Hendelsen som bestemte hobbyen min, sommeren 1972

Jeg har spilt i band i mer enn 40 år, og har hatt musikken som min fremste hobby hele veien. Men, var det tilfeldig at det ble sånn, eller var det skjebnebestemt? Eller var det bare jeg selv som tok tak? Min fremste hobby kunne ha blitt fotball, eller noe helt annet, hvis det ikke hadde gått som det gikk den sommeren. Her er ei lita historie om det som skjedde i juli 1972.

Den våren hadde jeg tatt eksamen artium ved gymnaset i Narvik, og tretten års sammenhengende skolegang var over. Jeg skulle møte til militærtjeneste sørpå i juli, og planla derfor ikke videre studier den høsten. Mine foreldre hadde noen måneder tidligere blitt eiere av en dagligvarebutikk i bygda der jeg bor i dag. Og da skolegangen var over begynte jeg å jobbe der, mens jeg ventet på å dra sørover.

Min barndomsvenn Gunnar og jeg hadde begynt å leke litt med musikk sammen, og vi fikk det høvelig bra til, syntes vi. Kanskje kunne det bli noe mer ut av det? Det hadde jo vært stas å kunne starte band sammen med akkurat ham. Foreldrene våre var omgangsvenner, så han og jeg hadde lekt sammen siden han var ett år og jeg var tre. Vi snakket ikke særlig høyt om den musikalske fremtida, fordi jeg visste hva som ventet meg senere den sommeren.

Noen dager ut i juli satte jeg meg på toget på Fauske, etter en humpete busstur sørover fra Tjeldsundbrua. Turen skulle gå til Oslo, og videre med en militær buss til Lahaugmoen nordøst for Oslo. Der skulle jeg bli en av Forsvarets sanitetsoldater, som vi kalte det den gangen. På toget traff jeg noen elever fra gymnaset, og et par av dem skulle til samme sted som meg. Så da hadde jeg jo noen å snakke med på turen. Da jeg gikk av bussen utenfor porten på Lahaugmoen, følte jeg en voksende motvilje. Min eneste tanke var at her skal jeg ikke være.

Neste morra og formiddag skulle vi sjekke tilstanden, mentalt og fysisk. Jeg husker en lang gang med flere kontorer innover, der det satt kyndige folk som skulle grave i oss og sile ut dem som ikke var egnet til å bli soldater. Helsesjekk, intelligenstester og sånt. Og på det nest innerste kontoret satt en optiker. Jeg har vært nærsynt siden tidlig i barndommen, og hadde brukt briller i 12-13 år da jeg satte meg foran bokstav-tavla hans. Folket på sesjonen i Narvik ett år tidligere hadde diskutert om de egentlig burde sende meg til Lahaugmoen, men gjorde det under tvil. Nå har jeg sjansen, tenkte jeg, og tok den for alt den var verdt.

Jeg tror optikeren ble overrasket over at synet mitt var så svekket siden sesjonen i Narvik et år tidligere. Jeg så ikke lenger bokstavene nede på tavla, der to-tre linjer var blitt veldig uklare. Nesten borte. Med vilje. Og jeg var livredd for å bli avslørt. På tur ut av rommet så jeg ikke ned, der den beryktede nylontråden på golvet burde være. Den var sikkert en myte, men jeg lot likevel være å løfte føttene når jeg gikk ut derfra. Det er tryggest å snuble hvis tråden er der, tenkte jeg. Hadde ikke lyst å havne i kakebua så tidlig i den eventuelle forsvarskarrieren.

Jeg måtte vente ei stund på å komme inn på det siste kontoret, der han som skulle bestemme den nære fremtida mi satt. En eldre kar med stjerner på skuldrene og briller nedpå nesen satt og leste papirene mine. Han var en alvorets mann. Jeg husker ordene hans helt ordrett den dag i dag. «Toresen. Jeg skjønner ikke hvorfor noen har sendt deg hit».

En hard dom å få, hvis jeg hadde drømt om å bli soldat. Men, jeg hadde jo en helt annen drøm, og ville bare vekk derfra. Mens karen bak skrivebordet talte opp billettpenger og matpenger til hjemreisen, på krona, i kontanter, jublet jeg inni meg. Fordi soldatkarrieren min var vraket før den hadde begynt. Hjemme ventet en flere år lang karriere i Sivilforsvaret, men bare et par dager i året. Og en gitar. Passet mye bedre for meg.

En kar som hadde sovet på samme rom som meg den ene natta i leiren, fikk heller ikke være med videre i Forsvaret. Han var fra Hamar, og hadde kjørt hjemmefra til Lahaugmoen. Jeg haiket med ham til Hamar stasjon, tok toget videre nordover derfra, og tjente 50 kroner på det. Jeg hadde ikke sagt fra til noen i familien om at jeg var på hjemvei. Jeg ventet til jeg gikk av toget på Fauske før jeg ringte hjem til pappa, og spurte om han kunne hente meg ved Tjeldsundbrua senere den ettermiddagen. Min mellomste bror har fortalt at pappa gråt da jeg dro, og gråt da jeg kom hjem.

Siden det var for sent å søke på videre utdanning, ble det til at jeg jobbet videre i familiens dagligvarebutikk det neste året. Og pappa var veldig glad for det. Han hadde bruk for meg, mye mer enn Forsvaret hadde, påsto han.
Jeg ble boende hjemme, og det gikk ikke så mange ettermiddagene før Gunnar og jeg møttes igjen for å leke videre med musikken. Vi hadde det litt travelt, og startet band etter ikke alt for lang tids øving. Spillejobbene trillet inn, og da visste jeg at det å stå på scenen og glede andre skulle bli en herlig hobby for resten av livet.
Hadde det skjedd hvis jeg ikke hadde blitt sendt hjem fra Lahaugmoen? Og hadde jeg i stedet blitt fotballspiller? Det får jeg aldri vite. Heldigvis.

Historia om bandet vårt, Pacific Union, kan du lese mer om i et eget blogginnlegg ved å klikke på linken nederst i dette innlegget. Men, i resten av dette innlegget må jeg jo ha med litt gla’musikk fra fra bandrepertoaret vårt i 1972 og 1973. Selvsagt må jeg det.

Her er tre låter med lyd fra YouTube, som lå langt fremme i panna vår den gangen, og som vi likte godt å spille. «Beautiful Sunday» med briten Daniel Boone ble en populær låt rundt omkring etter at den kom ut i mars 1972. Og det var lett å få folk til å synge med på refrenget. Klikk og lytt.

Må jo ha med selveste Creedence, favorittbandet vårt. Vi hadde flere låter med Creedence Clearwater Revival på spillelista. Her er én av dem, «Lodi».

Britiske Albert Hammond sin «It Never Rains In Southern California» ble vår signaturlåt, etter at den kom ut i oktober 1972. Vi avsluttet alltid spillejobbene våre med den, og derfor avslutter jeg med den også her. Takk for at du leste!

Klikk her og les om bandet Pacific Union: Union og reunion

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.