David Gilmour før Pink Floyd

Jeg liker å grave i opprinnelsen til musikken vi hører på i dag, og artistene bak musikken. Mens jeg graver, finner jeg mye jeg ikke visste fra før. Og ut av det kommer det av og til et blogginnlegg, fordi jeg har lyst å dele lærdommen med deg. Jeg har i dette innlegget lest meg opp på forhistoria til en av rockens store musikere, Pink Floyd-legenden David Gilmour. Her kan du lese mine ord om hans liv før han ble kjent som musiker.

Foreldrene til David hadde tidlig oppfordret ham til å bruke musikkinteressen sin til noe. Og David Gilmour var en lydig og veloppdragen kar. Han lånte en gitar av en nabo, skaffet seg et gitarkurs, og satte i gang. 10-11 år gammel. Mens han gikk på skole i hjembyen Cambridge ble han kjent med Syd Barrett og Roger Waters, som senere startet Pink Floyd. Gilmour og Barrett ble venner, og begynte å spille gitar sammen. Gitaren som David hadde lånt hos naboen, leverte han for øvrig aldri tilbake.

Høsten 1962 var David 17 år, dyktig nok og gammel nok til å bli invitert til å spille med bluesrock-bandet Joker’s Wild. Bandet spilte inn et album med bare ei side, og ei singelplate. Gutta måtte finansiere det hele selv. Og med lite å rutte med, ble begge platene trykket opp i bare 50 eksemplarer hver. Begge platene floppet. Men Gilmour var ikke fornøyd med livet i Joker’s Wild, og i 1965 forlot han bandet. Han valgte i stedet å farte rundt sammen med Syd Barrett og noen andre kamerater, med Beatles-låter på repertoaret.

Våren 1967 dro Gilmour til Frankrike sammen med to tidligere musikere fra Joker’s Wild. De ene av dem var bassisten Rick Wills, som senere har spilt i store band som blant andre Small Faces, Foreigner og Bad Company. Trioen reiste rundt i landet og spilte på gatehjørner på dagtid og på klubber på kveldstid, under to forskjellige bandnavn. Flowers eller Bullitt, alt ettersom. Flere klubbeiere nektet å betale dem, fordi de ikke var fornøyde med bandets uinspirerte fremføringer av coverlåter. Inntektene uteble, og historia sier at da de kom hjem til England, måtte de dytte varebilen de brukte på land fra kanalferga. Fordi bilen var tom for drivstoff, og trioen var tom for penger.

Her kan du lytte på en låt med Joker’s Wild, fra albumet med bare ei side og fem låter. En coverversjon av «Big Girls Don’t Cry». Med David Gilmour på gitar, og kanskje også på vokal.

Mens han var i Frankrike tjente David Gilmour noen slanter på egen hånd. Han ble engasjert til å synge og spille gitar på to melodier til filmen «Two Weeks in September» med Brigitte Bardot. Like greit å få treffe henne og jobbe for henne, når han først var i landet. Har du sett filmen, så har du hørt David Gilmour.

Under en snartur hjem til England for å oppgradere musikkutstyret, stakk Gilmour innom studio for å møte kompisen Syd Barrett og de andre gutta i Pink Floyd. De holdt på med innspillingen av singelen «See Emily Play». Gilmour har fortalt i ettertid at han fikk sjokk da han møtte en svært svekket og psykisk syk Barrett, som ikke så ut til å kjenne igjen sin ungdomsvenn David.

Før nyttår 1967 ble David Gilmour invitert av trommeslager Nick Mason til å spille med Pink Floyd, med Syd Barrett på sidelinja som låtskriver. Pink Floyd hadde da vært på veien i knappe tre år, og hadde gitt ut sitt første studioalbum «The Piper at the Gates of Dawn». Album nummer to var under innspilling, og Gilmour fikk være med på noen av låtene på «A Saucerful of Secrets». Og vi vet at David Gilmour satte sitt preg på Pink Floyd etter at han ble medlem, som 21-åring. Men det er Pink Floyd-historie.

Jeg har alltid hatt sansen for David Gilmour. Både som soloartist og i Pink Floyd, som musiker og som produsent. Han har på egen hånd gitt ut fire studioalbum og noen singler. Jeg kjøpte de to første albumene hans, «David Gilmour» fra 1978 og «About Face» fra 1984. Begge har vært mye spilt i heimen, mest det første albumet. De to siste fra 2006 og 2015 har jeg dessverre ikke i hylla mi.

Jeg avslutter dette innlegget med to av låtene fra albumet «David Gilmour». Liker du Gilmour i Pink Floyd, så liker du dette. Stemningsfulle tekster, stemningsfulle melodier.
«No Way» er skrevet av Gilmour, både tekst og melodi. «There’s No Way Out Of Here» er skrevet av Ken Baker. En fin låt som sto på repertoaret til bandet jeg spilte i på den tida.

Fakta sjekket hos en.wikipedia.org
Lyd og bilde fra YouTube

Vil du lese mer, klikker du på «Forside» i menyen øverst, og velger lesestoff.

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.