Vi hadde ikke mobil, vi hadde kasseapparat

Kasseapparatet
Mamma og pappa hadde ikke mobiltelefon til å ta bilder med da jeg var liten gutt. De hadde kasseapparat, og de brukte det flittig. Apparatet de hadde på slutten av 50- og begynnelsen av 60-tallet var modellen på bildet over. Det ga sylskarpe, fine bilder i sort/hvitt. Jeg vet det fordi bildene er tatt vare på. Fotoapparatene – de het det den gangen – kunne kjøpes fra mange produsenter og i mange utgaver, fra de enkle til de avanserte. Og siden de så ut som de gjorde, ble de kalt kasseapparat.

Man satte inn film i en spesiell kassett, man tittet ned i det lille vinduet oppå eller på sida av fotoapparatet, alt etter om man ønsket bilder i høyde- eller breddeformat. Man trykket på den lille, sorte knappen, og det kom et mekanisk klikk. Før man kunne ta et nytt bilde dreide man på den runde knappen, og tittet ned i vinduet for å se om ei ny filmrute var klar. Hvis man ikke dreide på knappen, fikk man to motiv utenpå hverandre. Hundre prosent mekanisk drift, og ingen batterier involvert.

60 år etter bruker vi mobiltelefonen til å ta bilder med, nesten alle som én. Hvor mange privatpersoner som bruker et ordinært kamera finnes det sikkert en oversikt over. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at det er blitt langt mellom de gode, gamle fotobutikkene der man kunne kjøpe utstyret man trengte til det man i dag bruker mobilkameraet til.

Jeg kjøpte forresten min første mobiltelefon i 1998. Og det til og med etter at jeg før det hadde vært tøff i kjeften og sagt at jeg ikke skulle ha en sånn. Fikk da være måte på hvor tilgjengelig man skulle være, hele døgnet. Jeg måtte krype til eplet og bite i det sure korset, og i dag klarer jeg meg omtrent ikke uten mobilen. Men, nok om det nederlaget.

Sveiva og nummerskiva
Vi hadde ikke mobiltelefon til å ringe med. Vi hadde sveivetelefon og nummertelefon, og jeg er så voksen at jeg har opplevd begge. På sveivetelefonen dro man i sveiva, eller bare tok av røret, og dama på sentralen svarte. Man sa hvem man ville snakke med, hun plugget inn pluggen i det rette hullet, og så ble man satt over til rett person. På nummertelefonen, før man fikk egne telefonnummer og kunne ringe direkte, dreide man bare litt på skiva, og fikk kontakt med dama på sentralen.

Vi var tilkoblet samme linje som et par-tre andre husstander i bygda, som hver hadde egne ringesignal. Når telefonen vår ringte to lange og et kort signal, visste vi at noen ville snakke med oss. Når signalene var annerledes, var det andre på linja som burde ta den. Sånn sett kunne det på travle dager for dama på sentralen være mye ringing i heimen vår.
Det vi ikke visste var at dama på sentralen fort kunne sitte og lytte på det man snakket om, hvis hun ville. Jeg skal ikke nevne at det visstnok skal ha hendt at det kom ei korrigering fra sentralen, dersom de to i hver sin ende av linja ikke hadde rett i det de snakket om.

Radionetten og Prior’en
Vi hadde ikke mobiltelefon for å spille musikk på eller høre radio på. Vi hadde en Radionette radio i stua, og den hadde eksklusiv mono lyd. Med årene kom en platespiller i hus, og med den en liten bunke plater. Mest Jim Reeves. Med de samme årene kom også en Prior reiseradio i samme hus, til å ta med på ferie. Helt til jeg ble hybelboer høsten 1967, og radioen ble evig min. Du ser den på bildet, og den bor fortsatt hos meg. Radioen til venstre på bildet eksisterer også, et eller annet sted.

Bankboka og postanvisningene
Vi hadde ikke mobiltelefon til å bruke Vipps eller nettbank for å gjøre opp for oss. Egentlig greit siden ingen av delene fantes. Jeg hadde derimot egen bankbok i Norges Postsparebank. Den opprettet mine foreldre for meg allerede i juni 1953, da jeg var bitte, bitte liten. Da satte de inn 10 kroner på boka, og før året var omme var beløpet vokst til 70 kroner. I dag tilsvarer det beløpet 1.136 kroner, sier Norges Bank sin kalkulator på web’en. På det meste hadde jeg 2.000 kroner i Postsparebanken, etter bursdagen i juli 1972. Tydeligvis en innbringende dag. Da Postsparebank-boka ble avlegs ett år senere, ble jeg en stolt kunde i en ordinær bank. Med ny bankbok der. Jeg var i ferd med å bli voksen og selvstendig.

