Jeg er en klok mann, fordi jeg lærer mens jeg lever

Jeg er en klok mann, fordi jeg har det svart på hvitt. Og fordi det er stadfestet av en nær og kjær kollega gjennom 28 år i mediebedriften jeg jobbet i like lenge. Han er også en klok mann. At han ikke satte navnet sitt på den skriftlige bekreftelsen han kom med for mange år siden, var helt greit for meg. Alle visste hvem som sto bak. For ordens skyld; jeg fikk det først muntlig, ba så om å få det bekreftet skriftlig, og fikk det. Og jeg har tatt vare på beviset, også som et godt minne.

Man lærer så lenge man lever
Den amerikanske science fiction-forfatteren Robert Heinlein sa: Man lærer så lenge man lever. Ellers lever man ikke lenge. Henry Ford sa: Den som slutter å lære er gammel, enten som tjue- eller åttiåring . Den som fortsetter å lære holder seg ung. Jeg har alltid vært nysgjerrig. Ikke på den ekle måten, men nysgjerrig på kunnskap om livet og verden rundt meg, og på mennesketyper. Livet bak livet, hvis du skjønner.

Og for å bli det, må jeg følge med i hverdagen, og ikke la det som kan interessere gli forbi. Musikk er et godt eksempel på hva jeg mener. For meg har musikk alltid vært en hobby, og en grei del av hverdagen. Når jeg liker en artist eller et band, er det alltid et must for meg å finne ut mer om vedkommende. Ikke å bare lytte på musikken, men like mye å finne ut hvem som leverer den og hvorfor. Sånn er det bare.

Før i tida kjøpte jeg musikkmagasiner og blader for å lese om musikk og musikeres liv. I dag finner jeg det jeg trenger når jeg sitter foran Mac’en, eller med iPad’en i fanget. Jeg kan lese meterlange biografier og diskografier, og da lagres mye av det jeg lærer i hodet. Jeg skrev i en periode for en musikkblogg, og har siden mars 2019 skrevet en del om musikk i min egen blogg. Da er det greit å ha lest om det man skriver om, kunne hente det fram fra hukommelsen, dobbeltsjekke fakta, og dele med deg. Levere kunnskapen videre, og samtidig lære selv.

Jeg lærte selv å bli en klok mann
Midt på nittitallet fikk vi hver vår datamaskin i avdelinga i mediebedriften jeg jobbet i. Forholdsvis lik den på bildet over, lånt fra YouTube. Maskinene var ikke tilkoblet internett på den tida, men var ment til bruk for tekstbehandling og interne funksjoner. På grunn av travle hverdager måtte hver av oss prøve oss fram, se om vi fikk liv i utstyret på en måte. Jeg hadde ikke tålmodighet til å vente på opplæring, så jeg satt på kontoret utover ettermiddagene for å teste den spennende nyvinningen. Akkurat som jeg hadde måttet gjøre i min forrige jobb i radio-/TV-bransjen. Teste nytt utstyr etter stengetid for å finne ut hvordan det funket.

Jeg fant ut av Apple sin Mac anno 1995. Lærte meg tekstbehandling, tegneprogram og Powerpoint. Til og med å lage regneark i alle fasonger. Pluss at jeg fant ut av programmet som skulle brukes internt, for å gjøre hverdagen enklere for oss alle. De siste seks ordene kommer garantert til å få noen av mine kolleger fra den gang til å dra på smilebåndet. Sånn fortsatte det etter hvert som årene gikk og nyvinninger inntok kontoret. Jeg tok sultent imot kunnskap fra kolleger som kunne ting jeg ikke kunne, og delte min kunnskap med kolleger som ville ha den. Og nettopp det siste var bakgrunnen for klokskaps-beviset på bildet øverst, fra min gode kollega.

Peer lyver og Donald skryter
Men, hvorfor? Hvorfor ble Reagan oppfattet som en tulling, slik Åge Aleksandersen påsto i «Levva Livet». Og hvorfor ble nettopp Beatles så populære, når musikken deres var så enkel at mange i dag ikke skjønner bæra? Alt det får jeg svar på fordi jeg er nysgjerrig. Jeg lagrer det jeg lærer bak i hodet, og bruker noe av det. Fordi jeg liker å skrive om det jeg lærer. Om musikk, skråblikk på rare eller gamle ord og begreper, og om opplevelser fra gamle dager. Og det deler jeg mer enn gjerne med deg. Fordi jeg kan det, og vil det så gjerne.

For enkelte funker det tydeligvis å lære nytt om musikk og musikere på denne måten, eller å mimre om gamle dager sammen med meg. En skolekamerat fra ungdommen, ivrig bloggleser og bloggfølger sendte meg ei melding om at jeg burde bli forfatter. En annen bekjent ba meg gi ut ei bok med noen av mine blogginnlegg. En tredje kalte meg en musikkguru. En fjerde var takknemlig, fordi jeg hadde gitt ham enda mer kunnskap om band og artister han har som sine hjertebarn. En ivrig bloggleser, ei dame fra Nashville, takket i ei melding for at jeg hadde gitt henne en annerledes kunnskap om hennes favorittband Travelling Wilburys. Selv om hun bor midt i Wilburys-land. Og hun hadde delt bloggadressen med sine likesinnede. At jeg skryter jeg? Å, jada, det gjør jeg. Men det er jo sant det jeg skriver, det bare er sånn.

Og jeg? Jo, jeg har tenkt å fortsette å skrive så lenge jeg kan, og så lenge du orker å lese. Fordi jeg lærer når jeg leverer. Og fordi akkurat det er sunt. Henry Ford avsluttet for øvrig utsagnet øverst i innlegget med at det beste i livet er å holde seg ung til sinns. Og det er helt sant. Takk for at du leste.

Facebook: KLIKK HER!

E-post:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet som ruller til høyre på skjermen på alle innlegg og på forsida. Legg inn e-postadressen din, og du får et varsel på e-post med link til nye innlegg som legges ut.