Jeg slet litt med Proud Mary tidlig på 70-tallet

Der satt jeg, med øret inntil høyttaleren på kassettspilleren, for å skrive av engelske og amerikanske tekster fra låter som skulle øves inn med bandet jeg spilte i. Spolte tilbake og lyttet på nytt og på nytt. Hva var det han sang? Okei, det må jo være sånn, ellers gir det ingen sammenheng i teksten. Eller er det riktig? Neeei. Jeg bruker det inntil videre. Frem med gitaren. Enkel, den her. Men, hvilken akkord var nå det? Ikke en G, kanskje en G-moll? Neeei. Jeg prøver med C-moll. Sett på maken. C-moll. Genialt.

Dette kunne ha vært når som helst på 70-tallet. Lenge før høvelig dagsaktuelle tekster og noter og akkorder ble tilgjengelige i byen der jeg bodde. Noen få tekster fant vi riktignok på innercoveret til platecoverne. Men, da måtte vi kjøpe hele LP’er for å få tak i bare én eller to tekster. Og det ble dyrt. Hvis vi ikke kjente noen som hadde plata, og kunne låne den. Tre-fire tiår senere lå tekster og akkorder og noter på nettsteder til sånn bruk. Fiks ferdig, og til og med gratis. Dagens musikere har det enklere enn oss syttitalls-slitere. Det er bra brennsikkert.

Innholdet i hylla på bildet øverst er det jeg har igjen av tekster fra 70-, 80- og 90-tallet. Et trettitalls notebøker og fire høvelig fulle ringpermer. Noen tusen tekster der. Pluss et håndskrevet forelesningshefte, som sikkert kommer til å bli et eget blogginnlegg. Fordi det bringer minner helt tilbake til sist på 60-tallet. Og sånne minner tar jeg vare på.
Notebøkene var mange flere, men jeg har gitt bort mange. Noen ble lånt bort i forrige årtusen, men fant aldri veien hjem igjen. Samlinga fra denne sida av tusenårsskiftet ligger naturlig nok på musikk-Mac’en min.

Creedence måtte være med
Første halvdel av 70-tallet måtte man ha låter med Creedence Clearwater Revival på repertoaret. Vårt publikum forlangte det. Og det passet meg utmerket, siden jeg var stor fan av bandet og musikken deres. Da satt jeg med en kassettspiller for å skrive av tekstene, og for å få med meg ordene i John Fogerty sin slentrende, utydelige og breie vestkyst-dialekt. Med j’er strødd rundt omkring der det skulle være r’er, og stumme s’er her og der. Det gikk greit på de fleste låtene, men jeg slet med noen av tekstene hans, og gjorde mitt beste for å få dem så hørbare og riktige som mulig.

En av tekstene var den tøffe «Proud Mary». Muligens den verste å få taket på for en kar som tross alt hadde gode karakterer i skole-engelsk. Jeg lyttet og spolte, spolte og lyttet. Og gjorde mitt beste. Han som skulle synge akkurat denne var ikke supergod i engelsk, men likevel. Jeg kunne jo ha vært grei med ham og skrevet ordene slik de skulle uttales. Men det fikk da være måte på å være hjelpsom.

Populære og kjente tekster måtte være riktige på den tida, fordi publikum alltid sang med. Og band som ikke sang det samme som publikum sang, eller sang feil, var udugelige band. Dårlige, sa publikum. Sånn var det bare. Teksten vi endte opp med til «Proud Mary» vinteren 1974, og brukte i bandet et par år, har jeg tatt vare på. Dessverre har jeg ikke tatt vare på den opprinnelige kladden, men jeg husker godt utfordringene.

Big Will keep on tøjnin, Proud Mary keep on bøjnin
Left a good job in the city, wøjtin for a man every night and day. Wøjtin? Wøjkin? Hva var det han sang? Jeg skrev waiting, det hørtes nokså logisk ut. Man venter jo ofte på folk. Mange år etterpå oppdaget jeg at det riktige var workin’.
And I never lost one minute of steep thing. Hæ? Steep thing? Okei. Det gikk litt tid før jeg rettet ordet til sleeping.
Wøjin ’bout the way things might have been. Også wøjin ble til waiting, som ikke hørtes logisk ut. Før jeg med tida skjønte at ordet var worrying.
Big Will keep on tøjnin, Proud Mary keep on bøjnin. Hvem var Big Will? Greit, han er vel med i historia, så det er sikkert riktig. Men hva betyr tøjnin og bøjnin? Tøjnin og bøjnin var turnin’ og burnin’. Det fant jeg egentlig ut av ganske kjapt. Men det tok litt tid før jeg forsto at Big Will var big wheel.
Pumped a lot of pain down in New Orleans. Pain? Smerte? Ordet var pane, som i sammenheng med pump er noe helt annet. Noe jeg ikke nevner her.
You don’t have to worry, kill you have no money. Kill? Ordet var ’cause, og jeg var flau…

Låten
John Fogerty skrev «Proud Mary» to dager etter at han var utskrevet fra tjenesten i Californias nasjonalgarde i 1968. Låten ble gitt ut som singel fra bandets andre album «Bayou Country» i 1969. Proud Mary er en oppdiktet, dampdrevet elvebåt av den gamle sorten. Den vi kjenner fra gammel-romantiske amerikanske TV-serier.
Til teksten brukte Fogerty idéer fra uferdige låter han hadde liggende. Navnet Mary hentet han fra en uferdig låt om ei vaskedame som het det. Og som altså ble til en elvebåt.
Og introen? John Fogerty har fortalt at han likte Beethovens femte, og ville lage en intro som kunne assosieres med Beethoven sin. Med god musikalsk fantasi kan man høre det.

I bandet valgte vi å bruke låten i en versjon lik Ike & Tina Turner sin heseblesende. Mot min stemme. Her er derfor Creedence Clearwater Revival sin tilbakelente originalversjon av «Proud Mary» fra 1969. Med lyd fra YouTube. Klikk og lytt og nyt.

GJØR DET ENKELT – følg denne hjemmesida på e-post, slik:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du kan lese nye innlegg på e-post når de legges ut.

Følg eller lik denne hjemmesida på Facebook: KLIKK HER!