Jeg liker R.E.M.

Jeg liker musikken til R.E.M. Bandet fra Athens i USA, som hadde en 31 år lang karriere, fra bandet ble født i 1980 til de la inn årene i 2011. Frontfigur og vokalist Michael Stipe, gitarist Pete Buck, bassist Mike Mills og trommeslager Bill Berry vurderte flere band-navn. Valget falt på forkortelsen REM, som Stipe fant i ei ordbok. Det er en forkortelse for Rapid Eye Movement, som i dette tilfellet er en betegnelse på et søvnstadie der de fleste drømmer oppstår. Gutta likte sikkert linken mellom bandet og drømmestadiet, puttet inn et punktum bak hver av bokstavene i forkortelsen, og bandnavnet var på plass.

Jeg liker de melankolsk-melodiøse låtene deres og det rene lydbildet som R.E.M. jo er kjent for. Og så ble bandet utover 80-tallet vel så kjent for sine kryptiske, av og til politiske tekster. R.E.M. inspirerte mange andre band utover 80- og 90-tallet. De var absolutt med på å utvikle musikken i sin sjanger, alternativ rock.

R.E.M. ga ut hele 15 studioalbum i karrieren, pluss en rekke live- og samlealbum. Og ut fra disse kom hele 63 singler og imponerende 77 musikkvideoer. Platene deres solgte til gull og platina flere ganger, og suksessen var upåklagelig.

I 1997 sluttet Bill Berry i bandet, musikkstilen ble litt endret, og suksessen dalte litt. I 2007 ble bandet innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Men, i september 2011 kunngjorde bandet at det hele var over. Avgjørelsen skal visstnok ha blitt tatt på et hotellrom i Bergen.

Blant de mange albumene R.E.M. ga ut, er min favoritt Automatic for the People gitt ut i 1992. Jeg kan ikke legge inn i innlegget alle de låtene jeg gjerne ville ha hatt med. Her har jeg derfor plukket ut åtte personlige favoritter, og starter med bandets gjennombruddslåt i Europa. The One I Love finnes på albumet Document fra 1987. Den kom ut som singel samme år. Klikk og lytt.

I 1991 kom albumet Out of Time, med låten Losing My Religion. Den ble en kjempehit, og bandets gjennombrudd i Norge.

Fra samme album tar jeg med gla’låten Shiny Happy People. Gjestevokalist på denne er Kate Pierson fra bandet B-52’s. Hvis du husker dem, da. Låten ble brukt som kjenningsmelodi for test-episoden for TV-serien Friends, men ble byttet ut da serien kom på lufta.

Som jeg skrev lenger opp; Det mest spilte albumet hos meg er Automatic for the People. På det fins Everybody Hurts, og den kjenner vi alle. På tross av sin popularitet, klarte låten aldri å klatre helt til topps i USA, men var og er fortsatt mye spilt på radiokanaler rundt i verden.

Fra samme album tar jeg med Man On The Moon. Låten er en hyllest til den amerikanske entertaineren og artisten Andy Kaufman, som døde bare 35 år gammel, i 1984. Teksten har flere referanser til hans karriere.

The Sidewinder Sleeps Tonite er min favoritt på albumet Automatic for the People. I mange år lurte jeg fælt på hva det er Michael Stipe synger på refrenget. «Going in to wake her», eller noe sånt. Da jeg sjekket teksten for ikke så veldig mange år siden, fant jeg ut at ordene jo er «Call me when you try to wake her up». Og akkurat den kjappe setninga er kåret til rock-historiens nest mest misforståtte. Flott at det ikke bare var jeg som misforsto.

Her er Find The River, den fine avslutningslåten på albumet Automatic for the People. Låten var den sjette og siste singelen som ble sluppet fra albumet.

Albumet Around the Sun kom ut i 2004. Med på albumet er låten Leaving New York. Den ble min favoritt blant alle låtene til R.E.M. Jeg vet ikke hvorfor den traff meg som den gjorde, første gang jeg hørte den senhøsten 2004. Det kunne nok ha noe å gjøre med nære hendelser i mine omgivelser det halvåret, og det vemodige i at noen forlater, som låten handler om. Her er Leaving New York. Klikk og lytt.

Fakta sjekket hos en.wikipedia.org/allmusic.com
Bilde fra bbc.co.uk
Lyd fra YouTube

Facebook: KLIKK HER!

E-post:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet som ruller til høyre på skjermen på alle innlegg og på forsida. Legg inn e-postadressen din, og du får et varsel på e-post med link til nye innlegg som legges ut.