Halvt finnmarking, halvt helgelending, oppvokst midt imellom

Bakgrunnen for dette blogginnlegget er tanken på min mor som var fra helt nord i Finnmark, og på far min som var fra midt på Helgeland. Og det at hele den delen av livet mitt som jeg selv husker, har jeg levd midt imellom. Jeg burde egentlig følt meg som nordfra eller sørfra, men gjør ikke det. Og likevel drar følelsene meg nordover og sørover når jeg tenker på mitt opphav.

Historia om meg starter på slutten av andre verdenskrig, selv om jeg aldeles ikke var påtenkt så tidlig. Krigshistoria forteller at da de tyske okkupasjonsstyrkene stakk av fra de russiske styrkene som kom inn over grensen i Øst-Finnmark, la de bak seg totalt nedbrente bygder og byer i hele fylket. Alt skulle vekk, og det samme skulle de som bodde i Finnmark. Det antas at 53.000 mennesker ble evakuert sørover med tvang, fra oktober 1944 til mai 1945, og at 20-25.000 mennesker gjemte seg i fjellet, i utmarka og andre steder.

Familien Lauritzen fra Kjøllefjord-området var blant dem som ble tvangsevakuert, både barn og voksne. Høsten 1944 kom de etter en lang reise til den fredelige øya Tomma i Nesna kommune på Helgelandskysten. De ble innlosjert på Alsøy, og huset de skulle bo i hørte til gården der de som skulle bli mine besteforeldre bodde. Der bodde også han som skulle bli min pappa mange år senere.

Noen år etter at krigen var over, var familien Lauritzen tilbake i Finnmark. Det vil si, ikke alle. To av de unge, voksne søstrene ble værende igjen på Tomma. Fordi søt musikk hadde oppstått. Hun som med tida ble min mamma Oddlaug, hadde funnet seg en Trygve på gården der de bodde. Og Tomma hadde ikke bare én Trygve å by på. Hennes søster Erna, som etter hvert ble min tante, hadde funnet en annen ledig Trygve et annet sted på øya. Med tida ble det to bryllup, og to nye familier var på gang. Som et resultat av krigen.

Mamma og pappa – jeg kaller dem det herfra og ut – reiste etter hvert bort fra øya. Pappa hadde, innimellom flørtingen, startet på datidens grunnutdanning innen handelsnæringa, via brevkurs. Og nå hadde han fått jobb i faget. Jeg fikk forresten lese gjennom papirene for mange år siden, og kan bekrefte at brevkurs slett ikke var noen snarvei til utdannelse.
Første stopp ble øya Vikna helt nord på Trøndelagskysten. Her jobbet og bodde det unge paret til han søkte og fikk ny jobb på kysten av Finnmark. Stedet var Bustadhamn, midt mellom Hammerfest og Havøysund. Her skulle han jobbe i butikk, kombinert med postkontor og fiskemottak.

Så kom jeg til verden. Født for tidlig, i et lite, rødt hus i Bustadhamn. Og tre år senere fikk jeg ei lillesøster. På min dåpsattest står det at jeg ble døpt i Nesna kirke, mens Bjørg ble døpt i Kjøllefjord. På stedene der våre foreldre kom fra, altså. Du kan lese mer om mitt fødested i et eget blogginnlegg. Link finner du nederst.

Søstra mi var tre måneder og jeg var tre år da vi flyttet sørover igjen. Pappa hadde fått ny jobb, i Grovfjord i Astafjord kommune i Sør-Troms. Og den bygda skulle bli siste stoppested for mamma og pappa. Vi to ungene fikk en fin oppvekst i Grovfjord, og fikk etter hvert to brødre. Også det kan du lese om i et eget blogginnlegg, link nederst.

Hvordan har man så blitt påvirket av folket man stammer fra? Sånn som jeg har opplevd helgelendinger er de rolige og sindige, og tenker seg kanskje litt om før de gjør noe. En finnmarking er kanskje mer sta, litt mer forutinntatt og litt mer fightende enn helgelendingen. Men også helgelendingen kan slå i bordet når det trengs. Om ikke så hardt.
Og, jeg kjenner igjen oss to søsken i helgelendingen og finnmarkingen. Vi har begge arvet gener fra begge sider, det ser jeg. Men hvem av oss som har arvet mest fra den ene eller den andre av de to leirene, går jeg ikke ut med. Det holder at søstra mi og jeg, og de som kjenner oss godt, vet det.

Ei liten artighet om helgelendingen og astøingen
For de uinnvidde; folk fra Astafjord kalles astøinger. Og etter drodleriene rundt mitt opphav syns jeg det passer med en liten artighet om en helgelending og en astøing på Lofotfiske. Mange har sikkert hørt andre versjoner, med folk fra andre landsdeler involvert. Pappa fortalte meg denne da jeg ble så stor at jeg skjønte den, fordi han syntes den passet så bra med tanke på hans opphav, og området vi bodde i. Og han var alltid klar på at de involverte var fra Helgeland og Astafjord, og at dette var ei sann historie:

En astøing hadde lagt til kai for natta i et fiskevær i Lofoten, da en helgelending kom inn for å legge til ved siden av ham. Båten til helgelendingen var noe større enn båten til astøingen, og møtet ble litt mer voldsomt enn astøingen tålte. Han spratt opp på dekk, og stilte seg opp og kjeftet opp helgelendingen med ord som ikke egner seg her. Helgelendingen var som helgelendinger flest, kok rolig. Og da astøingen var ferdig, så helgelendingen ned på ham og sa, fortsatt like rolig: – Du. Hadd’ du’kje vørre så stugg i kjæften, så sku’ du ha fått kjøssæ meg i rævæ.

Takk for at du leste!

Faktakilder: no.wikipedia.org / nrk.no

 Klikk her og les om fødestedet mitt: Bustadhamn – her sto min vugge

Klikk her og les om oppveksten min: Hele bygda var vår lekegrind

Facebook: KLIKK HER!

E-post:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet som ruller til høyre på skjermen på alle innlegg og på forsida. Legg inn e-postadressen din, og du får et varsel på e-post med link til nye innlegg som legges ut.