Goddag mann økseskaft…

Jeg forstår moderne ord, uttrykk og begreper utmerket godt. Men likevel flirer jeg godt i godstolen når jeg hører folk høyt på strå i spesielt politikk og næringsliv snakke til folk flest med avanserte ord og fremmede begreper som folk flest ikke bruker. Språklig jåleri, kaller jeg det.

Overskrifta kom til verden da jeg så og hørte en norsk politiker si på TV at regjeringa vår må sørge for ei bærekraftig havforvaltning. Goddag mann økseskaft, svarte jeg til TV-skjermen. Men jeg fikk ikke svar. Økseskaft-uttrykket ramla inn i hodet mitt der og da, sånn helt av seg selv. Bærekraftig havforvaltning? Visste vedkommende selv hva han mente med det? Sånt blir det fort blogginnlegg av, når humoren i meg drar i gang hjernevindingene.

Mannen og lensmannen
Goddag mann økseskaft, med akkurat den skrivemåten, er et uttrykk som tradisjonelt har blitt brukt som motsvar til uttalelser og ordbruk som er helt på sida av det fornuftige. Uttrykket har kravlet seg opp på egne føtter ut fra et gammelt eventyr av Asbjørnsen og Moe. Akkurat som meg husker sikkert mange eventyret fra barndommen. Det heter «God dag, mann! – Økseskaft!», og handler i kortversjonen om en kar som hadde bestemt seg for ikke å svare fornuftig på det lensmannen sa, da han kom på besøk for å kreve inn penger. Mannen satt og smidde på et økseskaft, og da lensmannen kom inn døra sa han «God dag, mann!». Mannen svarte «Økseskaft!». Og så ballet det på seg i et tullete eventyr med morsomme misforståelser.

Hvorfor sa han ikke det?
Bærekraftig havforvaltning, jeg skjønte hva politikeren mente. Men likevel søkte jeg i ren nysgjerrighet etter begrepet i Det Norske Akademis Ordbok, naob.no, og fikk svar. Ordet havforvaltning finnes ikke, svarte ordboka. Ordet bærekraftig, derimot, forklares som noe «som kan bære». I politikeren sin uttalelse kan ordet brukes sammen med ordet utvikling, og bli til «ei utvikling som tilfredsstiller dagens behov, uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov». Javel. I så fall kunne politikeren godt ha sagt at vi må sørge for å ta godt vare på havet, slik at fremtidige generasjoner også kan nyte godt av det. På dagligdags og godt norsk. Ville han ikke at folk flest skulle forstå hva han mente?

Universelt bårehus
Jeg burde ikke flire til dette her, men jeg måtte jo det. I ei nyhetssending så jeg nylig en reportasje om ei dårlig vedlikeholdt kirke et sted i landet vårt. Kirka og omgivelsene rundt den trengte oppussing. Man hadde fått bevilget noen kroner, som i første omgang skulle gå til å bygge nytt bårehus. Det gamle var så skrøpelig at det ikke kunne brukes lenger. Og da var det at den ansvarlige dama ønsket seg et bårehus med universell utforming. Javel. Siden det handlet om kirken, den norske, sto jeg over tanken på uttrykket i overskrifta.

Men, universell utforming. Siden kirken var involvert tenkte jeg kjapt på noe langt der oppe over skyene. Noe fra verdensrommet. Et bårehus formet som en satellitt, kanskje. Praktisk, men til hvilken nytte? Det bærer jo ikke den veien med oss, rent fysisk. I den ovenfor nevnte ordboka står det at universell har noe med universet og kloden vår å gjøre. Noe verdensomfattende. Men, også at det i moderne tid, altså akkurat nå, kan handle om utforming som i størst mulig grad og uten tilpasning gjør at det som konstrueres kan brukes av alle. Men, så si det da, menneske. Et bårehus tilpasset alle brukere. Goddag… Nei, forresten.

