Alle band het The til fornavn da jeg var altfor ung

60-tallet var ei vidunderlig tid å vokse inn i musikken i. Helt fra de første, indoktrinerende tonene fra 50-tallets smørpop i heimen, via shadowbandenes instrumentalmusikk, piggtrådmusikken, og beatmusikken. Til utenlandsk pop og rock i siste halvdel av tiåret. Jeg nøt tilværelsen fullt ut. Jeg leste om artister og band i ukebladene til mine foreldre, og lyttet til musikken på radio når den ble spilt der. Så fremt jeg ikke var ute og lekte, eller holdt på med andre ting.

Alle band het The til fornavn den gangen, og jeg var for ung til å skjønne hvorfor. Det skulle vel bare være sånn, det var stilig. Mitt første nære bekjentskap med et The-band må ha vært The Shadows. Bandet til Cliff Richard, bandet som jeg hørte første gang på nært hold en sommer på verandaen til et familiemedlem. En opplevelse jeg har skrevet om et annet sted i bloggen. Og når det også fantes et par plater i samlinga med The Beatles, bandet jeg hadde lest om i ukeblader, føltes livet perfekt.

Jeg var ganske så ung, 11 år må jeg ha vært, da jeg leste i lokalavisa om The Snapshots fra nær-byen Harstad. Fire unge gutter som hadde fått platekontrakt i selveste Oslo, og som hadde gitt ut singelplater. Med fengende instrumental-låter som fikk det til å rykke i høyrefoten. Som turnerte i Norge og nabolandene, og som var svært så populære. Brødrene Egil og Jan Otto Trudvang, Ole Bornø og Leif «Skiff» Berg. Yngstemann Trudvang 16-17 år. De spilte helt til militærtjenesten stakk av med eldstemann. Og dermed var The Snapshots historie.

Jeg var misunnelig på dem som fikk lov å gå på konserter og show med The Snapshots og andre lokale The-band i byen. Men jeg var for ung til å få oppleve det. Jeg var i utgangspunktet alt for ung til i det hele tatt å reise til byen alene, med lokalbåten. Jeg måtte nøye meg med å lese annonsene i lokalavisa, og suge inn atmosfæren fra omtalene etter konsertene. Og jeg måtte nøye meg med å leke konsert med The-bandet i hylla på rommet mitt. Bandet jeg hadde laget av piperensere, og med instrumenter laget av papir fra tegneblokka på skolen. Designet og fargelagt etter inspirasjon fra et bilde av et The-band i et ukeblad.

The Scavers fra Kirkenes, The Wizards fra Narvik, The Arrows fra Fauske, The Jet Blacks fra Tromsø. Sistnevnte hadde vi ei singelplate med da jeg ble et par år eldre. Derfor husker jeg dem. Og vi hadde dobbelt så mange singelplater med The Vanguards fra Oslo. Fra Oslo kom også The Quivers. De spilte instrumental-låter, slik som The Shadows fra England gjorde. De fleste norske The-band gjorde jo det på den tida. The Quivers spilte kjente sanger i rasende rocke-fart, husker jeg fra radioen. Blant annet Piken i dalen, som pappa pleide å synge på den gammeldagse, trege måten. Pappa var ingen rocker.

I utlandet fantes et band som het The Rolling Stones. Jeg leste i et ukeblad at de konkurrerte med The Beatles om å bli mest populære. Jeg syntes de så litt skumle ut på bildene i bladene. Og for ikke å snakke om The Animals. De både så og hørtes sinte ut når de spilte og sang. Og så leste jeg om noen sangere som var så flinke og populære at det sikkert var derfor de hadde fornavnet sitt foran bandet sitt fornavn. Cliff & The Shadows, Gerry and The Pacemakers, Freddie and The Dreamers.

Mange av disse The’ene hadde tøffe etternavn. Men det var ikke enkelt for en gutt fra landet å vite hva de betydde alle disse navnene som jeg lærte fra ukebladene. The Swinging Blue Jeans, The Merseybeats, The Tremeloes, The Beach Boys. Og de norske bandene hadde navn som The Stringers, The Beatniks, The Zodiacs og The Cool Cats.

Så kom The Pussycats på veien med sin to-etasjers, røde, engelske buss. Tromsø-bandet som fikk en kort, men stor karriere. I norsk målestokk. Med to LP’er og masse fine låter som jeg likte. Jeg ble stor fan av bandet, men måtte fortsatt nøye meg med å lytte på musikken på radio. Og lese i aviser og ukeblader om dem og påfunnene deres. Fordi jeg fortsatt var for ung til å gå på konsert. Og fortsatt for ung til å dra til byen alene, med lokalbåten.

Da The Pussycats hadde sitt gjennombrudd var jeg blitt tolv, og hadde skjønt at The likevel ikke var et fornavn. Men, heller en artikkel i engelsk gramatikk. Det lærte vi på skolen. Også at man skulle uttale ordet med tungespissen liggende mot underleppa, for så å rykke til seg tunga når man sa ordet. The, altså. Ikke alle fikk det til. Det var enklere å si deh.

Årene gikk og vi endret oss, både musikkstilen og jeg. The-bandene ble færre, og nye, kreative bandnavn ble tatt i bruk. Manfred Mann og Herman’s Hermits hadde allerede lagt vekk bruken av The, og senere kom 1-2-6, Jefferson Airplane, Pink Floyd, Procol Harum, Deep Purple, Led Zeppelin, Talking Heads, og sånne. Og utover 70-tallet dukket det opp flere. Til og med et britisk band som på skikkelig vis dro det hele tilbake til røttene ved å kalle seg The The.

Og piperenser-bandet mitt? Det ble ignorert av meg etter hvert, og oppløste egentlig seg selv. Bokstavelig talt. De spinkle gutta i bandet følte seg nok slitne, nedstøvete og forbigått av alle disse nye bandene som dukket opp, og som for meg var selve livet. Jeg avslutter med to instrumental-låter. Den ene fra Harstadværingene i The Snapshots, den andre fra Tromsøværingene – og en svenske – i The Pussycats. Blowing the Rag fra 1963, og Ebb Tide fra 1965. Klikk og lytt.

Takk for at du ble med helt hit.

Lyd fra YouTube

Facebook: KLIKK HER!

E-post:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet som ruller til høyre på skjermen på alle innlegg og på forsida. Legg inn e-postadressen din, og du får et varsel på e-post med link til nye innlegg som legges ut.