Spådom ved kjøkkenbordet; – Du blir en bohem når du blir stor

Det var tidlig høst og innevær ute, og det regnet ganske sikkert mot kjøkkenvinduet. Nesten sånn starter mange fortellinger, nesten også denne. Denne dagen kunne ha vært en lørdag. Jeg var blitt 13 år og var altså fersk tenåring. En nysgjerrig sådan, nysgjerrig på verden og livet rundt oss. Jeg satt ved kjøkkenbordet og så på det travle lørdagslivet på Moa, med folk som hastet inn og ut av de to dagligvarebutikkene. Og på kaillan som ikke hadde det riktig så travelt. Som bare sto og prata med hverandre under sydvestene. Skravla i vei om livets gang.

Jeg satt der og så vekselvis på dem og på ho mor som strøk klær. På kjøkkenbordet. Hun strøk ofte klær etter klestørken, og hun strøk alt. Med et underlag som jeg mener å huske besto av et gammelt ullteppe og et laken. Og vann. Dampstrykejernet var muligens ikke helt ferdig påtenkt ennå. Så da måtte klær fuktes og strykes med et varmt strykejern. Hun strøk også bleier. Tøybleier. Fordi vi tre unger hadde blitt søsken til en fin lillebror et halvt år tidligere. I tillegg til å være familienes midtpunkt, var han tøybleiebruker.

Vi snakket om løst og fast og alt mulig rart ved kjøkkenbordet den dagen, og kan ha diskutert framtida. Jeg har før skrevet om meg og kompisene mine, og om barndomsforestillingene våre om framtida og 2000-tallet. Det er godt mulig at mine meninger ikke var helt A4, og langt på sida av de meningene de voksne hadde om saken. Kanskje grublet jeg for mye. Jeg gjorde nok det. For jeg husker ennå konklusjonen som kom fra henne under samtalen; – Du blir en bohem når du blir stor.

Livet innafor vinduet
Om denne dagen var en lørdag, kunne det ha vært én av årsakene til at jeg ble kategorisert som jeg ble ved kjøkkenbordet akkurat den dagen. Fordi vi kunne ha pratet om musikk, og om popband og tøffe utenlandske artister. Sånne som de voksne ikke hadde peiling på, og ikke likte noe særlig heller. Det hadde gått to-tre år siden jeg ramlet pladask for popmusikken. Og det var veldig viktig for meg å få med meg radiohitlista Ti i Skuddet på NRK annen hver fredag ettermiddag. Programmet var ganske ferskt, bare noen måneder gammelt. Men jeg satt klistra foran radioen under hver sending. Og fikk som regel være alene i stua den lille timen sendinga varte.

Dette kunne ha vært dagen etter at The Pussycats fra Tromsø gikk rett til topps i Ti i Skuddet med «Ebb Tide», i september det året. Jeg hadde såvidt hørt og lest litt om om dem i avisa. Og at melodien i Ti i Skuddet var deres aller første. Jeg syntes de var så tøffe. Om ho mor likte dem sa hun ikke noe om. Men hun hadde helt sikkert studert shadow-bandet jeg hadde på hylla på soverommet. Og kanskje rista litt på hodet. Bandet hadde jeg laget av piperensere og tynn papp, og brukt bilder fra et ukeblad som modell for instrumentene. To elgitarer, bassgitar og trommer. Akkurat som det skulle være.

Eller kanskje vi hadde snakket om fotball. Egentlig lite sannsynlig på grunn av hennes manglende fotballinteresse. Skjønt foreldre skal jo gjøre seg interesserte i barnas interesser, så kanskje likevel. Jeg hadde et lite fotballspill med ganske så naturlig oppsett og utseende. Gresset var grønt, målene var høvelig proposjonale, oppmerkingen av banen var reell. Spillerne var festet med spiralfjærer, og man kunne få til både fine pasninger og harde skudd. Også denne dagen hadde spillerne på fotballspillet helt sikkert fått kjørt seg.

