Det er stille nå…

For ett år siden mens dette skrives, 1. november 2018, gikk en god venn av meg bort etter en tids sykdom. Han var min nærmeste musikerkollega de siste årene. Vi hadde mange gode samtaler, og fine musikalske stunder der vi drodlet om alt vi kunne og burde finne på med musikken vår. Dessverre ble det ikke sånn.

Etter hans bortgang skrev jeg disse versene.

Det er stille nå

Det er stille nå, sola har stått opp,
ei lørdagsnatt er på hell.
Gammel vane er vond å snu,
det er på tide å ta kveld.
Vi skulle ha vært på veien nå
med glade låter og tostemt sang.
Det er vanskelig å skjønne
at det var en gang.

Det var Papirsklip, A Whiter Shade of Pale,
det var Go, Johnny, Go.
Det var Beatles, Eric Clapton,
favoritten din var Let It Grow.
Jeg hører tonene i hodet
når jeg tenker på det som var.
De gode minnene tas vare på,
og tankene er gode å ha.

Tangentene dine ligger stille nå,
tonene har fadet ut.
Siste vers er over,
musikken har tatt slutt.
Det er stille nå, sola har stått opp,
ei lørdagsnatt er på hell.
Gammel vane er vond å snu,
det er på tide å ta kveld.

Savner deg, Kjell Harald.