The Hill Boys, hjembygdas første papp-band

Det å være veldig musikkinteressert som barn på 60-tallet, kunne oppleves som litt sært. Spesielt når kameratene mine i hjembygda hadde større interesse for å drive med helt andre ting enn musikk. Jeg husker at det føltes sånn, og at det førte til at jeg lenge holdt musikkinteressen for meg selv. Det førte også til at jeg fant på egne musikalske gjøremål.

Som å lage et ekte shadow-band i miniformat, med tre gitarer og trommer. Musikerne ble laget av piperensere, og instrumentene av papir. Fargelagt i riktige farger, og gitarstrengene laget med blyant. Kjekt å ha sitt eget band i oppveksten, i hylla over det lille skrivebordet på rommet sitt i andre etasje på Samvirkelaget på Moa. I det denne historia handler om, ble også andre involvert.

Roar, Per og jeg, tre av guttan på Moa, var nærmeste naboer på hver sin side av veien i datidas sentrum i Grov. En vakker, kjedelig sommerdag på 60-tallet hadde vi behov for noe nytt å drive på med. Vi bestemte oss for å leke pop-band. Vi kunne jo bli berømte allerede som ti-tolvåringer hvis noen oppdaget oss. Men, vi måtte ha instrumenter.

Roar og jeg skaffet til veie to blå plast-plater til å lage gitarer av. Sånne med masse hull i som ble brukt på veggene i butikkene til å henge kroker med varer på. Om vi fikk dem hos han Tande eller min bestyrer-pappa på samvirkelaget, eller om vi «lånte» dem fra lageret i de to butikkene er ingen av oss sikre på i dag. Kanskje var de skadet og klare for fyllinga – vi sier det sånn.

Roar og jeg hadde sett i blader og på platecovere hvordan en el-gitar så ut, og vi saget ut hver vår gitar av plastplatene. Formet omtrent som gitarer skulle være på den tida. Vi brukte spiker til å lage fester for strengene, og tegnet eller malte knapper på. Strengene ble laget av nylon. Sånn nylon som vi ellers om dagene brukte til å fiske fra dampskipskaia med. Forsterkere ble laget av pappesker, og knotter og knapper og høyttaler ble malt på fronten.

Per fikk sitt eget, flotte, hjemmelaga trommesett. Stortromma ble ei rund papp-plate, og de øvrige trommene besto av små og store pappesker. På stortromma malte vi det passende navnet The Hill Boys. Hvem av oss som kom på navnet husker vi ikke, men navnet hadde ei logisk forklaring. Konserten skulle nemlig holdes i elvedalen ved Moelva, et lite stykke forbi ungdomshuset. Der var det ei gress-slette som vi kunne stå på, og ei skråning der publikum kunne sitte. Perfekt amfi for en utendørskonsert.

Vi hadde brukt jungeltelegrafen til å fortelle venner om konserten, vi ville jo at alle ungene i hele bygda skulle komme. Eller, ville vi egentlig det? Det kunne jo bli stappfullt så nær elva. Hvor mange som kom finnes det ingen dokumentasjon for i ettertid. Men, søstrene Pedersen, søstera mi og de andre ungene på Moa var sikkert der. Pluss Steinar og noen flere fra rundt omkring. Været var helt sikkert fint, fordi det alltid var fint vær om sommeren i barndommen. Ikke sant?

Vi hadde ikke hatt tid til å øve, eller å planlegge repertoaret. Vi hadde heller ikke tenkt på at trommene til Per var det eneste publikum kunne høre over bråket fra elva, vi hadde gjort en tabbe. Vi hadde heller ikke tenkt på at nylonstrenger på gitarer til utebruk ikke var så lurt. Burde vært strenger av stål. Tynn hesjestreng. Men, det visste jo ikke vi. Vi var jo amatører som ikke hadde hatt tid til å bli proffe i en travel hverdag.

Konserten ble ikke særlig lang. Vi hadde nemlig gjort enda en tabbe. Vi plasserte oss selv i den litt bratte skråninga for at Per skulle kunne sitte på marka bak trommene. Publikum ble stående på den lille sletta ved elva. Og dermed kunne ungene rusle stille vekk derfra uten at vi la særlig merke til det. De bakerste først. Lure seg ned langs elva, forbi huset der Roar bodde, ned på veien og av gårde. Vi burde ha satt opp gjerde med hengelås på porten…

De blå plastgitarene ble med hjem etter konserten, min havnet i kjelleren på samvirkelaget. Både Roar og jeg mener å huske at papptrommene og pappforsterkerne ble liggende igjen i dalen ved Moelva. Og at regnet etter hvert tok seg av dem. Der oppe endte også den ett døgn lange karrieren til Grovfjords første papp-band, The Hill Boys fra Moa. Men, artig!

Om vi fremførte mer enn én melodi husker ingen av oss lenger. Men vi vet hvilken melodi det måtte ha vært. Siden jeg stadig gikk rundt og nynnet og sang på Carl Perkins sin Blue Suede Shoes, og siden det er stor sannsynlighet for at det var jeg som sang på konserten, er vi høvelig sikre på at den var med.Da tar vi som en selvfølge at du klikker på YouTube-fila under og lytter på hele originalen.

Takk for at du leste helt hit. Og takk til Roar for hjelp med hukommelsen.

Følg denne hjemmesida på e-post, slik:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet nede til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får e-post med direktelink når nye innlegg legges ut.

Følg eller lik denne hjemmesida på Facebook: KLIKK HER!