Da verdenseliten kom til Jupviksletta

Verdenscupen i skihopping for menn ble arrangert første gang i sesongen 1979/-80, sier Wikipedia. Det må skiforbundene rundt i verden gjerne tro, men sannheten er at vi gutta på Jupviksletta var myyye tidligere ute. 15-16 år tidligere. Tre oppfinnsomme guttunger i sin frem til da mest kreative alder. Oppvokst i den tida det var artigere å leke ute enn inne, og helt vanlig å finne på leke-aktivitetene selv.

Kreative karer
Vi var kommet i en alder der vi ofte hentet idéer fra livet til de voksne når vi skulle finne på ting å gjøre. Både sommer- og vinteraktivitetene våre bar preg av det. Og vi lærte mye av å ha det sånn. Blant annet kom interessen for vintersport ut av det vi opplevde rundt oss. Sendingene på radio, og referatene og resultatlistene i avisene var inspirasjonskildene. Det var der vi lærte navnene på utøverne, og hva et hopprenn var. Og da måtte jo også vi arrangere hopprenn. Selvsagt måtte vi det.

Det spesielle i denne historia er at rennene ble dokumentert. Litt fra to av dem ser du på bildet under, i ei kladdebok anskaffet før midten av 60-tallet. Som den lureste av oss tre har tatt vare på. Han skjønte nok i ettertid at det kunne være lurt å ta vare på sånt. Jeg skjønte det ikke selv før i tida, og det angrer jeg på. Mange gode, minnerike skriverier har gått tapt på den måten.

Kladdeboka er innholdsrik. Tegninger av båter og biler, og til og med en cowboy. Musikalske skriblerier, pluss noen notater av det private slaget. Blant annet innledninga på ei fortelling som kunne ha blitt en storselger hvis den hadde blitt skrevet ferdig. Han var kreativ, bokeieren.
I boka finnes også startlister for tre langrenn. Med navn på lokale, påmeldte deltakere som sannsynligvis ikke møtte opp. Siden resultatene ikke står der. Men, mest av alt inneholder boka resultatlister fra hopprenn vi arrangerte. På Jupviksletta.

Seriøse hopparrangører
Vi startet med tomflasker, bygde enkle bakker her og der. Så ble den ene av oss eier av en skihopper, en liten en i bøyelig metall, lik den på bildet under. Ny bakke måtte bygges i skråninga ved Jupviksletta, fordi hopperen krevde bedre fasiliteter enn tomflaskene gjorde. Vi måtte ha skikkelige arrangementer, og resultatene måtte noteres ned. Kladdeboka til han som bodde nærmest ble redningen. Som skismurning forlangte hopperen syltevoks. Og siden hopperen skulle utføre absolutt alle hoppene i konkurransene, bare med forskjellige navn, ble kravene innfridd av oss.

Oppgaven var jo egentlig ganske anstrengende for hopperen, og faren for skader var til stede. Og, det skjedde jo. Minst én gang brakk han begge beina, og erstatter måtte skaffes. Det gjorde at renn måtte utsettes. Mange hadde sånne hoppere i den tida, og har hatt det i tida etter. Men vi var de eneste som arrangerte dokumenterte hopprenn på Jupviksletta, og kåret medaljevinnere.

Uten at det konkret lar seg hente ut av hukommelsen, så må vi ha hatt hver vår oppgave under rennene. Én av oss hadde ansvar for å sende hopperen utfor, og passe på værforhold og sånt. En annen av oss hadde ansvar for at unnarennet var klart, og å måle lengder. Den tredje av oss noterte lengdene, og holdt styr på resultatlista. Den tredje oppgaven gikk muligens ikke på rundgang. Det kan se sånn ut fra håndskrifta i kladdeboka.

Norgesmesterskapet i hopp 1964/65
NM på Jupviksletta det året hadde elleve deltakere, ei blanding av spesialhoppere og kombinertløpere. Blant dem Målselvdølen Sverre Stenersen, som egentlig hadde lagt opp. Vi syntes sikkert det var greit at han stilte, siden han slapp å reise så langt for å komme til arenaen.
Toralf Engan strakte seg til hele 139 meter i andre omgang. Og med det hoppet ble han suveren norgesmester. Lars Grini ble nummer to, mens Bjørn Wirkola tok tredjeplassen.
Sist i konkurransen kom Helge Hansen, med hopp på 83 og 104 meter. Han må ha vært en lokal hopper. Det hendte nemlig at vi lot lokale helter få være med.

