Electric Light Orchestra, best på 80-tallet?

elo_70s

Da Jeff Lynne, Roy Wood og Bev Bevan satt med to populære band i fanget i 1971, valgte de å legge The Move på hylla for godt. De ville satse alt på Electric Light Orchestra, med et ønske om å kombinere moderne pop/rock og klassisk musikk i det mente var fremtidas lydbilde. Samtidig hadde de som mål å videreføre det som The Beatles hadde gitt slipp på da de ble oppløst i 1970. De ga seg selv noe å strekke seg etter, altså.

Roy Wood ga seg i ELO allerede i 1972, for heller å satse på glamrock med bandet Wizzard. Tangentspilleren Richard Tandy ble med som fast medlem i ELO, og det skulle bli et lurt valg. Han ga bandet et nytt lydbilde, med elektroniske instrumenter som mellotron og clavinet, i tillegg til Minimoog synthesizer, og piano. De tre, Lynne, Bevan og Tandy, var med på alle de ti studioalbumene ELO ga ut i perioden 1973-1986, før bandet ble satt på studiopause i 15 år.

Som jeg har skrevet om i et annet blogginnlegg, likte jeg The Move. Og da var det naturlig at jeg ble stor fan av Electric Light Orchestra. Jeg har det meste av ELOs musikk fra 70-tallsalbumene. Men bare på kassetter, av årsaker som jeg har skrevet om i bloggen tidligere. I dag egner flere av dem seg bare til å se på, fordi de er helt utslitte. De er erstattet med digitale lydfiler og en dobbelt samle-CD med de beste av de tidlige låtene.

For oss nordmenn var ELO mer et album-band enn et enkeltlåt-band. Det viser salgslista til VG. Seks av de ti studioalbumene deres lå i flere uker innafor topp 20. Mens bare fem av singlene deres klarte det samme. Og bare én av dem er fra 70-tallet, «Showdown» fra 1973. Her er den, pluss «Strange Magic» fra 1975. Go’låter, begge to. Klikk og lytt.

På 80-tallet kjøpte jeg de tre studioalbumene ELO ga ut, på vinyl. De albumene synes jeg personlig er bandets mest gjennomførte. Totalt 33 låter som alle er så gode at man slipper å flytte på stiften for å hoppe over noen. Og med ei sammenhengende stemning som får meg til å drømme meg bort til langt uti der du vet. Jeff Lynne skrev og produserte som vanlig alle låtene på de tre albumene. Og, som jeg skrev tidligere i blogginnlegget om ham, har jeg sansen for det den mannen holder på med. Han er et av mine musikalske forbilder. Innlegget finner du link til nederst.

Jeg tar med to låter fra albumet «Discovery», som kom ut i 1979. Vi får regne det som nesten et 80-tallsalbum, siden vi nordmenn kom sent i gang, og holdt det på hitlistene til langt inn i 1980. Det ble ELOs mest populære i Norge, og lå i 12 uker øverst på salgslista til VG. Og i 34 uker totalt innafor topp 40. Fem singler ble gitt ut fra albumet, alle ble hits i Storbritannia. Vanskelige valg, og jeg hadde egentlig tenkt å ta med «Midnight Blue». Fordi den sto på repertoaret vårt i mange år. Men, jeg endte opp med singelen «Confusion» og ikke-singelen «Need Her Love». Den første mest fordi den er en favoritt, den andre mest fordi den er veldig fin.

Albumet «Time» fra 1981 handler om en kar som blir tatt med fra 1980 til år 2095. Jeg velger å hoppe over den tanken når jeg hører på musikken, men skjønner jo meningen. Som de foregående albumene til ELO ble «Time» en innertier over hele kloden. I mine øyne er det ELOs beste album.
«Time» inneholder 13 gode låter, og fem av dem ble gitt ut som singler. Jeg kjøpte albumet, og den første tida spilte jeg det om og om igjen. Hver eneste kveld. Veldig vrient valg også her. Jeg velger den kjappe og underfundige «Here Is the News», nyhetsopplesing på fremtidas vis. Og «Rain Is Falling», min favoritt på plata. Jeg liker ELO også i denne stilen.

Albumet «Secret Messages» kom ut i 1983. Det ble bandets siste der det ble brukt ekte strykeinstrumenter. Og det første ELO-album som ble gitt ut på CD. Egentlig skulle dette vært et dobbeltalbum, men det gikk ikke plateselskapet med på av økonomiske årsaker.
Mellom låtene på albumet kan man høre små meldinger, spilt inn baklengs. Og da kom straks folk fra mistenksomme miljøer med anklager om at Jeff Lynne hadde skjult satanistiske budskap på plata. Før den siste låten jeg har valgt høres meldinga «You’re playing me backwards». Mer satanistisk var det ikke.
Med to klare favoritter på albumet er låtvalget enkelt; den tøffe og sinte «Four Little Diamonds», og den nydelige «Stranger». Man får av og til gåsehud når man lytter på musikk. Jeg får det av «Stranger».

«Balance Of Power» kom ut i 1986. Det ble det siste ELO-album med Bev Bevan og Richard Tandy som faste medlemmer i bandet. Og det siste på 15 år. Albumet skulle gis ut våren 1985. Men utgivelsen ble utsatt nesten et år fordi gutta og produsenten ikke var fornøyde. Det måtte jobbes mer med noen av låtene.
Jeg lar «Getting to the Point» avslutte dette innlegget. Som et beskrivende symbol på slutten på det ELO vi traff først på 70-tallet. Ingen ting varer evig. Bortsett fra musikken, som jeg fortsatt lytter på. Ganske ofte, faktisk.