Det forunderlige år 2000, slik vi 60-tallsunger fantaserte om det

Da jeg gikk på folkeskolen på 60-tallet, dagens barneskole, dreide lærdommen om samfunnet seg for det meste om fortida. Med fagene historie, kristendomskunnskap og geografi lærte vi ikke om framtida så langt fram som til 2000-tallet. Sikkert fordi framtida ikke var noe lærerne og de andre voksne snakket mye og høyt om. Naturlig nok, siden man ikke visste noe om den. Men, vi unger undret oss og fabulerte gjerne oss imellom om framtida. På vårt fantasifulle vis.

Det kunne dreie seg om at noen hadde snakket med noen som hadde lest eller hørt noe om 2000-tallet. Noe helt utrolig som ingen andre hadde fått med seg. Og den hørtes veldig spennende ut, vår selvkonstuerte lære om framtida. Vi klarte imidlertid ikke å plassere oss selv helt inn i fantasiene, fordi vi syntes det var veldig, veldig lenge til år 2000. Mye lenger enn til da vi skulle bli voksne, og mye lenger enn til månen. Og dit var det veldig, veldig langt.

Om utlandet
Hvis jeg ikke husker helt feil, hadde vi en globus i skapet i klasserommet. I alle fall stod det én på et annet sted på skolen, kanskje var det på biblioteket. På den kunne vi se hvordan jordkloden så ut, hvor de forskjellige landene lå som vi hadde hørt om. Det som het utlandet. Og i klasserommet kunne vi se nesten hele verden på store kart på ruller på veggen bak kateteret. Vi lærte ikke så veldig mye om hva folk gjorde i alle de fremmede landene på andre sida av globusen. I Japan og Kina og Australia, og sånne land. Vi lærte mest om de landene vi hadde rundt oss, de som lå på andre sida av fjellene og rett på andre sida av havet.

I Japan var de veldig flinke til å lage leker. Det visste vi fordi en kompis av meg hadde en eldre bror som hadde vært i Japan, og mange andre land. Og når han kom hjem etter å ha vært borte hjemmefra veldig lenge, hadde han med seg leker til kompisen min. Noen av dem trengte bare batterier, så lekte de av seg selv. Det var noe helt annet enn de lekebilene vi selv måtte dytte rundt på golvet. Vi skjønte at folk i Japan var veldig flinke til å lage ting. Kanskje drømte vi om en gang i framtida å kunne dra dit for å kjøpe flere leker. Kanskje i år 2000.

Amerika hadde vi hørt om. Der bodde indianerne og cowboyene, det hadde vi lest i Vill Vest og andre tegneserieblader. Amerika var et veldig stort land, med mange rike mennesker og veldig høye hus, det hadde vi sett i Donald Duck. Noen i bygda vår hadde slektninger der, selv om det var fryktelig langt dit.
Vi hadde hørt av de voksne at i Amerika skjøt man opp raketter som gikk veldig, veldig høyt, langt ut i verdensrommet. Nesten opp til månen. De som hadde radio og TV hadde hørt på nyhetene at noen hadde sittet inni og reist med en rakett som hadde flydd rundt hele jordkloden. Og at man planla å la noen fly til månen i en diger rakett en gang i framtida. Og at i år 2000 kunne vi sikkert reise på ferie dit. Selv om det var mye lenger dit enn til bestemor og bestefar på Helgeland.

Tørrskodd året rundt
Noen hadde hørt at når vi kom til år 2000, ville folk sveve rundt i flyvende biler som var bygget av en bil og en rakett. Det hadde vi sett både i tegneserieblader og sånne blader som foreldrene våre leste. Én av de mest populære bilene i Norge på 60-tallet var bobla til Volkswagen. Vi visste godt hvordan den så ut, fordi noen i bygda hadde ei sånn. Men, hvordan skulle man få den til å fly?
Veiene i bygda skulle bare brukes til å gå på og sykle på. Det var bare Narvik-bussen som muligens fikk lov til å kjøre der. Det var ikke alt som var helt lett å forstå. Folk var jo avhengige av veier og biler og busser og båter for å komme seg til byen.

I år 2000 ville de store byene være bygget inn under glasskupler, var vi enige om. Og alle skulle bo i sånne høye hus som man hadde i Amerika. At Harstad og Narvik kom til å bli sånn, var det ikke mange av oss som bodde midt mellom de to byene som trodde på. I så fall kunne kanskje bygda vår også få glasstak over seg etter år 2000, når alle byene hadde fått sine. Da kunne ungene spille fotball i vanlige fotballsko hele året rundt. Og pappa’ene våre ville slippe å måke snø. Det måtte jo bli helt supert, syntes vi. Uten at vi skjønte at det ikke var sikkert at vi fikk oppleve det.

Handel og vandel
Da jeg gikk på folkeskolen på 60-tallet brydde jeg meg ikke så mye om penger. Jeg skjønte jo at de var nødvendige, og at de fleste ikke hadde mer enn akkurat nok av dem. Noen hadde hørt at når vi kom til år 2000 ville alle pengene være borte. Vi ville rett og slett ikke ha bruk for dem, fordi alt vi trengte ville kunne hentes i automater, som vi hadde sett på bilder. Vi kunne bare trykke på knapper, så kom matvarer og klær og alt det andre ut av ei luke nederst. Hvordan folk skulle kjøpe større ting som biler og ny båt, hadde vi ikke helt klart for oss. Det var det sikkert ingen som hadde tenkt på enda. Men, det kom sikkert til å løse seg på et eller annet vis, var vi enige om.

Det var heller ikke sikkert at vanlige mennesker trengte å jobbe. Bare de som jobbet på kontorene som ordnet med papirer og andre nødvendigheter. Og alle som reparerte ting som gikk i stykker, og de som skaffet til veie ting folk hadde bruk for. Alle voksne måtte ha radio og TV og aviser og blader for å følge med på det som skjedde. Og de som ordnet med det måtte også jobbe. Ganske mange måtte på jobb, fant vi vel egentlig ut etter hvert. Men, legene og de andre som jobbet på sykehusene skulle bli overflødige, fordi flinke folk kom til å finne opp en vidundermedisin som skulle kurere alle slags sykdommer. Bare dyrlegene måtte gå på jobb. Fordi kuer og sauer og hester jo ikke kunne snakke, og fortelle hva som feilte dem.

Føde, klær og navnløshet
Maten ville være helt annerledes i år 2000, og vi unger ville slippe å hele tida måtte spise sånn der sterk brunost på brødskiva. Og stekt sild til middag. Kanskje ville vi komme til å bare spise piller med forskjellig smak. Kjøtt- og fisk- og brødsmak, og sånn. Det var vi nesten helt sikre på. Og så var vi skråsikre på at vi kom til å gå kledd i helt andre klær. Vi hadde jo sett bilder i ukeblader av hvordan klærne skulle se ut til neste år, men regnet med at i år 2000 kledde vi oss helt annerledes enn det. Noen var sikre på at folk kom til å kle seg helt likt, og i sånne klær som lignet på de romfarerne brukte. Mannfolk i én farge, kvinnfolk i en annen, og vi unger i vår egen farge.

Vi var skråsikre på at i år 2000 kom ingen til å bruke sine egne navn lenger. Det var så upraktisk at mange hadde samme navn, at de som de voksne kalte myndighetene kom til å innføre nummer på hver enkelt av oss. Og at vi kom til å gå rundt med en nummerlapp på brystet. Ikke helt sånn som B-gjengen i Donald Duck, men bare en liten lapp. Noen mente at man kunne snu navnene bak/fram på noen av de som het det samme. Fordi det ville gjøre at ikke så mange hadde samme navn. Jeg syntes ikke noe om det, fordi mitt navn ville da ha blitt Erot Neserot.

Et par år inn i 70-tallet var jeg på god vei til å bli voksen, med et annet fokus enn noen år tidligere. Læren om nåtid og framtid var blitt en del av utdanninga, og vi lærte om hvordan framtida egentlig kunne komme til å bli. Sett ut fra de lærdes ståsted. Men, langt bak i hodet lurte barndomsminnene og fantasiene om 2000-tallet. Ville vi kunne gå tørrskodd ute året rundt, eller reise på ferie til månen? Det visste ingen av oss på slutten av 70-tallet heller. Og bobla til Volkswagen rullet fortsatt på veiene i bygda vår.

Takk for at du leste helt hit.

Hovedbilde fra pixabay.com

Facebook: KLIKK HER!

E-post:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet som ruller til høyre på skjermen på alle innlegg og på forsida. Legg inn e-postadressen din, og du får et varsel på e-post med link til nye innlegg som legges ut.