Betraktninger fra en frivillig hjemmekarantene

Mens dette skrives er det halvannen måned siden myndighetene og Helsedirektoratet stengte ned Norge, og ga oss beskjed om å holde oss hjemme i tida fremover. Et farlig virus hadde truffet landet, og skrekkscenario-bildene fra andre deler av verden rullet over TV-skjermen. Sånn vil ikke vi ha det her hos oss. Og de som hadde muligheten til det, satte seg selv bak lukkede dører, i hjemmekarantene. Hjemmekontor ble et utvidet begrep, det samme ble hjemmeskole og hjemmebarnehage.

I fem og et halvt år har jeg hatt muligheten til å gjøre som jeg vil om dagene. Derfor har jeg litt trening i å holde meg forholdsvis i ro nær heimen. Så da oppfordringen kom fra myndighetene, tenkte jeg at dette skal gå bra. Datoen var 12. mars for nesten en vår siden, og bursdagen til én av mine brødre. Om det har gått bra? Du får lese videre.

Morgenstund er blitt tull i grunn
Når jeg våkner sånn cirka klokka 07.23, er det helt greit for meg at kroppen nekter å høre på hjernen. De to er nemlig ikke alltid like gode venner på morran, og jeg vil ikke involveres i uenigheten dem i mellom. Når jeg våkner på nytt en time eller to senere, er meklingen mellom dem avsluttet. Ingen skade skjedd, men hjemmekarantenen har begynt å herje med søvnmoralen min.

Det å gå i dusjen rett etter oppstandelsen, er heller ingen selvfølge lenger. Ofte inntas frokosten, en kaffekopp eller to, og litt oppgradering fra NRK. Da jeg var ung, omskrev vi et gammelt ordtak til å handle om at når man senker sitt legeme i vann, ringer telefonen. Det gjelder fortsatt. Om jeg går sent i dusjen, ringer som regel mobilen. Eller dørklokka. Av og til er det uviktige folk i livet mitt – telefonselgere og sånne – men ofte er det familie eller venner. Og på den tida har mobilen en tendens til å ligge på lading på kjøkkenet i etasjen over, så da har jeg enda en grunn til ikke å reagere. Jeg ringer alltid tilbake til dem jeg kjenner.

Idé-båsen og godstolen
Badet og dusjen er forresten stedet for gode idéer og planlegging av det som er igjen av dagen. Deler av blogginnleggene mine har fått sin form der. For eksempel dette. Det samme har melodier, tekster, møblering, ommøblering, og snekkerier. Her om dagen fant jeg – på badet – endelig ut hvordan jeg skal utforme tre trapper jeg skal bygge rundt huset når våren er over. Jeg bor i nedoverbakke, skjønner du. Materialene, rester etter andre byggeprosjekter, har ligget i garasjen i halvannet år.

Tar plass i godstolen foran vinduet, med panoramautsikt over bygda jeg bor i. Litt mer kaffe, et par sjokoladebiter eller et par kakestykker av ei kake den snille søstera mi har bakt. Litt musikk, litt mer TV-titting. Facebook. Jeg bestemmer meg for å støvsuge og vaske i huset. Men først litt mer kaffe, et kjapt kryssord, litt nyheter på internett, og en telefonsamtale. Fikk forresten en idé. Frem med iPad’en, åpner WordPress-app’en, og skriver inn det jeg kom på.

Videosamtaler og kjappe besøk
Telefonsamtaler og videosamtaler med barn og barnebarn, besøk hos dem og besøk av dem. Det er stas, men det tok noen uker før kroppen min ville det sistnevnte. Og det samme gjelder de tre i familien som bor rett over veien. Resten av familien får vente. Det er unektelig rart å måtte holde avstand til hverandre, og ikke kunne klemme hverandre.

Nylig hadde jeg en videosamtale med mitt eldste barnebarn på snart ni. Han ringte meg fra mammaen sin mobil. Vi hadde en kort men koselig prat, jeg og han. Og at lillesøstra på tre i sin travelhet stakk hodet innom for å si hei, var ekstra stas. Kort prat, fordi han syntes det var artigst å leke med funksjonene på telefonen, og flere artig-bilder poppet opp. Jeg tok et skjermbilde av ham, og etter samtalen sendte jeg bildet til mora hans. Og det kom kjapt to artige bilder i retur. Lagres som et artig minne. Artig, i hvert fall for meg.

Humor må vi ha i ei sånn tid som dette. Jeg er avhengig av humor året rundt. Og da er det greit at den finnes både i sosiale medier, på TV, og alle andre steder. Jeg bruker ofte YouTube til å se på konserter og musikkvideoer, men den siste måneden har jeg gått over til humorvideoer fra mine favorittkomikere. Må jo flire mest mulig. En god latter forlenger et eller annet i kroppen, sies det.

Bekymringsdempende informasjon
Jeg er av natur ikke bekymret for noe som helst. Jeg har heller ikke fått utdelt evnen til å tenke tungt. Og det har vært en stor fordel når jeg følger med på TV-sendinger, for oppdateringer og informasjon. Foretrekker flinke folk i NRK som lett og ledig forteller om hvordan det står til i landet vårt og i verden rundt oss. Jeg er så imponert over myndighetene, folk i helsevesenet, og alle andre som legger til rette for at livet skal gå videre for oss. Og oppmuntrer oss til å holde ut. Ikke glem at dette kom like brått på dem som på oss. Alt blir bra igjen.

Bob-bob handletur
Jeg skulle jo egentlig støvsuge og vaske i huset den dagen, men måtte første handle til helga. Da kunne jeg like godt gjøre det midt på dagen, for da var det sikkert minst folk hos de to dagligvarekjedene i kommunesenteret. Tenkte jeg. Satte meg i doningen og kjørte de to milene til mitt første butikkbesøk, åtte dager etter 12. mars.
Husk å vaske hendene, holde avstand og ikke ta på varene du ikke skal kjøpe. Beskjeden på plakaten i yttergangen var klar. Romslig mellom reolene og lite folk innafor dørene hos den ene kjeden. Brydde de få kundene seg om plakaten? Det gikk greit.
Hos den andre kjeden er det adskillig trangere mellom reolene. Og der var det adskillig flere besøkende, og dårligere sno-seg-rundt-forhold. Og hvor var håndvasken? Jeg droppet handlevogn, handlet fire-fem småting, valgte selvbetjeningskassa, og var kjapt ute av lokalene. Som jeg skrev lenger opp er jeg ikke bekymret av natur. Men, den var litt ekkel, den første handleturen. Jeg dro rett hjem og støvsuget og vasket i huset.

Idrettsabstinens
Jeg savner idretten. Jeg skulle ha vært med på innspurten i Premier League nå. Det var jo så spennende da det brått ble stopp i mars, med bare ni kamper igjen. Champions League-innspurten, oppstarten av norsk fotball, og annen utendørs idrett – jeg har abstinens. Leste i dag at det finnes idrettsutøvere som sliter med symptomer på depresjon.
9. mai starter fotball-ligaen opp på Færøyene. Der har de ingen korona-utfordringer. Det snakkes om at kampene i ligaen skal overføres på norsk TV. Tro det eller ei, det kan bøte på abstinensen i norske fotballhjerter. Også mitt.
Astrid la forresten opp her om dagen. Min favoritt blant norske langrennsjenter, og den eneste igjen på landslaget av den gamle sorten. Du skjønner hva jeg mener. Jeg finner sikkert en ny favoritt, blant de småvokste energibombene som er igjen på laget.

Når nettene blir lange og Donald slipper til
Når kroppen ikke vil lystre hjernen om morran, blir det gjerne tilsvarende sene kvelder. Jeg har i mange år pleid å høre på musikk før jeg legger meg, i løpet av timen etter midnatt. Ofte med bilde og lyd fra dvd eller YouTube. For at hodet skal slappe av og bli søvnsugent.
I det siste har jeg lagt meg for vane, eller kall det gjerne uvane, å se på amerikanske CNN i en halvtime fra midnatt. Mest for å se hva slags påfunn humoristen Donald har i sine daglige, livlige pressekonferanser. Ikke Duck’en, men han andre. Men, nå slutter han muligens med de pressemøtene. Fordi etter at han snakket om å behandle koronasmittede intravenøst med desinfiserende væske, ble lekekameratene hans, journalistene, sååå ekle med ham. De begynte nemlig å stille ham kritiske spørsmål. Dakars. Egentlig er det tragisk, det som skjer i USA. Vi får vente på den dagen han tar en slurk desinfiserende for å rense seg selv, og dermed også nasjonen sin. Innvendig.

Elger og edderkopper
Jeg velger heller en svensk TV-kanal som for tida sender elgvandring minutt for minutt fra de dype, svenske skoger. Der flere tusen elg forflytter seg fra et beiteområde til et annet, samtidig. Leste jeg på Google. Vi kan følge dem og andre dyr via flere kamera, også om natta. Avslappende, minutt for minutt.
Den første og eneste gangen jeg så på, klatret plutselig to edderkopper ned foran kameralinsa. Den ene forsvant videre, og den andre plasserte seg midt på skjermen min i noen minutter. Fikk sett ei levende spinnkjerring fra undersida på veldig nært hold, for første gang. Men, det ble litt for nært. Over nesten hele TV-skjermen på noen og femti tommer. Tro meg, undersida på ei spinnkjerring er veldig detaljrik.

Man blir litt døgnvill av dette her, men jeg vet faktisk hvilken dag det er i morra. Og i morra skal jeg stå opp tidlig, og støvsuge og vaske i huset. Æresord.
Alt blir bra igjen.

Facebook: KLIKK HER!

E-post:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet som ruller til høyre på skjermen på alle innlegg og på forsida. Legg inn e-postadressen din, og du får et varsel på e-post med link til nye innlegg som legges ut.