Om skruskøyter, dollarglis, fyllepenner og trekkpapir – og en Ford Anglia

Jada, jeg har brukt blåpapir. Og trekkpapir. Og fyllepenn. I barndommen hadde jeg til og med ei penn som kunne skrive i flere farger. Jeg trykket ut pennespisser med små hendler på sida, og fikk frem fargen jeg ville bruke. Så tegnet og skrev jeg i vei. Den fargerike penna var laget av plastikk.

Vi sa det den gang, på 60-tallet. Plastikk, med trykk på første stavelse. Vi hadde heldigvis ikke samme mengde plastikk rundt oss som vi har plast rundt oss i dag. Men, det vi hadde kalte de mest landlige av oss altså for plastikk. Det husker jeg. Og, apropos husk’en; når gamle minner bare ramler ut av hodet mens jeg skriver, blir de til blogginnlegg som dette. Det bare er sånn.

Pennesplitt, blekk og trekkpapir
En del av læreprosessen i det å skrive fint, foregikk med penn og blekk i mine første skoleår. Ikke fjærpenn, så gammel er jeg ikke. Vi brukte blekkhus og ei penn med en splittet pennespiss som dro til seg blekk når vi dyppet den i blekkhuset. En pennesplitt, som den het. Blekkhus? Ei slags lita flaske med skriveblekk i.

Vi hadde selvsagt blyanter og penner, men det å skrive med pennesplitt og blekk var en del av den obligatoriske opplæringa. Vi måtte det, fordi andre alltid hadde gjort det før oss. Det var viktig å ta vare på tradisjonene i den tida.

Utover i barndommen gikk vi over til fyllepenner. Penner med en blekkpatron inni, som gjorde at vi slapp å stadig måtte dyppe penna i blekk. Blekket kunne komme i uberegnelige porsjoner hvis vi skrev for sakte, akkurat som med forgjengeren. Da var det veldig lurt å ha et trekkpapir i nærheten. Man la det forsiktig oppå det man hadde skrevet, og overflødig blekk ble sugd opp. Trukket inn i trekkpapiret. For å hindre blekksøl når man bladde om eller uforvarent la hånda på det man hadde skrevet.

Og vi skrev og skrev. Vi satt der ved pultene våre og trodde at skriveredskapene vi brukte var fremtidas redskaper. Vi hadde egne skoletimer der vi bare skrev og skrev. Hver dag. Læreren forlangte buete, fine bokstaver. Det som ble kalt skjønnskrift. Presset vi penna eller pennesplitten for hardt mot papiret, fikk vi dobbeltskrift. Og det ble feil. Skrivning, som det står i karakterboka mi fra den gangen, var et eget og obligatorisk fag fra og med fjerde skoleår. Med egen karakter, kan du vel skjønne. Midt mellom regning og tegning.

Med blåpapir og skrivemaskin
Pappa brukte blåpapir, og det har også jeg gjort. Jeg brukte blåpapir blant annet når jeg måtte lage flere eksemplarer av en sangtekst. Til bandet. Da la jeg to-tre ark oppå hverandre, med blåpapir mellom. Og skrev, og skrifta kom med på arkene under. Jo flere ark, jo flere blåpapir, og hardere trykk på penna. For at skrifta skulle vises også på de underste arkene. Sånn var det bare. Helt til kopimaskinen kom inn fra sida og overtok jobben.

Pappa brukte blåpapir i jobben, i skrivemaskinen sin. Fortidas PC-tastatur, du vet. Utover 70-tallet hadde han en hjemme, og en på jobb. Han trengte ikke slå den på eller logge seg på. Han slapp å logge seg inn i et tekstbehandlings-program, han slapp å velge skrifttype, skriftstørrelse, og alt det der. Han bare satte i et ark, dreide på et hjul og rullet arket frem til dit han skulle begynne å skrive. Og pling, så var han i gang. Fort gikk det, og når vi hørte slamringen fra kontorkroken i kjellerstua, visste vi at nå skriver pappa brev. Så dreide han på hjulet og rullet ut brevet når han var ferdig. Helt uten printer. Jeg har jo forresten selv også brukt skrivemaskin. Mange ganger.

Det ble en del komplikasjoner den gangen pappa skrev nyttårsbrev på skrivemaskinen, til sine søsken. Vanligvis skrev han sånne brev for hånd, men i dette tilfellet hadde han det sikkert travelt. Og derfor tok han i bruk blåpapir mellom arkene, for å sende samme brev til alle. Det ble sikkert ikke avslørt, tenkte han nok. I brevet passet han på å ta med en takk for julegavene. Den sørligste søstera hadde imidlertid ikke sendt oss julegaver det året. Da var det ikke til å unngå at takken først ble oppfattet som et klandrende hint, for så å gå over i en fornærmelse. Den satt i ei stund, den fornærmelsen. For å si det sånn.

