Musikalske helters musikalske førstegangstjeneste

Jeg er jo langt over middels interessert i musikk. Og interessen gjelder ikke bare musikken, men også artistene. Spesielt de som har levd ei stund, eller kanskje ikke er blant oss lenger. De som har ei lang og innholdsrik musikalsk historie å by på, som jeg syns det er interessant å sette seg inn i. Da blir det mye graving fra min side i deres liv og i det de har opplevd. Og ut av det kommer det av og til et blogginnlegg. Som dette.

De fleste kjente, store, gamle pop- og rock-musikere må jo ha hatt ei anonym musiker-fortid før de ble kjente, tenkte jeg. De kjente artistene kom jo ikke rett fra barnerommet da de slo gjennom. Mange av dem strevde og slet for heder og ære, mens noen av dem gled rett inn i berømmelsen. Mange av dem i band og noen av dem i andre musikalske sammenhenger. Her kan du lese om den musikalske førstegangstjenesten til et lite knippe av mine favoritter.

Jeg var en svært ung og veldig stor fan av The Pussycats i årene de herjet som verst etter gjennombruddet i 1965. En av musikerne i bandet var gitarist Trond Graff. Og hvorfor nevner jeg akkurat ham? Jo, fordi foreldrene mine hadde ei singelplate med et Tromsø-band som het The Jet Blacks. Og, i en periode spilte jeg sikkert den ene sida på den singelplata mye oftere enn foreldrene mine spilte den. Fordi jeg syntes den ene låten var så fin. Utrolig nok kan jeg fortsatt (nesten) hele sangen om Annie Laurie utenat. Og så får det stå sin prøve at jeg garantert ikke hadde falt for den i dag.

Det tok noen år før jeg oppdaget at en kar fra selveste Pussycats hadde vært medlem i The Jet Blacks. I ungdommen var fortida ikke så viktig, vet du. Vi så bare fremover.
Etter Pussycats-karrieren har Trond Graff spilt i flere band. Og i dag er han keyboardist i Powersection, et Oslo/Hedmark-basert blues-/rockband som du bør høre på. Du finner dem på Spotify og YouTube.
Her er «Annie Laurie» fra 1963, den omtalte låten med The Jet Blacks. Med Trond Graff på gitar. Ikke akkurat i samme røffe stil som The Pussycats. Men, den dugde godt for en følsom unggutt, midt på 60-tallet.

En av mine store favoritter blant musikere, låtskrivere, arrangører og produsenter er Jeff Lynne. Mange har sagt og skrevet at han burde ha en plass helt der oppe, i bredd med Lennon/McCartney. Jeg er overhodet ikke uenig i det. Han var medlem av bandet The Move, som etter hvert ble til Electric Light Orchestra. Og at Jeff Lynne var sjefs-hjernen i det bandet vet vi jo.
Men, hvor kom Jeff Lynne fra? Jo, fra Birmingham-bandet The Idle Race, der han i 1966 startet klatringen i karrieren, som 19-åring. Bandet hadde sine fans, og ga ut tre album og flere singler uten merkbar suksess. Før bandet gikk opp i limingen. Her er «Come With Me», med tekst og melodi av Jeff Lynne. Aner vi et aldri så lite snev av ELO allerede her?

Jeg har fem av de seks første albumene til Led Zeppelin på kassett. Med andre ord er det lenge siden de ble kjøpt. Skulle jo spilles i bilen, vet du. Derfor valgte jeg kassett.
Gitaristen Jimmy Page er en av verdens fremste og mest anerkjente musikere. Han var også mannen som startet Led Zeppelin. Han begynte å spille gitar som 12-åring, og ble etter hvert en svært dyktig gitarist. Som 18-19-åring var han en av Londons mest etterspurte studiomusikere. Han spilte på plater med blant andre storheter som Tom Jones, The Kinks, The Who og Herman’s Hermits.
Etter hvert gikk imidlertid Jimmy lei av bare å spille andres musikk. Derfor sa han i 1966 ja takk til å bli med i The Yardbirds. To år etter overtok han bandet, byttet ut musikere, og endret bandnavnet til The New Yardbirds. Et halvt år etter ble bandnavnet endret til Led Zeppelin.
Tilbake til den unge studiomusikeren Jimmy Page. Da Joe Cocker skulle gi ut sin aller første singelplate i 1964, spilte Jimmy Page på plata. Her er Joe Cockers debutsingel, Beatles-låten «I’ll Cry Instead». I en noe mer snerten og tøffere versjon enn Beatles-originalen. Og med Jimmy Page på gitar.

Deep Purple var store på 70-tallet, også i mitt hode. Vokalist Ian Gillan og bassist Roger Glover kom begge til Deep Purple fra London-bandet Episode Six. Bandet ble startet i 1965, men fire år senere forlot Gillan og Glover bandet for å gå løs på det som skulle bli en stor karriere med Deep Purple. Episode Six spilte inn en stabel med singelplater, og flere album. Uten særlig suksess.
Her er en av Episode Six sine 1966-singler, en coverversjon av den fine Beatles-balladen «Here There and Everywhere». Med Ian Gillan på vokal. Låten tøtsjet såvidt innom NRKs hitliste Ti i Skuddet, og ble heller ingen hit i hjemlandet.