Under fotballspillet lå som regel notatene fra kampene som ble spilt. Å jada, det ble spilt kamper på rommet på øversida når været ute var dårlig. Hele året rundt. Jeg ga lagene navn, ordentlige navn. Ei blanding av navn fra inn- og utland, og fra flere divisjoner. I min serie fikk alle være med. Så styrte jeg begge lagene, og lot ofte de lagene vinne som jeg ville at skulle vinne. Resultatene ble notert, og tabeller ble satt opp. Ingen ting var hemmelig, unntatt for søstera mi. Hun burde helst holde seg unna notatene mine. Det bare var sånn.

Eller kanskje jeg bare hadde sittet inne og tegnet. Tegning var en favorittaktivitet. Ofte var jeg på besøk hos kompisen min over veien på Moa for å tegne, oftest når han var alene hjemme. Vi lå på kne på golvet, med mor hans sin smørpapirrull trillet langt utover. Så la vi tegneserieblader eller andre blader under, og tegnet etter det vi så gjennom papiret. I riktige farger. Kanskje var dette en sånn lørdag. Og kanskje var lykken at hun som eide smørpapiret jobbet i butikk med mye smørpapir på lager.

Livet utafor vinduet
Min lillesøster og jeg hadde sammen med pappa bodd i bygda i ti år, men jeg reflekterte neppe over det akkurat denne lørdagen. At vi i løpet av de siste årene hadde fått ei ny mor og to små brødre var derimot mye, mye viktigere. Vi to som var eldre enn småbrødrene, hadde en uskrevet avtale om å ta vare på dem utendørs. Søstera mi hadde sikkert trillet minstemann i vogna si denne dagen. Det passet henne sikkert perfekt. Og jeg hadde sikkert ruslet langs veien hånd i hånd med nest minstemann på tre. Det var ikke det minste flaut, og helt naturlig på bygda på den tida. For meg var det helt supert at han var gutt. Da slapp jeg i det minste å leke med dukker.

Det kan godt være at han denne dagen hadde vært med meg til kompiser som jeg pleide å være sammen med. Jeg kunne ha hatt ham med i fjæra, eller til ei av hyttene vi hadde bygget i skogen, eller andre steder der vi litt eldre unger hadde vår fritid. Vi kunne ha vært ute på rotur i Straumen med båten til pappa. Jeg kunne ha vært på Øyrspira og spilt fotball, og han kunne ha sittet i gresset foran steinmuren på øversida og sett på. Eller kanskje vi bare hadde sittet på en bergknaus ved veien et sted og spist krøkebær. Sikkert på Krøke.

Den dagen brydde det meg ikke at Norge nettopp hadde fått nye regjeringspartier. Eller at flere oljeselskaper hadde fått konsesjon til å starte oljeboring i Nordsjøen. Og at Festspillene i Nord-Norge var avholdt for første gang. I Harstad, byen jeg skulle komme til å bosette meg i bare åtte år senere. Det tenkte jeg slett ikke på, den mulige lørdagen på Krøke.

Grublende bohem
– Du blir en bohem når du blir stor. Det utsagnet har fulgt meg som et godt minne i alle år, og jeg husker det ordrett. Og derfor husker jeg hendelsen så godt. Men, jeg spurte henne aldri hvorfor hun spådde framtida mi på den måten. Hvor hun hadde hentet begrepet bohem fra vet jeg ikke. Heller ikke om hun visste hva det betydde. Jeg visste i hvert fall ikke hva en bohem var. Jeg hadde der og da heller ingen kilder der jeg kunne sjekke betydningen.

Det nærmeste jeg i dag kommer 60-tallet med kildemateriale er Lille Fokus, et 47 år gammelt én-binds oppslagsverk jeg har tatt vare på. Når jeg mikser og moderniserer forklaringen derfra med forklaringene fra et par av dagens nettleksikon, blir svaret: «En bohem er en person som lever et sorgløst og uregelmessig liv, og ikke slik skikk og bruk tilsier. Bohemer er gjerne kunstnere, musikere, forfattere eller intellektuelle».

Kanskje det ikke var så hakkende galt å bli karakterisert som en sånn? Kanskje burde jeg blitt bohem? Kanskje har jeg det i meg? Et snev, i alle fall? Takk for at du leste.

Bilde fra pixabay.com

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.