Rikstelefon
Et illustrerende ord, egentlig. Brukt når man skulle ringe langt, ringe riks. I den tida da langt avgårde-samtaler og samtaler i nærområdet ikke hadde samme pris, og i tillegg ble priset ut fra hvor lenge man skravlet med hverandre. I den tida det satt damer, og nesten aldri menn, og koblet sammen de som skulle snakke med hverandre. På telegrafstasjonen. Det ble gjort manuelt, ved å putte plugger inn i hullene deres. På tavla. Omtrent ei sånn som på bildet over. Og de som satt der kunne lytte til samtalene hvis de ville. Hvis de ikke var forkjølet, vel og merke. Da kunne de fort bli avslørt, må vite.

Jeg hadde en kollega i mediebedriften jeg jobbet i, som løftet sin ringende mobiltelefon opp for å svare, mens han samtidig pratet i den bærbare fasttelefonen sin. Og helt uten å tenke seg om sa han til vedkommende i mobilen at han måtte få lov å ringe tilbake, fordi han satt i en rikstelefonsamtale.
Rikstelefonen var lagt ned 25-30 år tidligere, så derfor skapte dette helsebringende latter blant oss som fikk med oss det som ble sagt. Og han selv flirte vel så mye som oss over den ukontrollerte bruken av retro-ord. Han, som jeg, er oppvokst med rikstelefonen. Det er ikke enkelt når det blir dobbelt.

Telegram
Før i verden, før mobiltelefonen, kunne man gå på telegrafstasjonen for å sende telegram til dem som var litt langt unna. Og ikke kunne nås på annen måte. Telegrammene kom kjappere frem til dem som skulle ha dem, enn brev gjorde. Etter datidas definisjon av kjappere, vel og merke. Man kunne sende egne festtelegram hvis man ønsket å gratulere noen med bryllupet eller konfirmasjonen eller bursdagen. Og kondolansetelegram hvis noen hadde gått bort.

Man kunne sende kodete telegram til folk som var ute i den store verden, eller kortfattede telegram til dem som var langt ute til havs. Om man måtte betale for antall ord eller for antall bokstaver husker ikke jeg. Men det kostet noen kroner, etter datidas kostnadsnivå.

Når ei mor skulle sende telegram til sønnen sin som var langt der oppe i Nordishavet på selfangst, eller muligens langt nede i Sørishavet på hvalfangst, måtte telegrammet være kort. Det skulle være billig, og meldinga måtte være klar og forståelig. Derfor kunne like gjerne telegrammet få omtrent denne teksten: «Far død. Alt vel».

Dollarglis og en Ford Anglia
Ordet dollarglis er et skikkelig barndomsminne. Jeg har ikke hørt det i bruk av andre enn folk fra før i tida. Og det er sikkert bare ihuga, eldre bil-entusiaster som bruker ordet. Det vet jeg bare ikke. For oss 60-tallsunger var et dollarglis en fin bil, en bil for de rike og tøffe. En Chevrolet, en Cadillac, en Dodge. En amerikaner, altså. En stor og glinsende bil. Språkrådet sier at opphavet til ordet er nettopp det. En amerikansk luksusbil med en blank grill som minner om glinsende tenner. Derav et dollarglis. At ordet opprinnelig er amerikansk, sier seg selv; dollar grin.

Det helt motsatte av et dollarglis måtte være onkel Johannes i Trøndelag sin Ford Anglia. Jeg kom bare plutselig på den beksvarte Anglia’en. Klin lik politibilen i TV-serien «Med hjartet på rette staden» på NRK. Eller «Heartbeat», som serien heter på utenlandsk. Ingen luksusbil, Anglia, altså. Produsert i Storbritannia. Fire modeller på 27 år, frem til 1967. Bilen til onkel tålte ikke så mange, lange, sammenhengende strekninger, før den måtte skrus og fikses på. Om resten av Anglia-stallen var som den, vet jeg rett og slett ikke.

Kasteboksen
Dette avsnittet er forbeholdt de yngste bloggleserne. Og folk bosatt i indre strøk. Selvsagt hadde jeg kasteboks på 60-tallet. Og utover 70-tallet også. Jeg husker ikke når jeg fikk min første fiskestang, men som oppvokst nær havet har jeg alltid hatt ei etter at jeg ble voksen. Og før det hadde jeg en kasteboks. Kasteboksen var ofte laget av en fiskebolleboks. Måtte jo ha en som passet inn i miljøet den skulle brukes i.

