sto det et vaskeskaft i gangen. Uten å tenke meg om tok jeg tak i det og kjørte det gjennom døra. Det vil si, bare halvveis. I finérplata på yttersida ble det et rundt hull, mens plata på innsida av døra sto imot 10-11-åringens krefter. Søstra mi sto bak den låste døra og ertet meg videre. Pappa fikk jobben med å reparere døra.

Det er helt normalt at søsken krangler, skriver professoren. Slik lærer de seg å håndtere konflikter. Det er veldig viktig sosial trening. Søsken som krangler og stadig ryker i tottene på hverandre, utvikler gode sosiale ferdigheter, skriver hun. Så kanskje ertingen og krangelen hadde noe for seg?

Tilbake til barndommen. Ertekroken på andre sida av middagsbordet holdt det gående, og denne dagen hadde vi lapskaus til middag. Hun ertet meg så kraftig at jeg – igjen uten styring på følelsene – kjørte fingrene ned i lapskausen på tallerkenen min, og moste maten skikkelig med de ikke helt rene fingrene.
Pappa holdt en tordentale ved bordet, med grei beskjed om at nå måtte det være slutt på ertingen og kranglingen. Og, jeg fikk grei beskjed om å spise opp lapskausen. All lapskausen.

Da jeg som nybakt 15-åring dro hjemmefra for å gå på skole, hadde ertingen roet seg. Men, nest minstemann var blitt fem-seks år. Og han hadde i smug observert og lært seg noen av metodene søstra mi brukte på meg, så nå var han klar til å prøve seg på henne. Og hun skal visstnok ha hatt det ganske så plagsomt de neste årene, sier kildene.

Foreldre dør, venner kommer og går. Har du søsken, vil de trolig følge deg gjennom livet. Husk at søsken deler oppturer og nedturer, gode minner og dårlige minner. De er våre aller første venner – og uvenner, skriver pedagogikkprofessoren.
På vei inn i voksenverdenen er det ikke uvanlig at søsken glir fra hverandre. Men, etter hvert som man blir eldre, kanskje etter at man har mistet sine foreldre, er det mange søsken som søker tilbake til hverandre. Da blir de klar over alle minnene som bare de har felles, og de sterke båndene de har seg i mellom. Avslutter Kirsten Hofgaard Lycke.

For snart fem år siden flyttet jeg ut av byen jeg bodde i, til mer landlige strøk. I dag bor jeg i et boligfelt, med søstra mi og hennes familie som nær nabo. Hun tipset meg om huset som kom til å bli ledig på andre sida av veien, og jeg var aldri i tvil om at jeg skulle kjøpe det og bo der. I dag flirer vi godt når vi mimrer om ertingen og utbruddene, og alt som fulgte med. Hun har for øvrig hjulpet meg med å grave fram detaljer i det som skjedde den gang da.

Sånn for ordens skyld; Det lettantennelige temperamentet mitt normaliserte seg i tenårene. I dag er jeg blitt det man kan kalle en irriterende rolig fyr. Min datter spurte meg for noen år siden, etter at hun var blitt voksen: – Pappa. Hvorfor blir du aldri sint? Svaret hun fikk var: – Jeg har ingen ting å være sint for.

Etter to lange leder- og nestlederverv jeg hadde på fritida i en fylkesomspennende organisasjon, verv jeg gikk ut av for ti år siden, fikk jeg i avskjedstalen skryt for å være løsningsorientert og en dyktig problemløser. Og det kunne til tider være brukbart med turbulens innad i organisasjonen. Jeg gjorde selvsagt jobben uten å dytte noen i badekaret eller å gi noen en ørefik. Hadde jeg kanskje lært noe i barndommen? Jeg burde uansett ha bedt om å få den avskjedstalen skriftlig. I glass og ramme, for å henge den på veggen. På badet.

Facebook: KLIKK HER!

E-post:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet som ruller til høyre på skjermen på alle innlegg og på forsida. Legg inn e-postadressen din, og du får et varsel på e-post med link til nye innlegg som legges ut.