Mitt Deep Purple

Min kolleksjon
Samlinga på bildet over er beviset på mitt forhold til Deep Purple på 70- og 80-tallet. Samlinga er også beviset på at Deep Purple er det bandet jeg har mest musikk med i hylla mi. Men bare såvidt, fordi jeg har to kassetter mindre med Pink Floyd. Kassettene på bildet er fra slutten av 60-tallet frem til midten av 70-tallet. LP-platene er fra 70-tallet, pluss de to albumene de ga ut på 80-tallet.

CD’ene er ikke så mange. Men, hva skal man med så mange CD’er når man har en forholdsvis ny platespiller. Og til og med en velfungerende kassettspiller. Og mye av musikken lagret digitalt.
Boka på bildet under inneholder biografien deres. Den inneholder også fire DVD’er med historia deres på. Om jeg har lest den? Selvsagt har jeg det.

Karrieren til Deep Purple
Detaljene i karrieren har jeg skrevet om tidligere i en musikkblogg. Her holder det med kortversjonen. Bandet hadde sin oppstart i den lille byen Hertford nord for London våren 1968, og tre av supergutta var med fra starten; Jon Lord, Ritchie Blackmore og Ian Paice. Høsten 1969 ble vokalisten og bassisten byttet ut med Ian Gillan og Roger Glover, og etter det kunne innbyggerne i byen skryte av å ha fostret et av verdens mest populære band. Sin aller største suksess hadde bandet frem til 1976. Da tok Deep Purple en åtte år lang pause. Uenigheter og interne konflikter satte et foreløpig punktum.

Reunion
I 1984 var bandet tilbake, med suksess-mannskapet Gillan, Lord, Blackmore, Glover og Paice. Albumet «Perfect Strangers» ble gitt ut, og ga bandet mer suksess. Bandet holder det fortsatt gående i 2019, men med et par nye medlemmer. Keyboardist Jon Lord gikk dessverre bort i 2012. Trommeslager Ian Paice fikk et lettere slag i 2016, og måtte stå over konserter. Vokalist Ian Gillan var borte fra bandet fra 1989 til 1992 på grunn av intern uenighet.

I mai 2017 la nåværende Deep Purple ut på sin avskjedsturné, uten Ritchie Blackmore. Turnéen er kalt The Long Goodbye Tour. Den avsluttes 10. desember 2019. – Vi tar det med ro. Folk er ikke 21 lenger, og har andre ting å holde på med. Det kan bli den siste store turnéen, sa Ian Paice før turnéstart. Ingen ting varer evig, sier jeg.

Og, når ble så jeg hekta på Deep Purple?
Deres femte album «Fireball» ble utgitt i juli 1971. Jeg oppdaget ikke bandet og albumet før et par år senere, fordi jeg rett og slett ikke hørte på musikken deres før da. Og dette ble plata som fikk meg til å like musikken deres. Den tøffe tittel-låten «Fireball» er favoritten min, men jeg har valgt «Demon’s Eye». Fordi jeg liker også den. Deep Purple spilte sjelden låten på konserter, og den ble utelatt på den versjonen av albumet som kom ut i USA. Så da fortjener den litt ekstra oppmerksomhet.

Albumet «Machine Head» kom ut i mars 1972. Det inneholder den i svime-spilte, men legendariske «Smoke On The Water». Og andre go’låter som «Highway Star», «Lazy» og «Never Before». Jeg velger meg sistnevnte. Mest fordi en av gutta i bandet jeg nettopp hadde vært med å starte i Harstad vinteren 1974 kom med den, og etter det sto den på repertoaret.

«Who Do We Think We Are» var Deep Purple sitt syvende studioalbum, og var antakelig det mest spilte hjemme hos meg utover 70-tallet. På kassett. Først på 90-tallet, må det ha vært, kjøpte jeg CD’en, og da var jeg i gang igjen.
Albumet kom ut i januar 1973, og den mest kjente låten er nok «Woman from Tokyo». Jeg har to andre favoritter, «Our Lady» og denne her, «Mary Long».

På tide å få opp tempoet. Fra albumet «Burn» som kom ut i februar 1974, har jeg valgt tittellåten. Før dette albumet ble spilt inn hadde Deep Purple fått to nye medlemmer. Den gang ukjente David Coverdale hadde overtatt som vokalist, en jobb han delte med bandets nye bassist Glenn Hughes. Hold deg fast, her er «Burn».

Albumet «Come Taste The Band» kom ut i oktober 1975, og var det siste før bandet la inn årene. I ettertid vet vi at de bare tok en åtte år lang pause. Her hadde gitarist Tommy Bolin erstattet Ritchie Blackmore. På tross av utskiftinger av medlemmer utover 70-tallet, er albumet er det eneste som bandet har spilt inn uten både Ian Gillan og Ritchie Blackmore. Ikke helt mitt nummer én-album, dette her. Men, jeg har da én låt jeg kan legge ut fra albumet, nemlig «Lady Luck».

Må jo ta med en låt fra comeback-albumet «Perfect Strangers» fra 1984. Jeg kunne like gjerne ha valgt tittel-låten, men min favoritt er den mektige balladen «Wasted Sunsets». Skrevet av Blackmore, Gillan og Glover.

Neida, jeg har ikke glemt «Stormbringer», ville bare spare den beste låten til slutt. Albumet var deres niende, og kom ut i november 1974. Det inneholder bare fine låter, synes jeg, men jeg har én suveren favoritt.
«Soldier Of Fortune» ble aldri gitt ut som singel, og har aldri vært på hitlister som enkeltlåt. Likevel er den blitt en klassiker. Låten er skrevet av Blackmore og Coverdale. Og da kunne jeg ha tatt med David Coverdale sin nydelige, akustiske versjon. Men den sparer jeg til et annet blogginnlegg. Her er originalen.
Len deg tilbake, lukk øynene og nyt. Og, takk for at du leste dette innlegget.

Fakta sjekket hos en.wikipedia.org
Lyd fra YouTube

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post: Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.