Verdenscupen i hopp 1964/65
Utenlandske skihoppere hadde vanskelige navn i den tida. Finske, polske, russiske, øst-tyske og japanske navn var ikke så enkle å få tak på for tre unger uten kunnskap om språkene. Men, med hjelp av hverandre tolket vi dem så godt vi kunne. Og om et navn ble skrevet feil, så var ikke det så nøye. Vi visste uansett hva hopperen het. Og det at vi kunne navnet på så mange hoppere beviser interessen for sporten.
Men, når dette skrives er det greit å kunne ta i bruk Wikipedia for å tolke hva enkelte nordmenn og de fleste utlendingene egentlig het.

Vi rakk å arrangere fem verdenscuprenn den vinteren. Første renn ble dominert av nordmenn. Christoffer Selbekk hoppet 118 meter i første omgang, men i andre drylte han til med hele 175 meter. Og vant rennet. Bakkerekord og ny verdensrekord. På Jupviksletta. 31 meter lenger enn den gamle fra et eller annet sted i utlandet. På andreplass i rennet kom Bjørn Wirkola, knepent foran Toralf Engan.

Før renn nummer to hadde vi forlenget bakken, på grunn av det kjempelange hoppet i forrige renn. Toralf Engan ble suveren vinner, med et lengstehopp på 146 meter. Christoffer Selbekk tok andreplassen, og vesttyske Helmuth Recknagel alias Hermod Rekk, ble nummer tre. Sist kom svenske Kjell Sjøberg.

Under renn nummer tre var vi plaget med tett snøvær, noe som slo ut på hopplengdene. Bjørn Wirkola vant knepent foran Christoffer Selbekk, med japanske Futisawa på tredjeplass. Selbekk hadde det lengste hoppet på 115 meter. Kortest hoppet tyske Franz Keller, med et hopp på 70 meter. Eller FransK, som vi kalte ham.

Ny deltakerrekord
Renn nummer fire satte ny deltakerrekord. Hele 30 deltakere stilte opp. Rennet ble vunnet av nordmannen Ole Tom Nord med hopp på 133 og 131 meter. Futisawa og finske Sarparanta delte andreplassen, mens Helmuth Recknagel og østtyske Peter Lesser kom på plassene etter.

Det ble norsk seier også i det femte og siste rennet. Nordmennene trivdes med vertskapet på Jupviksletta. Toralf Engan vant suverent, med rennets lengste hopp på 124 meter. Tyske Ralph Pöhland tok andreplassen, mens Bjørn Wirkola og Jiri Raska delte tredjeplassen.
På startlista i det siste rennet sto også en lokal helt, kalt Tor Re Toresen. Han gjorde en hederlig innsats, og havnet blant de ti beste sammen med storheter som Dieter Neuendorf, Koba Tsakadze og Georg Thoma. På tross av at han måtte starte først, og pløye løype i ovarennet.

Hvem vant sammenlagt?
Jo, sammenlagtvinner av verdenscupen på Jupviksletta ble Toralf Engan. Fra Hølonda, som Arne Scheie ville ha sagt det ti år senere. Andreplassen gikk til Christoffer Selbekk fra Stadsbygd. Bjørn Wirkola fra Alta tok tredjeplassen. Knepent foran beste utlending, som sensasjonelt nok ble svenske Kjell Sjøberg. Helnorsk på pallen altså, forteller notatene fra midten av 60-tallet.

Vi lever lenge på minnene
Vi hadde det artig på Jupviksletta den vinteren. Tre kreative, hoppinteresserte guttunger, sammen med idolene våre; Wirkola, Raska, Engan, Neuendorf, Selbekk, Recknagel, Halonen, Grini, Futisawa, Kankkonen. Og Kjell Sjøberg, og mange flere. De var der alle sammen. Opplevelsene får vi aldri tilbake, men minnene beholder vi. Blant annet takket være ei innholdsrik kladdebok.

Takk for at du leste. Og takk for lånet av kladdeboka, Gunnar.

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skje