Eventyret om Hurlumhei-slekta og Påstedethvil-slekta

Det var en gang to slekter som levde i et land hvor som helst i verden. Landet var langt, krokete og brokete, og i landet bodde det mang slags folk i både tettbygde og grisgrendte strøk. De to slektene var store, og besto av flere familier, noen store, noen mindre og noen små. I Hurlumhei-slekta var det fire familier; familien Blå, familien Mørkeblå, og de to mindre familiene Mørkegrønn og Gul. Påstedethvil-slekta besto av noen flere familier, noen veldig små, noen større. De to største var familien Rød og familien Lysegrønn.

Hurlumhei-slekta hadde lederskapet i landet gjennom den lille komitéen Skjønn Forening. Høvdingen deres var ei stødig dame fra familien Blå. Sammen med seg hadde hun et tjuetalls assistenter fra de fire familiene i slekta, som hver for seg hadde ansvar for egne fagfelt. Hennes nærmeste blant assistentene var ei nesevis dame fra familien Mørkeblå. Det lange landet var veldig rikt på penger, og hun hadde ansvaret for dem, og hadde sine meninger om hvordan de skulle brukes. Familiene Mørkegrønn og Gul hadde ikke alltid vært med i Skjønn Forening, men var kommet til med årene. Dette til stor fortvilelse for Påstedethvil-slekta, som heller hadde sett at det var de som styrte landet. Men, det var det straks verre med, må vite.

Påstedethvil-slekta ble gjerne veldig engasjerte når Skjønn Forening kom med sine forslag. Noen ganger av prinsipp, og noen ganger fordi de syntes forslagene var hinsides all fornuft. De diskuterte alltid forslagene villig vekk, men fikk liksom ikke alltid til å bli nok enige seg imellom til å gjøre endringer. De ble ofte surrende litt rundt med alt for mange og sprikende synspunkter på hvordan de skulle overta styringen i det lange landet, og det høvde seg jo ikke, må vite.

Forslagene fra Skjønn Forening ble alltid og etter loven, drøftet i ei stor forsamling bestående av utvalgte fra begge slektene. De hadde latt seg verve til å sørge for at det lange landet ikke gikk i stå. Forsamlinga hadde siste ord i de aller fleste sakene, og skulle vedta forslagene eller ikke. Den store forsamlinga het Herredømme, og holdt til i en stor, ærverdig bygning med samme navn, i den store hovedstaden. I forsamlinga satt folk fra hele det lange landet, men der fikk ikke assistentene i komitéen Skjønn Forening lov å være. De fikk bare lov å komme inn ved spesielle anledninger, og når de måtte svare på spørsmål fra folket i Herredømme. Det skjedde som oftest på onsdager.

De utvalgte i Herredømme hadde mange, mange meninger om hvordan livet i landet skulle være. Noen så framtida i fortida, noen ville male samfunnet grønt, noen syntes det burde farges rødt. Noen ville gjøre det lange landet privateid, mens andre henvendte seg opp gjennom skyene for hjelp. Noen mente ofte det vennene deres mente, mest for å gjøre seg populære i flokken. Og så var det noen som hadde meninger sånn midt på treet, og syntes at det var enklest at det meste ble værende som det var. Disse ble ledet av en flirfull kar fra landsbygda.

I tidligere tider hadde Påstedethvil-slekta hatt makta i Skjønn Forening, og flertallet i Herredømme. De hadde hatt både en landsfader og ei landsmoder, må vite, og hadde styrt hele det lange landet i mange, mange år. Men plutselig en dag, for ikke så lenge siden, pakket den dyktige høvdingen deres sekken og dro ut i verden for å søke lykken. Den pengeansvarlige assistenten fra familien Mørkeblå tok avskjed med ham på sin nesevise måte, direkte på fjernsyn, en avskjed ikke alle syntes var særlig bra. Og det gjorde henne ikke særlig populær hos familien Rød.

Etter det mistet Påstedethvil-slekta makta i Skjønn Forening. De fant ikke en ny høvding som fort kunne bringe dem tilbake til gammel storhet, og du skal se at det var derfor slekta fikk navnet Påstedethvil. Han som ble valgt til ny høvding i familien var en høvelig rik og meddelsom mann, men ofte litt bekymret og ofte litt veik av seg. Han ble titt og ofte observert mens han sendte beundrende blikk til den stødige dama fra familien Blå, hun som styrte Skjønn Forening, du vet. Hadde han kanskje lyst å være med i familien hennes, eller? Derom var de lærde og penneknektene i landet ikke helt enige, må vite.

De unge innbyggerne i det lange landet fra begge slektene, var svært engasjerte, og de fleste av dem var svært opptatte av å male samfunnet grønt. De hadde noen voksne på sin side, og de lot seg høre med sine friske meninger både titt og ofte, både på møtene i Herredømme og i andre sammenhenger. Til stor forargelse for spesielt de eldste i familien Mørkeblå. Det skyldtes gjerne at disse ikke ville innse at landet om ikke mange år skulle overtas og styres av disse unge jyplingene, som de gjerne ble betegnet som. Og at jyplingene derfor ville være med å bestemme. Det som var vanskelig å svelge for mange av de andre i Herredømme, var at de fleste av deres heseblesende forslag kunne bringe det lange landet tilbake femti år i tid, hvis man gikk for fort fram. Og det ville familien Blå og spesielt familien Mørkeblå ikke ha noe av.

Komitéen Skjønn Forening styrte det lange landet som best de kunne, og hverdagene i landet gikk sin vante gang. Men, det hendte rett som det var at assistentene i Skjønn Forening skapte uro og splid i komitéen, fordi disse gjerne ville ha frem sine egne meninger og styre på egen hånd. Sånt likte ikke høvdingen, for hun måtte ta ansvaret for deres gjerninger. Spesielt ille ble det da en lyslokket assistent fra langt vest i det lange landet, med ansvaret for mennesker som gjerne ville bo i landet for å føle seg trygge, brukte det luftige nettet til å uttrykke sin ærlige mening. Da måtte den stødige høvdingen gripe inn, og det hele endte med at assistenten måtte si fra seg jobben sin, må vite.

I Herredømme ble det diskutert høyt og lavt, i tide og utide. Medlemmene fra Påstedethvil-slekta var som vanlig ikke enige i endringer som ble foreslått, og som seg hør og bør heller ikke alltid enige seg imellom. Men enige var heller ikke alltid medlemmene fra Hurlumhei-slekta. Familien Mørkeblå mente blant annet at assistentene fra familiene Gul og Mørkegrønn hadde for mye makt, og burde være glade for at de fikk være med i Skjønn Forening. Den stødige høvdingen fra familien Blå måtte ofte slå neven i bordet for å få ro i rekkene, som det heter. Men, hun lyktes ikke særlig, for hun måtte støtt og stadig roe gemyttene. Og sånn gikk nå dagene.

Så en dag kom det for en dag i Herredømme at komitéen Skjønn Forening ønsket å slå sammen både mindre sogn og større områder rundt omkring i det lange landet. Allerede fra tidenes morgen hadde man begynt å slå sammen sogn, men det var som oftest hvis de som bodde der var enige om det, og selv ville det. Mange i Herredømme syntes forslaget fra Skjønn Forening var spennende. Men da folket som bodde i de omtalte områdene begynte å samles og gå i tog for å tale Skjønn Forening og Herredømme midt imot, ombestemte mange i komitéen og foreninga seg. Den flirfulle karen i familien Lysegrønn var en av dem, og dermed var lurvelevenet i gang. Likevel ble det vedtatt hele to ganger i Herredømme at sammenslåingene skulle gjennomføres. Og er de ikke ferdige, så slår de vel sammen ennå, skal du se.

Det skulle etter hvert bli kjent at noen av de voksne mennene i mange av familiene slet med å holde hendene i lomma i samvær med andre. Mens andre uttrykte seg langt på sida av skikk og bruk i det lange landet, og andre igjen tuklet med landets penger. Og ingen av delene ble godt mottatt, verken hos folket eller i Herredømme. Der var stadig familien Lilla frempå for å få avsatt dem det gjaldt. Innad i Skjønn Forening gikk dette særlig ut over familien Mørkeblå, som stadig måtte finne nye assistenter til styre og stell. Mens familien Rød i Påstedethvil-slekta fikk mest oppmerksomhet fra penneknektene for at et av deres familiemedlemmer ikke hadde oppført seg i sosialt samvær.