Sir Elton John har også vært ung. Allerede i 1960, 13 år gammel, med sitt egentlige navn Reginald Dwight, spilte han og nabokompisen i band. 15 år gammel startet de R&B-bandet Bluesology. Bandet opptrådte på barer og klubber rundt i London, og i 1965 fikk de platekontrakt.
20 år gammel trakk Reginald seg ut av bandet for å satse på den solokarrieren vi kjenner ham for. Her er den første singelen til Bluesology, med Reginald som vokalist og pianist. Låten «Come Back Baby» er selvsagt skrevet av Reggie Dwight, som var navnet han skrev låter under på den tida.

Terje Lillegård Jensen, kjent som Jonas Fjeld, står bak mange fine, stemningsfulle låter. Hans startet band-livet i ung alder, og i 1972 ble humorbandet Jonas Fjeld Rock’n Rolf Band født. Der spilte han sammen med blant andre Herodes Falsk. Og jeg var en aldri så liten fan av dem. De holdt konserter rundt i landet, de ga ut plater, men salgstallene uteble.
Fem år senere ble bandnavnet endret til Jonas Fjeld Band, og musikkstilen til bluespreget countryrock. Jonas Fjeld var på det tidspunktet blitt et kjent navn i norsk musikkliv. Men, han hadde et ønske om å bli tatt på alvor som musiker, og ville vekk fra humor-stilen. Herodes Falsk forlot bandet og startet Prima Vera.
For å illustrere hva Jonas Fjeld Rock’n Rolf Band drev med – her er en av låtene fra deres andre album, ei best of-plate, gitt ut i 1974. Artig den gangen. Men, Jonas, det var helt ok for meg at du la om stilen.

I USA var John Fogerty bare 14 år da han i 1959 var med på å starte bandet The Blue Velvets, sammen med Stu Cook og Doug Clifford. Året etter ble Johns bror Tom med i bandet som vokalist, og det var jo nettopp de fire som åtte år senere ble til Creedence Clearwater Revival. Da The Blue Velvets fikk platekontrakt, endret plateselskapet bandnavnet til The Golliwogs, uten at gutta syntes noe særlig om det.
I The Golliwogs slapp John til som vokalist på noen låter, og etter hvert skrev han låter til bandet alene. The Golliwogs ga ut syv singler. Ingen av dem fikk suksess. Deres første singel var «Don’t Tell Me No Lies», som ble gitt ut i november 1964. Låten er skrevet av John og Tom Fogerty, og de synger den sammen.

Eagles er et av mine favorittband, og Glenn Frey var en av gutta. Han gikk som kjent bort i 2016, og for meg ble Eagles dermed historie. Før han slo gjennom med Eagles spilte han i flere ikke helt kjente band. Hans siste samarbeid med andre før Eagles, var duoen Longbranch Pennywhistle, sammen med ikke ukjente John David Souther. Som senere skrev flere av Eagles sine kjente låter under signaturen J. D. Souther.
Longbranch Pennywhistle rakk å spille inn et album i 1970 før duoen var historie. Her er den fengende «Run Boy Run» fra det albumet. Den er skrevet av Glenn Frey.

Den amerikanske countryrock-sangerinnen Linda Ronstadt startet – som John Fogerty – også sitt første band som 14-åring, sammen med sin søster og bror. Som 18-åring dro hun til Los Angeles på skoleferie. Her traff hun låtskriveren og musikeren Bobby Kimmel, en venn fra hjembyen Tucson, Arizona. De to fant tonen musikalsk, og bestemte seg for å starte et band sammen.
Linda flyttet til Los Angeles, og med Bobby Kimmel i trioen The Stone Poneys ga hun ut tre album. En av låtene var ”Different Drum” fra 1967, skrevet av Michael Nesmith, kjent fra The Monkees. Gitt ut tre år før hun slo gjennom som soloartist. Jeg avslutter dette innlegget med den låten. Og minner om at Linda Ronstadt var den som spleiset Glenn Frey & co, og fikk æren for at Eagles ble et band.

Jeg håper også du har lært litt om noen av mine – og kanskje dine – musikalske helter. Hvis du synes det burde vært med noen flere kvinnelige artister i innlegget, så er det en årsak til at det ikke er sånn. Det viser seg nemlig at store kvinnelige artister har blitt oppdaget i ung alder, og gått omtrent rett inn i en suksessrik karriere som soloartist eller bandmedlem. Sånn er det bare.

Faktakilde: wikipedia.org
Forsidebilder (Jimmy Page/Elton John): wikipedia.org
Lyd fra YouTube

Vil du lese mer, klikker du på «Forside» i menyen øverst, og velger lesestoff.

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.