Pappa fikk som alle andre på den tida, lønna utbetalt i kontanter. Og regningene for oss som bodde på landet ble betalt ved hjelp av postanvisninger. Store Norske Leksikon – på nett, så klart – sier at ei postanvisning var ei tidligere brukt pengeanvisning utstedt av Postverket, for beløp som avsenderen kunne betale med kontanter til postkontoret.
Siden ble postanvisninger erstattet med postgiro. Midt på 60-tallet begynte folk å ta i bruk sjekkhefter for å betale for seg, fortsatt via en liten papirblankett, altså.

Tippekupongen
Vi hadde ikke mobiltelefon til å levere tippekupongen på. Den måtte leveres for hånd, i den butikken som tok imot sånne. Og fristen var satt i veldig god tid før kampstart. Da jeg hadde min aller første jobb, i min fars dagligvarebutikk i 1972/73, måtte lørdagstippinga være levert på tirsdag. Vi sorterte kupongene etter antall rekker som var spilt, og noterte ned antallet på et skjema. Kupongene ble pakket i spesielle konvolutter, og levert på posthuset før stengetid tirsdag.
Vant man, fikk man ikke vite premien før på mandag. Da så kupongen ut som den til høyre på bildet over. Den til venstre er fra 1968.
Tidlig i tippehistorien var reglene sånn at hvis en kamp ikke ble spilt, ble det utbetalt premie for elleve, ti og ni rette. Ingen trekning den gang, altså.

Pappa begynte å tippe omtrent på den tida jeg jobbet hos ham, husker jeg. Selv om han ikke hadde peiling på fotball, og ikke likte den sporten noe særlig. Ikke kunne han engelsk heller, så lagene fikk navn som Leisjester og Skrævsburri. Leicester og Shrewsbury, altså.
Den gang hadde Norsk Tipping bare det ene spillet, som har gitt navnet til selskapet. I dag kan man velge mellom tolv forskjellige, og alle kan leveres med mobilen.

Brevet til bestemor og bestefar
Vi hadde ikke mobiltelefon for å ta kontakt med hverandre hele døgnet hele tida. Vi chattet med hverandre via brev i posten. Mine foreldre skrev brev til sine foreldre og slektninger, og det tok den tida det tok før brevet kom frem. Pappa skrev hver romjul brev til sine tre søsken og til min bestemor og bestefar, og takket for julegavene. Et år han hadde det travelt skrev han brevet på skrivemaskin, med blåpapir mellom arkene. Han var normalt en populær fyr hos sine, men etter det julebrevet fikk han regelrett oppstrekk. Spesielt fra den søstra som ikke hadde sendt oss julegaver det året.
Hukommelsen min vil ikke fortelle meg om jeg noen gang skrev brev i barndommen. Tror i så fall det må ha vært rundt den tida jeg hadde lært å lese og skrive. Kanskje til bestemødre og bestefedre. Kjærlighetsbrev har jeg forresten aldri hatt behov for å skrive. Nok om også det.

Lille Fokus
Vi hadde ikke mobiltelefon til å bruke Google og andre verktøy for å lete etter ting man lurte på. Vi måtte ty til oppslagsverk i form av bøker. Hukommelsen vil ikke fortelle meg om det fantes ordinært leksikon i hjemmet før Lille Fokus kom i hus. Jeg husker at pappa brukte boka til å lete etter alt mulig, spesielt når han løste kryssord.
Lille Fokus var et oppslagsverk på størrelse med en gammeldags Bibel, for dem som har den. Ei tykk, lita bok, et leksikon med mer enn 1.000 tettpakkede sider med bitte lita skrift, og informasjon om alt mulig rart man kunne finne på å gruble på. Korte, konsentrerte opplysninger i tekst, bilder og tegninger, tabelloversikter og kart.

Selv skrev Lille Fokus i forordet: «Kunnskap erstatter ikke klokskap. Men også den kloke trenger kunnskap». Følte meg truffet akkurat der.
I 1973 skaffet jeg meg nyeste og siste utgitte utgave av Lille Fokus, og det ble mye brukt som leksikon. Også før kryssordhjelp kom i hus i form av egne bøker. Jeg har leksikonet fortsatt, men i dag er det slitent og en aldri så liten støvsamler. Det står i bokhylla, mest som et minne.

Vi hadde, som du nå har skjønt, ikke mobiltelefon til mangfoldig bruk den gang da. Men, takk og pris for at jeg har en i dag. Ser jo at hverdagen muligens hadde blitt litt vrien og nokså bakover i tid uten. Jeg er jo et moderne menneske, tross alt.

Takk for at du leste!

Fakta sjekket hos snl.no
Bilder fra digitaltmuseum.no / snl.no / pxhere.com

Facebook: KLIKK HER!

E-post:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet som ruller til høyre på skjermen på alle innlegg og på forsida. Legg inn e-postadressen din, og du får et varsel på e-post med link til nye innlegg som legges ut.