Det skal ikke være greit med denne nårsken

Den finske forfatteren, sosiologen og historielektoren Sanna Sarromaa skrev nylig et debattinnlegg i VG, der hun slo fast at det norske språket er en vits. – Jeg har ikke vært borti et land der mennesker skriver sitt eget morsmål så dårlig som i Norge, skrev hun i innledningen. Og legger skylda på Språkrådet, som har tillatt at skriftspråket skal ligge mest mulig opp til talespråket. Fordi de mener at det vil styrke det norske språket og språkmangfoldet i landet. Hvis mange nok skriver ord feil, havner det i språkleksikon, skrev Sarromaa.

Språkrådet lanserte midt på 90-tallet ei liste over engelske ord som de hadde laget norske varianter av. Disse ville man at vi skulle ta i bruk. Rådet fikk støtte fra Kulturdepartementet, og det ble vedtatt prinsipper for hvordan såkalte import-ord kunne få norsk skrivemåte. Noen av ordene vi fikk utdelt var polisj, sørvis, overhedd, fait, sjåk, skvåsj og fotball-uttrykket hedde. Du finner flere på bildet jeg har satt sammen under, og du får se om du vet hva de opprinnelige ordene er.

Lanseringen ble selvsagt en flopp, fordi vi fortsatte å bruke de engelske ordene. Det som imidlertid skjedde, var at vi selv sakte men sikkert begynte å lage norske varianter av andre ord, uten innflytelse fra Språkrådet. I musikken verden, der jeg føler meg hjemme, ble for eksempel det engelske begrepet rap gjort om til rapp. I fotballens verden fikk flere engelske begrep norske erstatninger, mange av dem uten omskriving. Og ordene er tatt i bruk i medier. Senterhalf og senterforward ble borte til fordel for midtbanespiller og midtspiss. Andre ord blir vi ikke kvitt, som for eksempel offside. Fordi det ikke finnes noe godt norsk alternativ.

Personlig er jeg oppfostret på stødig og godt bokmål som skriftspråk, med topp karakter i norsk på de skolene jeg har gått på. Ikke for å skryte, men fordi jeg kan skrive det i min egen blogg. Jeg har skrevet mye opp gjennom årene, til all slags bruk. Det mangler bare ei bok fra min hånd. Jeg er nøye med språket og bruken av ord. Kanskje er det derfor det gjør vondt i mitt godt voksne hjerte hver gang jeg ser noen bruke fornorskede engelske ord, ord som skrives som de uttales, og som kludrer til det fine, tradisjonsrike språket vårt.

I sosiale medier er det blitt helt vanlig å skrive som man snakker, men noen drar det for langt, synes jeg. Det har hendt at jeg har måttet lese setninger et par-tre ganger for å skjønne meningen. Å skrive på dialekten sin er helt greit for meg, det er bare sjarmerende. Jeg gjør det selv, rett som det er. Jeg kunne kanskje gjort det i bloggen av og til, men det går egentlig ikke. Da ville leserne utenfor mitt dialekt-område gi meg opp, og oversetter-programmene til folket utafor landet ville gå i stå.
At noen glemmer å slå av stavekontrollen eller sliter med skriveferdighetene, og har vansker knyttet til dette, ser jeg selvsagt. Det er ikke deres utfordringer idéen til dette innlegget kommer fra.

Mange gjør som Språkrådet vil, man skriver som man snakker. Men så glemmer man alle regler man lærte på skolen. Jeg har sett noen skrive at folk som kommer til landet vårt fra langt borte, burde lære seg nårsk for å få bo her. Jeg har lest at noen har hatt tårsk til middag. Jeg har sett noen ufrivillig starte en diskusjon på Facebook, fordi de fleste som leste innlegget misforsto det ene, slurvete ordet. I innlegget sto det: – Endelig kom sommervarmen, og det er flått!
Gjett om de fleste som kommenterte innlegget ble oppkavet over svineriet, og bekymret for hunden til vedkommende. Mens naboer slett ikke var enige i at det ekle insektet var å se i nabolaget.