I det lange landet var det helt vanlig at flere av forskjellige årsaker fikk pengestøtte fra LAV, et kontor som tok seg av landets arbeid og velferd. Plutselig en dag kom det for en dag at mange hadde fått penger de ikke skulle ha, men som det etter hvert ble oppdaget at de likevel skulle ha. Da man fant ut dette hadde flere allerede blitt straffet, og det skulle vise seg å være urettmessig. Sånt blir det mye ståk og styr av, og den stødige høvdingen i Skjønn Forening og noen av assistentene hennes fikk skylda. Så fant man ut at rotet hadde startet mens Påstedethvil-slekta styrte Skjønn Forening, og kanskje enda tidligere. Kanskje hadde dette pågått lenge, lenge, må vite. Og i Herredømme diskuterte man i det vide og det breie. Slektene skyldte på hverandre, og ingen visste egentlig hva og hvorfor og hvem og hvordan. Og har man ikke funnet de skyldige før du har lest dette eventyret ferdig, så holder de vel på ennå.

Brått gikk det plutselig en dag ut et budskap om at familien Mørkeblå hadde bestemt seg for å trekke seg ut av komitéen Skjønn Forening. De trivdes ikke lenger med å være med i komitéen. De kunne ikke lenger støtte det de små familiene Gul og Mørkegrønn fikk gjennomført, blant annet når de ville hente til landet mennesker som ville leve trygt. De mente fortsatt at de to familiene hadde for mye makt, og at familiene var for små til det. Det kunne virke som om familien Mørkeblå hadde glemt å lese regelboka for et folkestyre, skal du se.

Familien Mørkeblå ville heller være med å styre samfunnet gjennom sin plass i Herredømme, og bli en del av familien Påstedethvil. Det de ikke visste, var at familien Påstedethvil ikke ville ha noe med dem å gjøre. Alle ventet spent på om den stødige høvdingen fra familien Blå skulle bli trist og lei seg og felle en tåre, men sånn ble det ikke. Heller tvert imot, må vite. Hun så nok for seg at det endelig skulle bli fred og ro innad i komitéen Skjønn Forening.

Den stødige høvdingen fant fort nye assistenter til Skjønn Forening. Og det virket som om hun var mer fornøyd med dem enn hun hadde vært med de som hadde dratt sin vei. En av de nyutnevnte var en kar fra familien Gul. Han ville tidligere ikke være med i Skjønn Forening, og penneknektene mente at han kom til å bli en del av familien Rød. Men, han hadde brått ombestemt seg, og nå skulle han få ansvaret for de mange, lange ferdselsårene i det lange landet. En annen var en spretten kar fra familien Mørkegrønn, som ble assistent med ansvar for all fornøyelse og kroppslig aktivitet. Han mente at siden han hadde spilt kurvball i sine yngre dager, visste hva han gikk til. Han gråt når han ble valgt, og har han ikke sluttet nå, så gråter han sikkert enda.

Og hva med livet, både det gode og det mindre gode? Jo, det gikk videre for det vesle folket i det lange landet. I komitéen Skjønn Forening og i forsamlinga Herredømme gikk dagene som de hadde gjort i alle, alle år. Noen var fortsatt uenige og noen var egentlig enige i det som ble foreslått. Men, på gangen i Herredømme var de godt forlikte alle sammen, må vite. Akkurat som det bør være i alle lange, fredelige land.

Om Hurlumhei-slekta og Påstedethvil-slekta vil fortsette å kives om styre og stell i det lange landet, er et annet eventyr. Og snipp, snapp, snute, så er i hvertfall dette eventyret ute.

Bilder fra pixabay.com

 

Følg Tore Toresens Univers på Facebook: KLIKK HER!

Følg Tore Toresens Univers på e-post: