Dedikert tilhenger av The Kinks

– Jeg er så lei av å vente, lei av å vente på deg. Jeg var en ensom sjel, jeg hadde ingen før jeg møtte deg. Men, du lar meg vente hele tida. Hva skal jeg gjøre?

Det sang The Kinks, og jeg lot meg begeistre. Veldig. Jeg hadde sansen for The Kinks og deres late, tilbakelente, slentrende, myke, harde og slamrende låter. Jeg var rett og slett stor fan av bandet i tenårene. Selv om jeg hadde flere favoritter på den tida der, så var det vel bare The Beatles som i mitt hode overgikk The Kinks siste halvdel av 60-tallet. Og jeg kan utmerket godt lytte på dem fortsatt, jeg får fortsatt litt gåsehud.

Jeg ble glad i The Kinks som nyslått tenåring, et par år etter gjennombruddet deres i 1964. Jeg oppdaget dem via den eneste norske kanalen vi hadde med utenlandsk popmusikk, radiohitlista Ti i Skuddet på NRK. Go’låtene kom tett som hagl utover 60-tallet, og bandet var gjenganger i Ti i Skuddet. Tøffe, rockete eller late, tilbakelente låter. Satiriske, politiske tekster, blandet med tekster om solnedgangen over Waterloo i London eller moteslaven fra London Town.

The Kinks ble dannet nord i London i 1964 av brødrene Ray og Dave Davies, og en barndomsvenn av dem, Pete Quaife. Ray og Dave var de yngste i søskenflokken på åtte. Som de eneste guttene i flokken, ble samholdet mellom de to ekstra sterkt. De begynte tidlig å spille gitar sammen med kompisen Pete. Før bandet ble til, dro storebror Ray rundt på klubber og snakket med erfarne musikere, for å lære av dem. Og da Dave var 17 og Ray 20 år gammel, startet de The Kinks.

Selve karrieren deres trenger ikke så mye omtale. Men jeg tar med at de trengte ikke vente lenge på suksess. Deres tredje singel «You Really Got Me» kom ut i august 1964, og gikk rett til topps i hjemlandet. Den ble også en hit i USA. Oppfølgeren «All Day and All of the Night» fikk også suksess. Og dermed var gutta i gang med en lang og innholdsrik karriere. Her er «You Really Got Me», som altså startet det hele.

The Kinks hadde 15 låter innafor topp 10 på hitlistene i Storbritannia i perioden 1964-1970. Og de ga ut 28 studioalbum i sin karriere, frem til og med 1994. Fullt på høyde med produktiviteten til The Beatles altså.

I 1965 ga The Kinks ut syv singler. «Tired of Waiting for You» var den første det året, og deres femte. Det er fra denne jeg har hentet linjene i innledninga i dette innlegget, og gjort et forsøk på å oversette. Også denne låten krøp helt til topps eller langt opp på listene i Europa og USA.

Fra 1966 har jeg valgt historia om moteløven som handlet i boutique’ene i London Town, og stadig stilte i nye antrekk. «Dedicated Follower Of Fashion» er en satire om motemiljøet i England på den tida. Og idéen til overskrifta i dette innlegget.
Jeg leste et sted for noen år siden at for å få vreng i gitarlyden, skar Dave Davies rifter i høyttalerne sine med en kniv. Man brukte ikke effektpedaler i den tida. Kreativitet skaffet like bra lyd.

Tar med en låt til fra 1966. «Sunny Afternoon» ble bandets største hit i Europa. I Norge lå den på toppen av salgslista til VG i fire uker. Også den ungdommelige juryen i Ti i Skuddet likte låten. Her ble den liggende i ti uker, to uker på førsteplass.

Her er låten om «Mr. Pleasant» fra 1967. Ei morsom og stikkende historie om en trivelig og velholden London’er som har det meste, og tror at alt er på stell. Men er alt all right?

Jeg hopper til 1969, og låten som ble min Kinks-favoritt da den kom ut. «Victoria» er en satirisk låt som handler om livet i Storbritannia under styret til dronning Victoria. Også B-sida «Mr. Churchill Says», er politisk. Og kritisk. Britisk 1800-tallshistorie er ikke mitt sterkeste fag, så for meg er «Victoria» bare en fin, rockete låt som tar seg godt opp utover i låten. Akkurat som gode rockelåter skal. Den ble deres siste 60-tallssingel, men bommet litt på hitlistene.

Singelplater var viktige på den tida, for å holde oppe populariteten. De tre første årene etter 1970 ga The Kinks ut bare to singler i året, og slet. Kritikere og fans likte ikke at de gradvis la om stilen. De mente at musikken til bandet hadde blitt snillere, og lignet mer vaudeville og underholdning enn rock. Og at de stikkende og litt kritiske tekstene hadde blitt snillere. Min interesse for musikken bandet ga ut på 70-tallet ble ikke like stor som i tiåret før. Mange nye band og artister overtok interessen, og fikk plass i platehylla mi.

Som siste låt ut har jeg valgt alles favoritt, allsang-hit’en «Lola» fra 1970. Populær låt, og en av The Kinks sine mest kjente. Faren til brødrene Davies hadde bedt Ray skjerpe seg og se til å skrive en hit igjen. Skjenneprekenen ble til «Lola», og den ble deres comeback øverst på hitlistene. Også oppfølgeren «Apeman» nådde fine plasseringer.

I boka om The Kinks skrev Ray Davies at han ble inspirert til å skrive «Lola» etter at manageren deres, på en nattklubb i Soho, hadde danset intimt med en transvestitt. Uten å være klar over at han var det.

The Kinks er ansett som et av de mest innflytelsesrike band i rockhistorien. I 1990 ble originalmedlemmene i bandet innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Lista over annen heder for musikken deres er lang. Både fra hjemlandet, og fra andre sida av Atlanteren.

Ray Davies startet etter bruddet i 1994 en karriere som soloartist. Han er blitt omtalt som en av tidenes beste låtskrivere. Ikke vanskelig å være enig. I 2018 tok endelig brødrene Davies opp samarbeidet igjen. Etter nesten tjue års musikalsk og personlig uenighet. Brødre skal være venner, synes jeg.

Faktasjekket hos en.wikipedia.org
Lyd og bilde fra YouTube

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.