Jeg har det artig
Jeg hadde det artigere da jeg hørte en person i statsapparatet snakke om ei ordning han jobber med for skoleverket. Han sa blant annet at man måtte sørge for å initiere den og få den implementert. Kan du ikke heller ta tak i den og sørge for å få ordninga satt i gang, tenkte jeg? Det er jo det du egentlig sier, det er jo det ordbruken din betyr. Det er nesten så jeg har lyst å kontakte disse brukerne av slitsomme ord på TV-skjermen min. Be dem snakke norsk til oss, og heller dele sitt språk med likesinnede. Eller jeg kunne blitt indignert og ha respondert, som de ville ha sagt. Nei takk.

Hørt om han som mente at man måtte se ting i kontekst med ekvivalente hendelser? Æresord. Han sa det. Han kunne heller ha senket seg ned på mitt nivå der det heter at man må se ting i sammenheng med lignende hendelser. Hadde vært mye mer troverdig. Kanskje hadde mange flere hørt på ham, og kanskje ment at han var en likandes kar. Jeg sliter med å ta sånne som ham på alvor. Tror på en måte ikke helt det de prater om. Får en følelse at de ønsker å vise hva de kan, når de endelig er på skjermen. Og at veldig mange faller fra når de sjonglerer med språket vårt.

Saibre tilbud
Så må jeg jo ikke glemme å få med at jeg tre ganger i høst har fått artige invitasjoner på sms, til å nett-handle med store, utenlandske rabatter hos en kleskjede jeg er medlem i. Først kom en invitasjon til å bli med på Singles’ Day. Så skulle jeg få være med på Black Weekend. Og like etter kom invitasjonen til Cyber Monday. Den sistnevnte hørtes universell og luftig ut, men jeg valgte å holde meg helt i ro. Jeg valgte vekk alle, men burde muligens ha gitt beskjed om det. Fordi seks dager senere kom denne sms’en: «Vi savner deg, Tore! Finn dine favoritter med -30% på ditt neste kjøp». Jeg takker for – tilbudet. Som det fortsatt heter på stødig, godt norsk.

Jeg tuller mer enn gjerne med ord og begreper i mine skriverier. Som i dette innlegget. Delvis på grunn av det komiske i bruken av mange av dem, men mest på alvor. Fordi jeg er veldig glad i det dagligdagse, tradisjonelle, rike norske språket. Og står på mitt: Bruk det. Ta vare på det.
Vi trenger ikke universelt utformede sjøttkaker til middag, med bærekraftig, lavkarbo ertestuing implementert. Vi klarer oss lenge med mor sine hjemmelagde. De gode, gamle norske. Skjønner du?

Takk for at du leste.

Bilder fra pixabay.com

Jeg er en klok mann, fordi jeg har det svart på hvitt. Og fordi det er stadfestet av en nær og kjær kollega gjennom 28 år i mediebedriften jeg jobbet i like lenge. Han er også en klok mann. At han ikke satte navnet sitt på den skriftlige bekreftelsen han kom med for mange år siden, var helt greit for meg. Alle visste hvem som sto bak. For ordens skyld; jeg fikk det først muntlig, ba så om å få det bekreftet skriftlig, og fikk det. Og jeg har tatt vare på beviset, også som et godt minne.

Man lærer så lenge man lever
Den amerikanske science fiction-forfatteren Robert Heinlein sa: Man lærer så lenge man lever. Ellers lever man ikke lenge. Henry Ford sa: Den som slutter å lære er gammel, enten som tjue- eller åttiåring . Den som fortsetter å lære holder seg ung. Jeg har alltid vært nysgjerrig. Ikke på den ekle måten, men nysgjerrig på kunnskap om livet og verden rundt meg, og på mennesketyper. Livet bak livet, hvis du skjønner.

Og for å bli det, må jeg følge med i hverdagen, og ikke la det som kan interessere gli forbi. Musikk er et godt eksempel på hva jeg mener. For meg har musikk alltid vært en hobby, og en grei del av hverdagen. Når jeg liker en artist eller et band, er det alltid et must for meg å finne ut mer om vedkommende. Ikke å bare lytte på musikken, men like mye å finne ut hvem som leverer den og hvorfor. Sånn er det bare.