Kastebokser var dessuten lett tilgjengelige på bygda, fordi vi hadde fiskeboller til middag i tide og utide. Vi spikret eller skrudde fast en pinne på tvers inni åpninga, til håndtak. Så surret vi mange, mange meter nylon rundt den, med en sluk i enden. Når vi drylte sluken så langt ut i Straumen som vi klarte, snurret nylonen seg lydig etter. Selvsagt fikk vi alltid fisk med kasteboksene.

Gå-maaann
Jeg jobbet i radio-/TV-forretning på den tida Sony Walkman kom på markedet, og solgte mange, mange av dem. Walkman kassettspiller ble lansert så sent som i 1979, og da den kom, var den en sensasjon. Tenk at man kunne lytte på musikk i små høretelefoner mens man gikk. Uten at musikken gynget i takt med ganglaget. Ikke alle skjønte hensikten, men det brydde ikke entusiastene seg om. Høretelefoner? De het det, den gangen.

Jeg var fast bestemt på at den burde ha et norsk navn. Og det ville klinge best på bergensk, mente kreative jeg. Så jeg døpte min Walkman for Gå-maaann. Med lang a. Men, bare noen få i omgangskretsen tok etter. Muligens ingen. Jeg burde kanskje heller ha tatt patent på navnet i Bergen og ikke i Harstad. Det kunne jo ha gitt meg mye. For da produksjonen av kassett-utgaven av Walkman ble lagt ned i 2010, var det solgt mer enn 2,2 milliarder sånne. Sier Wikipedia. Og sikkert ikke så rent få av dem ble solgt i Bergen.

Skruskøyter og lengdeløpere
Jeg hadde et par skruskøyter en gang på 60-tallet. Tror muligens at jeg hadde fått dem eller arvet dem, fordi jeg var ikke en så lovende skøyteløper at foreldrene mine ville ha kjøpt dem til meg. Å gå på dem var litt artig, men mest slitsomt. Egentlig. Fordi jeg hadde skikkelig vondt i anklene hver gang jeg hadde brukt dem.

Vi gikk på skøyter langs hovedveien på Moa, når vi ikke hadde mer egnede steder å gå på. Men, det gikk helt fint, for i den tida ble ikke veiene i hjembygda mi strødd. Og det var heller ikke rare biltrafikken å passe seg for. Når bygdas fotballbane Øyrspira frøs til, flyttet noen av oss dit. Jeg var muligens etter hvert bare tilskuer der. Eller tidtaker.

Skøytene ble skrudd fast i skoene med en spesiell nøkkel som hørte til, så stramt vi klarte, for at de ikke skulle ramle av i fart. Skjønt fart. Det gikk ikke så fort på den knudrete veien. Og ramla vi, var det fordi skøytene hadde løsna fra skoene. Ofte fordi skoene var for myke.

Kompisen min over veien var fryktelig god på skøyter. Han hadde ordentlig utstyr, nemlig lengdeløpere. Eller lengdeløpsskøyter, som de egentlig het. Han hadde gitt opp skruskøytene etter å ha prøvd dem noen ganger. Lengdeløperne festet man til skoene med reimer, og derfor satt de bedre på føttene enn skruskøytene gjorde.

Med tida fikk han enda bedre utstyr, skoskøyter. Sånne som vi hadde sett på fjernsyn og på bilder at de ordentlige skøyteløperne brukte. Fjernsyn ja, ikke TV. Han valgte etter hvert mer egnede steder til skøytingen sin, og han går fortsatt på skøyter. Om vinteren. Han har slitt ut noen par i løpet av de tiårene som har gått siden den gang da. Skøytekarrieren min ble imidlertid en av bygdas korteste.

Pensjonister
Skrivemaskinen, regnemaskinen, telefaksen, fasttelefonen, og den praktiske overhead’en er alle blitt pensjonister. Noen av dem står kanskje til pynt og undrende mimring rundt omkring på kontorelle muséer. Mens andre tviholder på plassen sin på et og annet kontor rundt omkring. Som en og annen pensjonist gjerne gjør.

Retningsnumrene, tellerskrittene, sparebankboka og sjekkheftet er blitt borte. Globoid’en ble brått tatt fra oss. Fjernsynsapparatet er avløst av smart-TV’en. Hallodamene i NRK er blitt kanalverter, trygdekontoret og sosialkontoret er infiltrert i NAV. Det siste er muligens greit. Fordi verden har gått videre.

Facebook: KLIKK HER!

E-post:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet som ruller til høyre på skjermen på alle innlegg og på forsida. Legg inn e-postadressen din, og du får et varsel på e-post med link til nye innlegg som legges ut.