Jeg hadde hørt den tidlige musikken deres rundt omkring i omgivelsene mine. Men Pink Floyd måtte gi ut åtte album for å vekke min interesse som kjøper. Det åttende var selvsagt The Dark Side of the Moon, som kom ut våren 1973. Fem år etter debuten. Jeg trøstet meg med at jeg aldeles ikke var den eneste som kom sent i gang med å like bandet. Deres åttende gjorde meg til stor fan av Pink Floyd. Og det har heldigvis aldri gått over.
Jeg utvidet samlinga med albumene gitt ut før 1973 etter hvert som lønnsslippene kom. Pluss deres to debutsingler, som jeg fikk lyst å skrive litt om. Singlene var som kjennere vet Arnold Layne og See Emily Play, som begge kom ut første halvår i 1967. I dag har jeg ingen av dem i samlinga fordi begge ble gitt bort en gang i tida. Det var muligens ikke greit, men jeg har kommet over det.
Jeg kaller begge for debutsingler, fordi Pink Floyd trengte hjelp fra begge for å bli lagt merke til i oppstarten. Før de fikk gitt ut sitt første album The Piper at the Gates of Dawn i august 1967. Albumet slo an i hjemlandet, og her i landet klatret det til tiendeplass på salgslista til VG. Ikke verst for et band som presenterte oss for en ny og annerledes stil, som vi musikkelskere fra 60-tallet trengte litt tid på å venne oss til. Etter mange år med rett fram beatmusikk og myk, psykedelisk-lignende pop.
Syd Barrett, Roger Waters, Richard Wright og Nick Mason sin første singel Arnold Layne kom ut i mars 1967, med Candy and a Currant Bun som b-side. Singelen havnet innafor topp 20 i hjemlandet, og ble høvelig populær også i Nederland. Både for- og baksida ble skrevet av Syd Barrett. Teksten på Arnold Layne handler om en transvestitt som har som hobby å stjele dameklær og undertøy fra klessnorer.
Roger Waters påsto at teksten antakelig var basert på en student som leide hybel hos én av guttas familier. På den delen av klessnora den mannlige leieboeren disponerte, hang det stadig dameundertøy til tørk. Antakelig skaffet til veie fra klessnorer ved et jente-college som lå i nabolaget, der sånne plagg stadig ble borte. Hver sin lyst, også på 60-tallet. Her er Arnold Layne, klikk og lytt.
See Emily Play kom ut tre måneder senere, i juni 1967. B-siden på singelen er The Scarecrow, som ble tatt med på deres første album The Piper at the Gates of Dawn. Singelen ble mer populær enn forgjengeren i hjemlandet, med en sjetteplass på singellistene. Også i Tyskland og USA ble den lagt godt merke til. Og Pink Floyd var dermed i siget. See Emily Play er for øvrig å finne ganske langt opp på Rock and Roll Hall of Fame sin liste over 500 låter som skapte rock and roll. Det lar seg høre.
Også See Emily Play ble komponert av Syd Barrett. Han fortalte at han skrev teksten etter at han hadde sett ei jente med det navnet i skogen, mens han tok en blund der. Etter å ha inntatt midler som gjorde ham fantasifull og susete i hodet. I ettertid ble det bekreftet at ei jente ved navn Emily, datter av en kjent baron på den tida, var i samme skog som unge Barrett på det tidpunktet. See Emily Play har i motsetning til andre gamle sådanne, aldri blitt gjort om til stereo. Her er den, fortsatt i mono.
Takk for at du ble med helt hit.
Fakta er sjekket hos en.wikipedia.org
Musikken er spandert av YouTube
Facebook: KLIKK HER!
E-post:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet som ruller til høyre på skjermen på alle innlegg og på forsida. Legg inn e-postadressen din, og du får et varsel på e-post med link til nye innlegg som legges ut.
Tore Toresens Univers 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.