Pappa var ingen rocker, og det var heller ikke Jim Reeves

Pappa var ingen rocker. Han ville mye heller spille fiolin og mandolin. Pappa var musikalsk, og da jeg var barn ble mange gamle slagere fra hans ungdom sunget og spilt i heimen. Pappa spilte gitar, fiolin og mandolin, og med årene trekkspill. I sin ungdom spilte han til dans sammen med andre på Helgelands-øya der han kom fra. Og jeg skjønte etter hvert at det var mye av den musikken vi unger ble flasket opp på.

Pappa var 33 år da Elvis hadde sitt gjennombrudd, men han ble aldri fan av musikken hans. Egentlig uttalte han seg aldri om popmusikk da jeg var ung, vi snakket heller aldri om sånn musikk. Jeg var 11-12 år da pop’en røsket tak i meg, og han lot meg få lov å bli interessert i den. Da jeg noen år senere begynte å spille gitar sammen med en god venn, verken rådet han meg til eller frarådet han meg å fortsette. Og da jeg kjøpte min første el-gitar og forsterker for å starte band, kom det ingen negative reaksjoner. Men heller ingen boblende entusiasme. Jeg tolket det som om at jeg fikk lov. For pappa var ingen ildfull rocker.

Pappa hadde ikke musikken til Cliff og Elvis og Beatles og de andre rockerne i hodet, i blodet eller i platesamlinga tidlig på 60-tallet. Han likte musikken til norske, musikalske helter. Alf Prøysen, Engerdahl og Stordahl, Kurt Foss og Reidar Bøe. Og amerikaneren Jim Reeves.

Jeg husker ikke hvor mange LP-plater foreldrene mine hadde i samlinga med countryartisten Jim Reeves. Samlinga av platene hans var ikke så stor, kanskje bare to-tre. De hadde derimot de riktige platene med ham, de med de fineste melodiene på. Og de spilte dem ofte i egnede sammenhenger. Så hendte det også at jeg satt i stua på dagtid og spilte noen av platene, hvis jeg var alene. Og jeg spilte noen av melodiene om og om igjen. Og at dette nå, rundt 55 år senere, skulle bli en offentlig tilståelse visste jeg selvsagt ikke den gangen, midt på 60-tallet.

Jeg husker veldig godt mange av melodiene til Jim Reeves den dag i dag. Selv om jeg ikke har musikken selv, og ikke har lyttet bevisst på melodiene på mange, mange år. Han rakk å gi ut mye musikk før han omkom i ei småflyulykke sommeren 1964. Og etter at han gikk bort ble han bare enda mer populær her i landet.

Sanger som «He’ll Have to Go», «Adios Amigo», «Welcome to My World», «Distant Drums» og «I Won’t Forget You» kan jeg nynne melodiene på. Og på to andre sanger kan jeg fortsatt teksten på både vers og refrenger. Jeg kan antakelig ha blitt utsatt for ei musikalsk indoktrinering den gangen. Tidligere har jeg lagt skylda på foreldrene mine for den, men jeg skjønner nå mens jeg skriver at jeg må ta mye av skylda selv.

De to jeg nevnte over er «I Love You Because» og «Bimbo». De har aldri stått på repertoaret til band jeg har spilt i, og jeg har heller aldri spilt dem selv eller sammen med andre. Likevel sitter tekstene klistret i minnet. Jeg har selvsagt hørt dem flere ganger opp gjennom årene, men likevel. Husker du tekstene? Klikk og lytt, og sjekk.

Jeg tar med «Welcome To My World». Fordi jeg syntes den var så fin, den gangen. Og fordi det passer godt å avslutte akkurat dette innlegget med den. Jeg merker forresten mens jeg skriver og lytter at jeg kan det meste av denne teksten også.
Velkommen til min verden, og takk for at du hang med helt hit.

Artistbilde og lyd fra YouTube

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.