Facebook har grupper og sider for folk som ikke liker måten språket vårt blir behandlet på. Temaer som særskrivingsfeil og orddelingsfeil er opphavet til noen av dem. Og selv om det egentlig er bare trist at man ser seg nødt til å opprette sånne grupper, så finner vi jo mye artig der også. Når sukker erter eller biter, ananas både ringer og biter, og også lutefisk biter, så kan man ikke la være å flire litt. Heller ikke når en okse lever i én butikk, og en konkurs varer i en annen butikk. Da flirer man på andres bekostning. Dessverre.

Jeg har sett en butikk reklamere med at sommer dufter på salg, og at toalett ruller for halv pris. Jeg har også med egne øyne sett et utested i Oslo fortelle at de på grunn av ombygging hadde flyttet sin garder obe opp en etasje. Litt finurlig den siste, egentlig. Men, samtidig som det er litt artig, så blir jeg litt trist på vegne av språket vårt når jeg ser disse plakatene.

Vinteren 2005 gikk jeg på land i Bergen, fra hurtigruta. Ved siden av meg sto en kjent komiker fra Vestlandet. Mens vi sto og ventet for å komme i land, tok han frem mobilen og tok et bilde av en liten plakat på døra inn til lasterommet. Jeg lagret ikke i hodet hva som sto på plakaten. Men, han så at jeg stusset, og fortalte at han på sine reiser rundt i landet samlet på morsomme og merkelige orddelinger på plakater. Det finnes så mange slags hobbyer.

Når noen glemmer å sette sammen to ord, flirer vi nordmenn av særskrivings- og orddelings-kompetansen, mens engelskmennene flirer av oss. På andre sida av havet setter man nemlig ikke sammen ordene sånn som vi gjør. Der er en bensinstasjon en gas station, og en rockgitarist er en rock guitarist. Noen sier at årsaken til feilene vi gjør skyldes påvirkningen fra engelsk. Tvilsomt, sier ekspertene. Studier viser nemlig at særskrivingsfeil forekommer blant skoleelever før de har lært å skrive engelsk.

Personlig synes jeg det er ille når folk ikke er nøye med å skrive eller bruke navn på personer riktig. Det kan tas for å være manglende respekt, synes jeg. Jeg har flere ganger opplevd at folk som kjenner meg skriver navnet mitt Thore. For meg føles det som en annen enn meg, og jeg påpeker ofte: – Jeg heter ikke Te-hore.
Jeg fikk en vekker da jeg på et møte for flere år siden snakket til en styrekollega i en organisasjon jeg var styreleder for. Han het Ketil, og jeg sa til ham: – Du, Kjetil. Og han svarte kjapt tilbake: – Ja, Tjore. Man lærer av sånt. Jeg ba ham om unnskyldning, og gjorde aldri tabben igjen.

Tilbake til Språkrådets norvagisering. Ja, for det heter faktisk det når man lager norske ord, såkalte avløserord, hovedsaklig direkte fra engelsk. En språkforsker ved Universitetet i Bergen skrev i en artikkel på Språkrådets hjemmeside at det bør være ønskelig å heller finne gode norske alternativer. Og han brukte blant annet det beskrivende norske ordet nakkesleng som eksempel. Jeg kan ikke være mer enig. Det kunne fort ha blitt vipplæsj i Språkrådets fantasi. Litt pussig er det forresten at ei kjent norsk ordbok skriver at norvagisering betyr mangelfull oversettelse til norsk.

Så må jeg til slutt ta med et eksempel på overdreven bruk av ord, det skjer nemlig oftere enn vi selv er klar over. Vi kjenner jo liksom den overdrevne bruken av ordet liksom. En språkforsker skrev et sted at den eneste oppgaven det ordet har, er å si noe om den som bruker det.
Men, så til eksemplet. Jeg hørte følgende for noen år siden i et matprogram på NRK, og tenkte at sånn snakker aldeles ikke vi kortfattede nordlendinger. Programlederen spurte nemlig kokken: – Hva er det du har tenkt at du skal begynne å lage nå? Tretten ord, der det hadde holdt med fem. Ser du den?

Takk for at du leste!

 

Faktakilder: vg.no / forskning.no / sprakradet.no

 

Følg Tore Toresens Univers på Facebook: KLIKK HER!

Følg Tore Toresens Univers på e-post: