Supertramp, rett og slett

Jeg lytter ofte på musikken til Supertramp, mer enn femti år etter at bandet ga ut sin første plate. Jeg blir ikke lei av den. Rick Davies og Roger Hodgson startet bandet i London i 1969. Men det gikk noen år før jeg fikk opp øynene for dem og kjøpte mitt første album med dem. Flere album smatt forbi meg, før jeg bet på. De to siste av dem hadde slått godt an i Norge, men jeg hang ikke med. Så kom «Breakfast In America» i 1979. Og jeg våknet, rett og slett.

Davies og Hodgson var naturlig nok bandets frontfigurer og mest markante musikere siden de både sto for det vokale, og for å skrive musikken for bandet. Sammen og hver for seg. Et annet medlem i bandet, Richard Palmer, skrev mange av tekstene. Davies hadde sine røtter i jazz- og bluesmusikken, mens Hodgsons stil var mer pop-relatert. En nederlandsk millionær kjente Rick Davies og så talentet hans. Han ville hjelpe ham opp og fram, og sørget etter hvert for økonomi til fortsettelsen. Og det kom godt med, for før det var det musikalske livet ikke bare den der dansen på roser, du vet.

Den første tida satset bandet på progressiv rock, med bandnavnet Daddy. Selv om jeg ikke har funnet konkret dokumentasjon, var det muligens under det navnet de tidlig reiste på en lite suksessrik turné i Norge med coverlåter på repertoaret. Kilder sier at på et samfunnshus ute på bygda et sted ble de etter noen låter bedt om å pakke sammen og forsvinne. Det var ikke ti minutter lange progrock-låter arrangøren ønsket å by publikum opp til dans med. Daværende trommeslager sluttet for øvrig i bandet etter å ha fått nervesammenbrudd etter den horrible turnéen i Norge. Senere kom bandet flere ganger tilbake til oss, og fikk adskillig mer applaus.

I boka «Rockestreker» skriver musikkjournalist og forfatter Bård Ose om bandet sitt anstrengte forhold til Norge helt i starten av 70-tallet. Bandet måtte spille for småpenger på samfunnshusene rundt omkring. Ryktene sier at på et navngitt sted på Vestlandet måtte bandet selge trommesettet for å få penger til mat. Dette har imidlertid ikke vært mulig å bekrefte i ettertid, fordi man ikke har funnet verken trommesettet eller kjøperen. Og man lette kanskje fortsatt da boka til Ose ble utgitt i 2018.

I 1970 ble bandnavnet endret til Supertramp. Da kom også tilbudet om platekontrakt. Albumet «Supertramp» ble gitt ut samme år. Året etter kom et nytt album, «Indelibly Stamped». Her i landet ga ingen av dem ga den store suksessen der og da. Først etter at bandet fikk sitt skikkelige, internasjonale gjennombrudd noen år senere, begynte nordmenn for alvor å skaffe seg også de tidligere utgivelsene til bandet. Også jeg. Debutalbumet fra 1970 ble gitt ut i USA syv år etter at det kom ut i Europa, og havnet på Billboard-lista. Og de neste årene solgte de to første albumene til edelt metall i land der bandet hadde blitt kjent etter hvert.

«Indelibly Stamped» inneholder flere fine låter, og et par av dem havnet på slutten av 70-tallet på repertoaret til bandet jeg spilte i den gangen. Her er en låt fra albumet som også burde ha havnet der. «Your Poppa Don’t Mind» ble gitt ut som bandets første singel, men traff altså ikke publikum før noen år etter utgivelsen i 1971. Klikk og lytt.

Høsten 1974 begynte salgstallene og populariteten å ordne seg rundt i Europa for Supertramp, med albumet «Crime of the Century». Det ble gjennombruddet for bandet både i hjemlandet Storbritannia og i USA. Og i flere land i det øvrige Europa. Her er «Dreamer», min absolutte favoritt fra albumet. Skrevet av Hodgson og Davies i fellesskap.

Året etter, i 1975, kom albumet «Crisis? What Crisis?», som ble deres gjennombrudd i Norge. Og det første som solgte til plassering på topp ti på VG-lista.
Bård Ose har ei historie til om Supertramp i boka «Rockestreker». Den er fra 1975, og forteller om da Supertramp skulle holde en konsert i Oslo etter utgivelsen av albumet. De kom til Oslo kvelden før konserten, men fikk ikke lov å parkere bandbussen sin utenfor konsertlokalet. Neste dag husket ingen hvor bussen sto. Da de fant den, og rigging av utstyr med påfølgende lydsjekk kunne begynne, var salen full av ventende publikum som ble sittende og se på jobbingen mens de ventet på konserten. T-skjortene til mannskapet i bandet bar den treffende teksten «Crisis? What Crisis?».

To år senere kom «Even in the Quietest Moments…». Her i landet er albumet bandets lengst-liggende på VG-lista. Det fikk hele 44 uker på lista fra våren 1977, og i tre av ukene var det Norges tredje mest solgte. Åpningslåten på albumet er «Give A Little Bit». Den er Supertramp sin mest solgte singellåt her i landet.

Så, to år senere ble ”Breakfast in America” utgitt. Supertramp ble superpopulære, og albumet føk til topps på registrerte salgslister rundt på kloden. Også her i landet. Men, bare ikke i hjemlandet Storbritannia. Der måtte bandet nøye seg med tredjeplass på lista. Albumet er stappet med go’låter. Her er «Oh Darling», som også havnet på repertoaret vårt den gangen. Og så har jeg også valgt «Casual Conversations». Fordi jeg liker den. Den er tankefull og fin, og handler om noe mange har opplevd.

Så gikk det tre år før Supertramp ga ut neste album. «…Famous Last Words…» kom ut høsten 1982, og inneholdt verdenshit’en «It’s Raining Again». Også det albumet havnet i hylla mi. Jeg har mange, mange favorittlåter med bandet. «My Kind Of Lady» fra dette albumet er én av dem. Låten har verdens fineste musikalske modulasjoner knapt halvannet og knappe tre minutter ut i låten. Jeg får fortsatt behagelige frysninger av dem, 38 år etter.

Da «…Famous Last Words…» kom ut, hadde det skurret ei tid i det musikalske samarbeidet mellom Roger Hodgson og Rick Davies. Og under en verdensturné i 1983 ga Hodgson beskjed om at han kom til å forlate bandet etter turnéen. Han har turnert alene eller med eget band siden bruddet, og gjør det fortsatt. Senest i 2018 var han på verdensturné, aller mest med låtene han skrev for Supertramp.

I 1988 la Rick Davies ned Supertramp. Etter å ha gitt ut to album til uten Hodgson, og uten samme suksess som tidligere. Det siste albumet «Free as a Bird» fra 1987 rakk bare opp til 93. plass på salgslista i hjemlandet. Og det var ikke bra nok for Rick Davies. Han uttalte i ettertid at bandet hadde spilt inn plater og vært på veien nesten sammenhengende i nesten tjue år, og at det var på tide å avslutte. Og det ville han gjøre ved bare å gli stille ut av musikkhistoria.

Sånn gikk det ikke. Supertramp har vært gjenforent flere ganger etter 1996. Uten Roger Hodgson, vel og merke. Under et arrangement for å hedre grunnleggeren av plateselskapet deres, spilte han to låter sammen med Davies. Roger Hodgson har uttalt at han ikke ser for seg ei gjenforening av det opprinnelige Supertramp. Men, musikken deres lever videre i beste velgående. I alle fall hos oss som likte dem i deres lange karriere.
Takk for at du leste.

Fakta sjekket hos en.wikipedia.org/Bård Ose – Rockestreker
Lyd fra YouTube

Facebook: KLIKK HER!

E-post:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet som ruller til høyre på skjermen på alle innlegg og på forsida. Legg inn e-postadressen din, og du får et varsel på e-post med link til nye innlegg som legges ut.