Omringet av min egen tinnitus

Jeg føler meg omringet av lyd, og den kommer innenfra. Jeg er én av mange som har tinnitus, og jeg er én av mange som har tinnitus hele tida. Når du har tinnitus hører du lyd som ikke kommer fra en lydkilde utenfra. Tinnitus er svært vanlig. For de fleste er tinnitus kortvarig og lite sjenerende, mens noen blir så plaget av tinnitus at det reduserer livskvaliteten. Tinnitus kalles ofte for øresus, men for meg er den litt mer enn det.

Tinnitus er ikke en sykdom. Den er et symptom. Et syptom på en skade, på sykdom eller en annen helsetilstand. Opplevelsen av tinnitus er unik fra person til person. Noen har et snev av lyder av og til, noen ofte, noen hele tida. Lydene kommer fra nervesystemet, og det kan være vanskelig å knytte en spesiell hendelse til at man får tinnitus. Støy, skader i hode og nakke, alder, eller stressende endringer i livet kan være årsaker.

Det personlige i dette innlegget har jeg til nå ikke fortalt til så mange. Folk i familien vet at jeg har tinnitus, men bare noen av dem pluss fastlegen min vet om utviklingen det siste året. Enkelte vil sikkert synes at det er dumt at jeg skriver så utleverende om meg selv, men jeg har en baktanke med det. For det første vil jeg advare yngre mennesker om farene ved å utsette seg selv for mye lyd på den måten jeg gjorde. For det andre for å gi en forståelse av hvorfor jeg har tatt de valgene jeg har tatt. Og så føles det godt å ha skrevet om det og fått det ut, så tankene kan brukes på andre ting.

Jeg har hovedsakelig meg selv å takke for at jeg har tinnitus. Da jeg spilte i band på 70-tallet var det ikke så nøye med beskyttelse mot høy lyd. Vi sto på scenen med høy lyd rett inn i ørene, og vi spilte ofte høyt for å nå ut med datidens spinkle forsterkerutstyr. Skarpe lyder fra trommer, gitarer og keyboard, og dundrende dyp lyd fra bassen. I øvingslokalet låt det gjerne enda høyere med samme utstyret, fordi rommet var mindre. Med 80-årene kom monitorer på plass på scenen og PA på scenekanten, og lyden ble derfor mer behagelig for oss. Men, da var det allerede for sent.

Dessuten kunne jeg sitte sent på kveldene med lukkede hodetelefoner tredd nedover ørene, med skjærende høyt volum rett inn i øregangene. Deep Purple, Led Zeppelin, Uriah Heep. Flere ganger i uka. På 70-tallet hørte og visste vi lite og ingenting om hørselsskader. Leger hadde kanskje advart oss, men ikke nok til at vi brydde oss om det. I hvert fall ikke jeg.

Vanlige beskrivelser av tinnitus er susende, ringende eller plystrende lyder. Hos meg startet det med øresus sikkert for tjue år siden. Etter hvert dukket det opp en pipetone, som med årene ble kraftigere. I dag ligger susen i bakgrunnen. Foran den ligger to, tre pipetoner i hvert sitt toneleie, med varierende styrke. Én sopran og minst én tenor. Innimellom kan det plutselig starte en hylende høy tone på ett eller begge ørene, sånn helt ute av duren de andre er i. Og den forsvinner like plutselig som den kom. Sånt skvetter man av. Mest irriterende er en pumpende pipetone i vekslende toneleier. Den pumper i takt med pulsen min, og den kan være høy på det verste.

I november 2014 falt jeg stygt og slo hodet hardt i bakken. 8-10 sting ble resultatet. Og gradvis økende tinnitus. Legene forberedte meg på muligheten for mer hodepine, og for andre mulige endringer.
Høsten 2017 ble jeg operert for kreft i prostata. Da fikk jeg snakket med en sykehuslege om utfordringa mi. Han sa at stress rundt kreftsykdommen, før og etter, kan ha ført til at intensiteten og mangfoldigheten i lydene har endret seg.

