Easy living

Det var så enkelt å leve på 70-tallet. Jeg spilte i band, hadde gode venner, og så hadde jeg det som plommen i egget i jobben, omringet av musikk. De tre andre gutta i bandet kom stadig med låter vi burde høre på eller øve inn, i tillegg til dem jeg stilte opp med. Og sånn oppdaget vi alle ny musikk, nye artister og nye band. Et av bandene var Uriah Heep.

Jeg innrømmer gjerne at jeg hadde et varmt forhold til Uriah Heep utover 70-tallet. Forholdet oppsto høsten 1973. På hybelen hadde jeg bare kassettspiller. Så derfor var det midt i blinken at jeg på jobb kunne spille inn musikk fra LP-plater over på kassetter, så mye jeg ville, etter stengetid. Det endte med tre stappfulle Uriah Heep-kassetter med seks album på, og med egenproduserte covere. I tillegg kjøpte jeg tre ferdiginnspilte kassetter. Ni album på kassett, altså. Jeg har ingen LP-plater med bandet, og bare én CD, et samlealbum utgitt i 2003.

Interessen snudde da David Byron sluttet som vokalist i Uriah Heep i juli 1976. Eller sluttet, han fikk sparken. Jeg visste jo ikke den gang at han drakk mye, og at det var årsaken til at han måtte gå. De andre i bandet hadde fått nok, men ingen medier sa eller skrev noe om akkurat det den gangen. Året før ga David Byron ut et soloalbum, «Take No Prisoners». Tre av medlemmene i Uriah Heep spiller på albumet. Og jeg kjøpte selvsagt kassetten da den kom ut. David Byron levde ikke lenger enn til 1985, på grunn av sitt alkoholmisbruk.

Jeg likte det han hadde å by på i Uriah Heep, spesielt på de mange fine balladene deres. Han var også med på å skrive noe av musikken. Som du ser på bildet over har jeg lyden fra de to neste albumene bandet ga ut med John Lawton som ny vokalist. De kom begge ut i 1977, «Firefly» og «Innocent Victim». Men, jeg syntes ikke det låt som Uriah Heep lenger. Det var noe som ikke stemte, det kunne ha vært et hvilket som helst annet band, hvis du skjønner. I 1980 sluttet Ken Hensley i bandet, mannen bak den fete orgellyden, mannen som skrev de fleste store låtene. Og der endte mitt varme forhold til Uriah Heep.

Låtene som gjorde at jeg fikk ørene opp for Uriah Heep, var «Easy Livin'» og «Sweet Lorraine». Den første kom ut på albumet «Demons And Wizards», den andre på «The Magician’s Birthday», begge i 1972. Bassisten i bandet jeg hadde vært med å starte vinteren 1974 foreslo at vi burde øve inn begge. Og da gjorde vi det. Her er «Sweet Lorraine», med Uriah Heep, selvsagt. Klikk og lytt!

Albumet «Look At Yourself» kom ut i 1971, med store låter som tittel-låten og «July Morning». Her er en annen, «Love Machine».

Kanskje greit å roe ned med den fine «What Should Be Done» fra samme album.

Tar med en låt til fra «Demons And Wizards». Jeg har valgt «The Wizard», en veldig populær låt i mine kretser den gangen. Så fort en kassegitar ble hentet frem, ble den spilt.

Så må jeg ha med den mektige tittel-låten fra 1974-albumet «Wonderworld».

Jeg kunne ha stappet dette innlegget fullt av Uriah Heep-favoritter. Her er en annen av dem, «Your Turn to Remember» fra 1975-albumet «Return To Fantasy».

Uriah Heep hadde ikke bare tøffe og heavy låter. De hadde også veldig mange fine ballader. I 2001 ble det gitt ut et album med Uriah Heep-ballader. Jeg avslutter med én av dem, også den er fra albumet «Wonderworld». Her er den nydelige «The Easy Road», komponert av Ken Hensley.

Uriah Heep var spesielt populære i Norden og i Tyskland i sin storhetstid. Bandet eksisterer fortsatt. Gitarist og låtskriver Mick Box er fortsatt med, som eneste opprinnelige medlem. De holder konserter og turnerer, og ga ut sitt hittil siste studioalbum i 2018. Men, de siste førti årene har ikke populariteten vært i nærheten av det den var da jeg likte Uriah Heep, på 70-tallet.

Hovedbilde fra bbc.co.uk
Lyd fra YouTube

Klikk her og les mer om mitt 70-tall: Takk og pris for 70-tallet

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.