Før i tida kjøpte jeg musikkmagasiner og blader for å lese om musikk og musikeres liv. I dag finner jeg det jeg trenger når jeg sitter foran Mac’en, eller med iPad’en i fanget. Jeg kan lese meterlange biografier og diskografier, og da lagres mye av det jeg lærer i hodet. Jeg skrev i en periode for en musikkblogg, og har siden mars 2019 skrevet en del om musikk i min egen blogg. Da er det greit å ha lest om det man skriver om, kunne hente det fram fra hukommelsen, dobbeltsjekke fakta, og dele med deg. Levere kunnskapen videre, og samtidig lære selv.

Jeg lærte selv å bli en klok mann
Midt på nittitallet fikk vi hver vår datamaskin i avdelinga i mediebedriften jeg jobbet i. Forholdsvis lik den på bildet over, lånt fra YouTube. Maskinene var ikke tilkoblet internett på den tida, men var ment til bruk for tekstbehandling og interne funksjoner. På grunn av travle hverdager måtte hver av oss prøve oss fram, se om vi fikk liv i utstyret på en måte. Jeg hadde ikke tålmodighet til å vente på opplæring, så jeg satt på kontoret utover ettermiddagene for å teste den spennende nyvinningen. Akkurat som jeg hadde måttet gjøre i min forrige jobb i radio-/TV-bransjen. Teste nytt utstyr etter stengetid for å finne ut hvordan det funket.

Jeg fant ut av Apple sin Mac anno 1995. Lærte meg tekstbehandling, tegneprogram og Powerpoint. Til og med å lage regneark i alle fasonger. Pluss at jeg fant ut av programmet som skulle brukes internt, for å gjøre hverdagen enklere for oss alle. De siste seks ordene kommer garantert til å få noen av mine kolleger fra den gang til å dra på smilebåndet. Sånn fortsatte det etter hvert som årene gikk og nyvinninger inntok kontoret. Jeg tok sultent imot kunnskap fra kolleger som kunne ting jeg ikke kunne, og delte min kunnskap med kolleger som ville ha den. Og nettopp det siste var bakgrunnen for klokskaps-beviset på bildet øverst, fra min gode kollega.

Peer lyver og Donald skryter
Men, hvorfor? Hvorfor ble Reagan oppfattet som en tulling, slik Åge Aleksandersen påsto i «Levva Livet». Og hvorfor ble nettopp Beatles så populære, når musikken deres var så enkel at mange i dag ikke skjønner bæra? Alt det får jeg svar på fordi jeg er nysgjerrig. Jeg lagrer det jeg lærer bak i hodet, og bruker noe av det. Fordi jeg liker å skrive om det jeg lærer. Om musikk, skråblikk på rare eller gamle ord og begreper, og om opplevelser fra gamle dager. Og det deler jeg mer enn gjerne med deg. Fordi jeg kan det, og vil det så gjerne.

For enkelte funker det tydeligvis å lære nytt om musikk og musikere på denne måten, eller å mimre om gamle dager sammen med meg. En skolekamerat fra ungdommen, ivrig bloggleser og bloggfølger sendte meg ei melding om at jeg burde bli forfatter. En annen bekjent ba meg gi ut ei bok med noen av mine blogginnlegg. En tredje kalte meg en musikkguru. En fjerde var takknemlig, fordi jeg hadde gitt ham enda mer kunnskap om band og artister han har som sine hjertebarn. En ivrig bloggleser, ei dame fra Nashville, takket i ei melding for at jeg hadde gitt henne en annerledes kunnskap om hennes favorittband Travelling Wilburys. Selv om hun bor midt i Wilburys-land. Og hun hadde delt bloggadressen med sine likesinnede. At jeg skryter jeg? Å, jada, det gjør jeg. Men det er jo sant det jeg skriver, det bare er sånn.

Og jeg? Jo, jeg har tenkt å fortsette å skrive så lenge jeg kan, og så lenge du orker å lese. Fordi jeg lærer når jeg leverer. Og fordi akkurat det er sunt. Henry Ford avsluttet for øvrig utsagnet øverst i innlegget med at det beste i livet er å holde seg ung til sinns. Og det er helt sant. Takk for at du leste.

Facebook: KLIKK HER!

E-post:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet som ruller til høyre på skjermen på alle innlegg og på forsida. Legg inn e-postadressen din, og du får et varsel på e-post med link til nye innlegg som legges ut.