Fireball ble mitt første Deep Purple-album

Deep Purple ga ut albumet «Fireball» i juli 1971, og dette ble plata som fikk meg til å like musikken deres på skikkelig vis. Jeg skaffet meg riktignok ikke albumet før et par år etter at det kom ut, fordi jeg rett og slett ikke hadde noe å spille det på oppunder skråtaket på hybelen i Narvik. Hjemme i stua hos foreldrene mine sto egnet utstyr, men å starte «Fireball» der hadde garantert skapt bruduljer. Men, i årene etter har den blitt spilt mye og vel så det både i heimen min og i bilen.

Som jeg skrev i et tidligere innlegg om Deep Purple, er de det bandet jeg har mest musikk med i hylla mi i dag. «Fireball» var deres femte album, og ble utgitt i hjemlandet England dagen før bursdagen min i 1971. Albumet toppet kjapt flere lister rundt i Europa. Her i landet lå albumet på VG-lista i 23 uker sommeren og høsten det året, og nådde opp til andreplass som beste plassering. Bare forbigått av Øystein Sunde og hans album «Det året det var så bratt». Som var et annet av mine favorittalbum den gang da.

På den tida flørtet britiske band for fullt med platekjøpende ungdom i USA. Og derfor bestemte plateselskapet å gi ut «Fireball» med ikke helt likt innhold i England og USA. Deep Purple hadde ikke klart å slå helt gjennom utenfor Europa. Derfor ble singelen «Strange Kind Of Woman» tatt med på albumet som ble gitt ut i USA, Canada og Japan. Det hjalp, sånn høvelig. «Fireball» havnet på den prestisjetunge Billboard-lista, men rakk ikke lenger opp enn til en 32. plass.

Albumet ble spilt inn med det som etterhistoria har kalt Mark II-utgaven av Deep Purple. Med vokalist Ian Gillan og bassist Roger Glover på plass. De hadde tatt overgang fra London-bandet Episode Six to år tidligere, og dette var deres andre album med bandet. De fem bandmedlemmene skrev alle låtene på albumet i fellesskap. Likevel gikk flere av dem i ettertid ikke med på at albumet var en klassiker.

Gitarist Ritchie Blackmore har uttalt at han syns albumet var en katastrofe, som bare ble kokt sammen i studio etter press fra managementet. Ian Gillan, derimot, har det som et av sine favoritt-album. Han lærte mye og utviklet seg som låtskriver under hele prosessen. Men han har uttrykt at låten «Anyone’s Daughter» var artig å spille inn, men et feilgrep å ta med på plata. Jeg liker den. Klikk og lytt på Deep Purple spille country.

Min nummer-to-favoritt på albumet er «Demon’s Eye». Deep Purple spilte sjelden denne låten på konserter, og den ble utelatt på den versjonen av albumet som kom ut i USA. Til fordel for «Strange Kind Of Woman», altså.

Bandets klassisk utdannete organist Jon Lord likte mange av låtene, og mente at et par av dem var strålende. En av dem er «No No No». Jeg er enig. Heller ikke denne låten ble spilt i særlig grad på konserter.

Siden jeg har tatt med tre av låtene på førstesida av albumet, tar jeg like godt med den fjerde. Tittellåten «Fireball» er favoritten min. De traff meg hardt den gangen i 1971. Nettopp fylt 19 år, og skikkelig nysgjerrig på ny musikk. Låten ble også gitt ut som singleplate. Teksten er basert på Ian Gillans amorøse erfaringer så langt i livet. Mange har lurt på hva det er vi hører før låten dras i gang, også jeg. Det skal visstnok være lyden av oppstarten av et aircondition-anlegg. En annen kuriositet er at «Fireball», uvanlig for Deep Purple å være, ikke inneholder en gitarsolo. Man valgte i stedet en bass-solo.
Fest sikkerhetsbeltet, her går det unna. Takk for at du leste.

Fakta i dette innlegget er sjekket hos en.wikipedia.org, og lyden er spandert av YouTube

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.