Om opptakskassetter, om båndsalat, om godt lagrede minner

Dette innlegget er et mimreinnlegg om mine og andres 70-tallsopplevelser med musikk-kassetter. Men, det er også ment som min historie til dem som ikke opplevde kassett-tida. Og som ei oppklaring på hvorfor noen av oss ikke kan gi slipp på disse rare, firkantige plasteskene som inneholder et snodig utformet objekt med bånd inni. Et objekt som var eneste valg for oss som likte å ha musikk i bilen. Et objekt som kom på markedet midt på sekstitallet, og som i min bil ikke måtte vike plassen for CD-plater før på nittitallet.

Praktisk
Som jeg har skrevet om før ble det til at de første årene jeg samlet på musikk, gjorde jeg det på musikk-kassetter. Veldig mange av dem tok jeg opp selv. Siden jeg jobbet i ei radio-/TV-forretning med platebar i tolv år fra ettersommeren 1973, hadde jeg muligheten til å ta opp musikk på jobb, etter stengetid. Og i den tida var kassetter praktiske for meg, siden de kunne spilles av både på den lille hybelen og i bilen. Og fordi jeg ikke hadde råd til større utstyr enn en kassettspiller.

Et par år senere var lønna blitt bedre og hybelen var blitt til hybelleilighet. Med bedre plass og bedre råd kom et stereoanlegg med platespiller i hus, og nå kunne jeg ta opp musikk til bilen fra egne LP-plater. Mange av kassettene ble utslitt og kastet, og noen ble lånt bort og forsvant. Og i dag har jeg knapt 200 overlevende igjen i hylla på musikkrommet slæsj kontoret. Der har jeg noe å spille dem på. Derfor har jeg beholdt de jeg har igjen, dyrebare som de er.

Båndsalat
Mange av kassettene jeg tok opp selv og laget en miks av forskjellige låter på, fikk tittelen «Diverse artister». Pluss at de ble nummerert. De kassettene ble brukt i bilen. Jeg har tolv av dem igjen i dag, og ut fra alle numrene som mangler må jeg ha hatt mange flere. De som er borte har sikkert blitt til båndsalat. Det var det man kalte kaoset som ble til når båndet satte seg fast i kassettspilleren og lagde krøll. Da var det godt å ha ei penn for hånda eller en lillefinger på hånda, som man satte inn i et av spolehullene på kassetten og snurret båndet på plass.

Var båndet blitt for lørvete, måtte man klippe det av før og etter skaden og sette det sammen med en spesiell skjøtetape man fikk kjøpt hos meg i butikken. Det kunne føre til at to av låtene – én på hver side – fikk en ekstra tøff produksjon. Fordi en tårevåt ballade med Elton John brått og brutalt kunne gå over i steinhard rock med Steppenwolf midt i. Var båndsalaten riktig ille, gikk som regel kassetten i søpla. Mangt et musikalsk, egenopptatt verk gikk fløyten på den måten.

Og så var det dette etuiet da. Laget i plast, akkurat som det meste av selve kassetten. På butikken jeg jobbet i fikk man kjøpt tomme kassettetuier, og det var lurt. Det hendte nemlig ofte at man kom i skade for å trampe på etuiet, eller sette seg på det i bilsetet, eller ødelegge det på annen måte. Og da var det frem med tape, eller noen kronestykker til et nytt etui.

Opptak
Det lå alltid mye arbeid bak sånne diverse-kassetter. Eller samlekassetter, som andre kalte dem. Skulle man ta opp ei hel LP-plate på ene sida av kassetten, startet man bare platespilleren, trykket samtidig på record-knappen og play-knappen på kassettspilleren, og et opptak var i gang. Så stoppet man opptaket når første side var ferdig, snudde plata og fortsatte opptaket med samme øvelse. Brukte man kassetter med lang nok spilletid, fikk man plass til to LP-plater på én kassett.

Når man skulle ta opp en diverse-kassett, måtte man først finne låter til å ta opp, gjerne fra flere forskjellige LP-plater. Antallet låter ble bestemt av lengden på kassetten. Kassetter kalt C-60 varte i én time, C-90 i halvannen. Og så kunne man velge mellom forskjellige kvaliteter.
Man satte på en låt fra LP’en, tok opp den, stoppet opptaket og valgte en ny låt. På den måten kunne jobben med å fylle en kassett med musikk gjerne vare i et par timer. PS: Dette avsnittet er skrevet mest som mimring for de som har glemt kosen med å ta opp musikk på den måten.

Gode minner
Jeg storkoste meg med å mimre meg gjennom deler av samlekassett-samlinga en regnvåt augustkveld i år. Jeg har gjort det tidligere med de andre kassettene mine, og det førte til to blogginnlegg. Denne dagen tenkte jeg; hva inneholder egentlig disse selvproduserte med det stilige navnet «Diverse artister»? Finner jeg låter der som jeg ikke har lyttet på siden lenge siden? Gjett om jeg gjorde.

På bildet øverst ser du coveret på tre av de tolv jeg har igjen. Egenproduserte cover, og med låttittel og artist skrevet med sirlig håndskrift inni coveret. Jeg har til og med skrevet dato for når jeg tok opp musikken. Man hadde da orden på sakene. Kassettene inneholder mye fin musikk, men også mye musikk som jeg i dag ikke skjønner at jeg likte den gangen. Sånn er det bare.

Jeg aksepterer at mange voksne ikke skjønner vitsen med å ta vare på kassetter som snart kanskje ikke kan spilles av lenger. Og jeg aksepterer at de yngre rister på hodet til sånne som meg, som liker å lytte på musikk fra kassetter, vinyl og CD-plater. Jada, jeg bruker Spotify og andre kanaler også for å lytte på musikk. Og jeg har musikk på mobilen.

For meg representerer kassettene en viktig bit av flere gode, kjære minner. Minner fra den tida jeg var på vei inn i voksendommen, som fersk beboer i et for meg helt nytt miljø. Med ny, spennende jobb, nye venner og ny fritid. Et helt nytt liv. Derfor.
Takk for at du leste.

Facebook: KLIKK HER!

E-post:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet som ruller til høyre på skjermen på alle innlegg og på forsida. Legg inn e-postadressen din, og du får et varsel på e-post med link til nye innlegg som legges ut.