Fransktimene på gymnaset kunne ha forfransket meg

Da jeg gikk ut av gymnaset i Narvik et par år inn på 70-tallet, kunne jeg skrive og snakke fransk høvelig greit. Takket være en dyktig lektor lærte vi mye ikke bare om språket, men også om landet og kulturen. Jeg hadde valgt språklinja, der fransk var et av de obligatoriske språkene under utdanninga. Jeg ga i ettertid fransklektoren æren for at jeg gikk ut av gymnaset med grei karakter i språket. Også etter avsluttende eksamen, der jeg kom opp i fransk muntlig.

Jeg fikk imidlertid ikke brukt det franske språket så ofte i årene etter gymnaset. I radio-/TV-forretninga jeg jobbet i noen år fikk vi ikke besøk av fransktalende kunder. Og det var dårlig med franske produkter i hyllene.
I 1986 begynte jeg å jobbe i media. Og i starten av karrieren der, kom en av mine kolleger susende inn på kontoret mitt, lettere oppkavet. Inn i lokalet hadde det kommet et voksent, fransk par. Og kollegaen min trengte hjelp, fordi hun ikke forsto fransk.
Jeg gikk ut for å snakke med paret, og jeg spurte dem: – Do you speak english? Å jada, det gjorde de. De ville bare vite veien til byens posthus. Og de fikk hjelp. På engelsk.

Fransklektoren vår var musikkinteressert, og det førte med seg at han introduserte oss for fransk musikk. Spesielt visesang, og da gjerne kjærlighetsviser, viser med et politisk tilsnitt i teksten, eller rett og slett viser som egnet seg til allsang. Han spilte sangene for oss på en platespiller, mener jeg å huske. Og så lærte vi dem, og sang dem. Så godt vi kunne. Fin måte å lære fransk på når man er musikkinteressert.

Du husker vel sangen om den snille lerken, le gentille alouette? Egentlig er sangen en kanadisk barnesang, med fransk tekst. Men, det visste jo ikke vi. Vi lærte den, og vi sang den i fransktimene. Som 18-19-åringer. Om igjen og om igjen. Hele tida. Sikkert flerstemt, og kanskje til og med som kánon. Her er «Alouette, Gentille Alouette» i ei nyere og helt tilfeldig valgt innspilling.

Jeg har ei samling sangtekster med verdi for meg. Deriblant i et forelesningshefte innkjøpt rundt 1970. Mine foreldre hadde minst ei sangbok som jeg pleide å synge i smug fra, med gamle, håndskrevne sanger. Og jeg ville også ha ei sånn. Med mer moderne innhold, vel og merke.
Det heftet ble min aller første samling. 184 tekster, alle med min håndskrift. På flere språk. Poplåter, countrylåter, viser, og et par dikt jeg satte melodi til selv. Kun musikk jeg selv likte, fra 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet.

Elleve av sangene i heftet har fransk tekst. Ganske sikkert på grunn av opplevelsene i fransktimene på skolen. Du ser et par utsnitt av de franske sidene på bildet øverst. Noen av sangene vet jeg at vi hørte på i timene med lektoren, jeg kunne jo ikke ha hentet tekstene fra noe annet sted. Bortsett fra to av tekstene fra vinnermelodier i Melodi Grand Prix, sikkert hentet fra et ukeblad. Jeg må ha likt de to melodiene fra Monaco og Frankrike fra rundt 1970. Og det gjorde jo resten av Europa også.

Her kan du høre på tre av sangene fra sangheftet mitt. Jeg er ganske sikker på at vi hørte på disse i fransktimene på gymnaset. Jeg ville neppe ha hørt og lært dem andre steder, så ofte ble ikke fransk musikk spilt på radio og TV i Norge.
«Il est trop tard» fra 1969 er skrevet og innspilt av Georges Moustaki. Han skrev i tillegg til egen bruk, også sanger for mange andre kjente artister. Blant dem Edith Piaf.
Teksten i denne handler om kjærlighet, om at alt for lang tid har gått, og at det er for sent. Il est trop tard.

Francoise Hardy har gitt ut mye fin musikk, har jeg lært i ettertid. Og hun har gitt ut mange singler og studioalbum. Fra det første i 1962 til og med det hittil siste i 2018. «Tous les garcons et les filles» fra 1962 var hennes første singel, og jeg husker at jeg likte den veldig godt. Hun synger om at alle guttene og jentene på hennes alder har noen, mens hun er alene.
Men, Francoise Hardy var ikke alene. Hun hadde mange beundrere, og mange fans blant andre musikere. Blant dem Bob Dylan og Mick Jagger. I tillegg til å være en dyktig vokalist, er hun også skuespiller. Og i yngre år et mote-ikon.

Jeg tar også med den fine «Où va la chance», som hun ga ut i 1968. Hvilken vei tar lykken, er vel den mest riktige oversettelsen av tittelen på sangen. Og oversettelsen vi lærte hos fransklektoren, hvis jeg husker rett.
Jeg må jo ha likt sangen i den tida siden teksten er skrevet inn så langt frem som på side 18 i sangheftet mitt. Sammen med sangen over, mellom Beatles og Creedence.
«Où va la chance» er blitt min Francoise Hardy-favoritt, vár og fin og enkel. Sangen er opprinnelig skrevet av en amerikansk folkemusiker, og innspilt av mange artister. Blant dem Joan Baez.

Jeg ble aldri frankofil, på tross av den dyktige fransklektoren. Det å like musikken i en periode var ikke nok. Språket ble bare ikke brukt etter hvert som årene gikk. Jeg kan høre fransk på TV, og skjønne litt av sammenhengen i det som blir sagt. Men å snakke fransk gir jeg meg ikke ut på lenger. C’est juste comme ça.

I bandene jeg spilte i alle år etter gikk det mye i engelskspråklig musikk. Når jeg da i tillegg liker England for språket, fotballen, humoren og film, så ble jeg i stedet anglofil. Og det kan du lese om ved å klikke på linken under.
Takk for at du leste.

Faktasjekk: no.wikipedia.org / fr.wikipedia.org
Lyd fra YouTube

Klikk her og les om min anglofili: Da er jeg vel anglofil, da…

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.