Sommeren 2019 tok jeg grep. Jeg valgte å legge musikerlivet helt på hylla. Fordi jeg takler ikke lenger å oppholde meg i små lokaler med mye lyd som høy musikk, også den jeg er med på selv, eller annen støy. Diskanttoner blir skingrende, og basstoner blir flerrende i ørene mine. Og når hundre mennesker prater høylydt i et lite lokale for å høre hverandre, eller overdøve hverandre, som jeg kaller det, høres det for meg ut som en durende larm. Under åpen himmel er også vedvarende støy plagsom. Men, det er verst innendørs. Under siste pop-/rockkonsert jeg var på i en stor sal hadde jeg ørepropper i lomma, men brukte dem ikke. Ettervirkningene var ubehagelige. Det blir nok den siste, og jeg blir kanskje litt usosial av å ha det sånn. Men jeg tør bare ikke annet.

Jeg søkte opp ordet tinnitus på Google, og det dukket opp store mengder informasjon. Mye fint og lærerikt lesestoff, og jeg har lest side opp og side ned de siste ukene. Men, ikke alt gir samme svar. Noen skriver at tinnitus ikke kan ikke leges, bare lindres. Og det stemmer med det jeg har lært tidligere. Andre skriver at tinnitus kan forsvinne helt ved riktig behandling, og under riktige forutsetninger. Det poppet opp mange forslag på behandlinger, både artikler og YouTube-videoer med metoder for å stoppe eller lindre tinnitus. Metoder som virker å være mer nytteløse og tøvete enn hjelpende.

I ren nysgjerrighet åpnet jeg den ene videoen. En voksen mann med et troverdig utseende og god engelsk forklarte om tinnitus, og viste øvelser der man bruker pekefingrene på en spesiell måte på spesielle steder rundt ørene. Hvorfor ikke prøve, tenkte jeg, og ble med på den enkle instruksjonen hans. Fire minutter senere var vi ferdige. Og han ba meg gjøre øvelsene fire ganger daglig i én måned, så ville plagene kanskje gå over. Kanskje. Jeg ga meg der, og det ene forsøket endte med hodepine og en Ibux-pille.

Et nettsted forteller at amerikanske vitenskapsmenn har funnet opp en medisin, en pille som kan kurere tinnitus. Forskerne har prøvd ut medisinen på mus, og den virker etter sigende. Etter andre tester utført på mennesker anbefaler de samme forskerne å drikke mindre kaffe, stresse mindre, trimme mer, spille behagelig musikk – gjerne instrumental sådan, legge seg tidlig og sove mer. Jeg er gjerne med på alt dette, hvis det virker. Selv spiller jeg lav musikk i heimen, og det føles behagelig. Men ikke noe mer enn det. Mest fordi musikken på en behagelig måte kjemper om oppmerksomheten mot lydene innenfra. Og så kan jeg med veldig lavt volum, bruke et åpent headset jeg kjøpte for 99 kroner på Clas Ohlsson. Også det føles behagelig. Kvaliteten på lyden er derimot så som så.

Jeg vet at mange har det mye, mye verre enn meg, fordi mange får psykiske utfordringer og blir syke av tinnitus. 25 prosent av befolkningen i min aldersgruppe har tinnitus. 25 prosent av disse igjen trenger behandling. Jeg er foreløpig ikke der, jeg er foreløpig vant til samlivet jeg har med lydene. Men, jeg har tatt opp tinnitusen min med fastlegen min, og jeg fikk mange gode råd om ting jeg kunne gjøre selv for å prøve å dempe plagene. Dersom intensiteten øker i samme grad som den har gjort det siste året, har vi en avtale om nytt besøk. En lege sa tidligere at det kan hjelpe med høreapparat. Jeg svarte at jeg hører godt, men jeg hører for mye innenfra. Jeg er omringet av min egen tinnitus.

Vær forsiktig med hørselen din, det var ikke jeg. Takk for at du leste!

Faktasjekk: helsenorge.no / successtms.com
Bilder fra pixabay.com

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.