Small Faces – småvokste menn, store musikere

Begrepet Face var midt på 60-tallet en betegnelse på en ledende person i Londons mote- og musikkmiljø. En Face var et stil-ikon, en man så opp til. Han hadde de stiligste klærne, den fineste jenta, og han hadde den beste musikken i samlinga si. Steve Marriot, Ronnie Lane, Kenney Jones og Jimmy Winston var motebevisste, men ikke særlig storvokste karer. Marriot, til venstre på bildet over, var såvidt over 1,60 høy. Og da var det ganske naturlig og aldri så lite genialt å kalle bandet Small Faces.

Da de startet bandet i London i 1965 var de fire i begynnelsen av tyveårene. Winston forlot bandet året etter. Han ble erstattet av Ian McLagan, som ble med hele veien inn. Selv om Small Faces fikk bare fire år på veien, var de fullt på høyde i popularitet med andre britiske band som dominerte hitlistene utover 60-tallet. Musikken deres var britisk pop, sterkt påvirket av rhythm & blues og soul. Senere i 60-tallskarrieren dreide stilen til å inneholde også en tøtsj av psykedelisk pop. Og det var da min interesse for bandet våknet.

I 1969 forlot Marriot bandet for å samarbeide med blant andre Peter Frampton i bandet Humble Pie. De gjenværende tre medlemmene fikk med seg vokalisten Rod Stewart og gitaristen Ronnie Wood, han som senere ble hentet til Rolling Stones, du vet. Det nye bandet ble til Faces. Men, det er en annen historie. Det at de fire i Small Faces møttes igjen for å spille sammen i tre år til da Faces la inn årene i 1975, er også en annen historie.

Kenney Jones er i skrivende stund i november 2020 den eneste gjenlevende av originalmedlemmene. Han overtok som trommeslager i The Who i 1978, etter at Keith Moon gikk bort. Han har senere spilt konserter og vært med på plateinnspillinger med en rekke kjente artister og band. Steve Marriot omkom i en brann i sitt eget hjem i 1991. Ronnie Lane døde etter mange års sykdom i 1996, og Ian McLagan gikk bort i 2014.

Small Faces mottok flere fine priser for musikken sin. I 2012 ble bandet innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Marriot, Lane, McLagan og Jones er i ettertid kjente navn for musikkinteresserte. Blant annet fra band som Humble Pie, The Who og The Rolling Stones. Small Faces ga ut fire studioalbum og tretten singler før bandet ble historie i 1969. Her i landet havnet tre av låtene innafor topp ti på salgslista til VG, og flere av låtene ble internasjonale hits. Her er fem av deres 60-tallslåter, naturlig nok låter jeg likte og liker.

Sha-La-La-La-Lee var deres tredje singel, gitt ut i 1966. Den ble deres første innafor topp ti-hit på hitlistene i hjemlandet. Og den første med keyboardist Ian McLagan på laget. På grunn av populariteten låten fikk i England, opparbeidet Small Faces seg en stor fan-skare der majoriteten var jenter. Gutta selv likte ikke låten noe særlig, fordi den var litt på siden av deres egentlige musikkstil.

All Or Nothing fra senere i 1966 var mer innafor bandets musikkstil. Låten ble deres første listetopp i hjemlandet, og havnet høyt oppe på listene i andre land i Europa. Her i landet havnet den innafor topp ti på VG-lista. Låten er skrevet av Steve Marriot og Ronnie Lane.

I august 1967 kom låten Itchycoo Park, og jeg fikk opp øynene for bandet. Jeg hørte ganske sikkert låten første gang på Radio Luxembourg, som råfersk hybelbeboer. Og jeg likte det jeg hørte. Senere kom Itchycoo Park med i Ti i Skuddet, med 14 uker på lista som resultat. Populær låt hos oss unge, altså. Låten ble en stor hit rundt i Europa også, og deres første topp 20-plassering i USA. I Norge ble den bandets mest solgte singel, og dermed deres best plasserte på VG-lista.

Også Itchycoo Park ble skrevet av Marriot og Lane. Teksten i låten ble i BBC oppfattet som om den handlet om narkotikabruk. Dermed ble låten forbudt spilt i BBC radio en kort periode. Marriot og Lane stilte på teppet med ei forklaring om at låten handlet om ei søppelfylling de pleide å leke på når de var små, nær der gutta vokste opp. Få timer senere ble forbudet opphevet, og låten var på lufta igjen. Itchycoo Park ble gitt ut på nytt i 1975, og ble på nytt en topp ti-hit i hjemlandet.

Også Lazy Sunday ble en stor hit for Small Faces. Den kom ut våren 1968, og håvet inn første-, andre- og tredjeplasser rundt i Europa. Låten fikk aldri billett til Ti i Skuddet, men rakk opp til syvendeplass på VG-lista topp 20. Låten var med på bandets tredje album Ogdens’ Nut Gone Flake, som ble deres best solgte i Norge og Storbritannia. 

Marriot og Lane skrev Lazy Sunday. Steve Marriot sa i ettertid at teksten er basert på det dårlige forholdet han hadde til sine naboer. Mens en diskusjon han hadde hatt med gutta i The Hollies var grobunn for at han synger med cockney-aksent på låten. De mente at det var rart at Marriot aldri sang med sin opprinnelige aksent.

Afterglow of Your Love ble bandets siste singel da den kom ut i mars 1969. Den rakk ikke helt opp på listene, men er en fin låt. Synes jeg. På albumet Ogdens’ Nut Gone Flake var låten med som Afterglow. I dag brukes den førstnevnte låttittelen på alle oversikter og i diskografien til bandet. Steve Marriot sluttet i bandet under utgivelsen, og produsenten haste-ga ut singelen, litt på siden av avtalen med bandet. Jeg har valgt å ta med albumversjonen, den med tittelen Afterglow.
Klikk og lytt, og takk for at du ble med helt hit.

Fakta sjekket hos en.wikipedia.org og norwegiancharts.com
Bilde fra bbc.co.uk
Lyd fra YouTube/Small Faces

Facebook: KLIKK HER!

E-post:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet som ruller til høyre på skjermen på alle innlegg og på forsida. Legg inn e-postadressen din, og du får et varsel på e-post med link til nye innlegg som legges ut.