Året det var så bratt at det var vrient å spise speilegg

De fleste som har vært med ei stund har opplevd motbakker i livet, og år som har vært brattere enn andre. Så bratte at juleposten ikke kom frem før nyttårsaften. Øystein Sunde kan finne på å skrive sanger om sånt, og det har han gjort. Jeg har alltid likt det den mannen holder på med, både musikalsk og verbalt. Men, så har jeg også stor sans for musikalsk humor av alle slag. Og Øystein Sunde er den musikalske humoristen jeg i dag oftest lytter på. Både nye og gamle låter, og hans monologer med omskrevne kongesagaer og kompliserte familieforhold. Før jeg går og legger meg med et smil om munnen, og med vissheten om et lengre liv.

Se på denne beskrivelsen av det omtalte året, fra coveret til albumet «Det året det var så bratt»:
– Det året det var så bratt var året før det ble så grunt. Bakkene begynte rundt 1953, og siden har terrenget blitt mer og mer ulendt.
Det skrev han om året 1965, den godeste Sunde. Og han hadde kanskje rett. Det er forresten sånn humor som hos meg kan få bratte dager til å bli til flatmark, og av og til unnabakke. Det skal ikke mer til når Øystein Sunde setter i gang.

Øystein Sunde hadde sin musikalske debut som 14-15-åring, tidlig på 60-tallet. De første årene som musiker lekte han med mange musikkstiler. Shadows-musikk, boogie-woogie, visesang og bluegrass. En kveld på en viseklubb i Oslo i 1968 fremførte han humorlåten «Jaktprat», med en tekst han hadde skrevet i en kjedelig kjemitime under studiene. Og om den enorme responsen den fikk har han selv sagt at han ikke skjønte hva som skjedde den kvelden. Han skjønte imidlertid at det var dette han ville holde på med. «Jaktprat» ble utgitt som singel sommeren 1970, og ble en hit. Og i desember samme år toppet den «Ti i Skuddet», radiohitlista til NRK. Foran Three Dog Night, Deep Purple og Status Quo. Blant andre.

Solodebut-plata «1001 fnatt» kom ut høsten 1970. Den nye, uvanlige annerledes-humoren til unge Sunde fikk folket til å innta platebutikkene. Og det sørget for at plata lå i hele 34 uker innafor topp tjue på salgslista til VG. Den som ukentlig viser det totale platesalget i Norge, du vet.
Høsten 1971 kom «Det året det var så bratt» ut, hans andre studioalbum. For snart 50 år siden, altså. Plata er fortsatt hans lengstliggende på VG-lista. Albumet lå innafor topp tjue i 37 uker, og i hele 18 av ukene på førsteplass. I 1971 og 1972. Slå den, du.

Her har jeg plukket ut halvparten av låtene fra «Det året det var så bratt». Jeg må ærlig innrømme at låtene ble spilt så mye hos meg utover 70-tallet at jeg fortsatt har det meste av tekstene lagret bak i hodet. På tross av komponistens finurlige språk, og forsøk på å unnslippe karaoke-bruk. Jeg har forresten plata også på kassett, for å si det sånn. Den på bildet øverst. Den ble spilt i fillebiter de første par årene i mitt eie, før albumet kom i hus. I dag egner kassetten seg bare til fotosjut på kjøkkenbenken, stakkar.

«Hvis dine ører henger ned» har gått fra å være en poplåt til å bli en sang for de yngste. Den er brukt i opplæringsøyemed. Blant annet for å motvirke mobbing, leste jeg et sted en gang. Og for å få unger til å forstå ironi. Opprinnelig er den en coverlåt, inspirert av den engelske «Do Your Ears Hang Low». Men, den norske teksten og denne pop-versjonen er fullt og helt Øystein Sunde sin. Klikk og lytt.

Valsen om piken fra konfeksjonsfabrikken er en Sunde-låt, både tekst og melodi. Bak trekkspillet sitter en storhet i norsk musikkliv den gangen, Alf Blyverket. Som jeg husker fra barndommen og Ønskekonserten. Om valsen om piken er det ikke så mye mer å si, annet at innholdet taler for seg selv. I to minutter og åtte sekunder, inkludert for- og etterspill.

Sunde selv har også skrevet «Jeg har sjekka opp ei stripteasedanserinne». Den handler rett og slett om det å leve med ei ung dame med en litt annerledes jobb. Utafor hennes arbeidstid. Musikalsk er denne en typisk Sunde-låt; litt country, litt ragtime, og masse humor.

«Danse vals med deg» het opprinnelig «Lindberg Hop» da to amerikanere skrev den i 1928. 35 år senere ga The Greatful Dead ut låten med tittelen «Overseas Stomp». Og i 1971 ble det Øystein Sunde sin tur. Hans versjon handler om en som er luta lei av kjæresten sin. Musikkstilen kalles jug band music, men Sunde kaller den krukke-lag-musikk. Mest på grunn av bøljebassen som brukes på innspillingen. Har jeg lest et eller annet sted.

«Ofte skinner lykkens stjerne ganske nær» ble spilt inn på en original og ganske avansert måte. På plateomslaget står det at Øystein Sunde fant ei gammel, norskinnspilt plate fra før andre verdenskrig, med en melodi som han hadde lyst å gjøre noe med. Pete Knutsens orkester spilte inn musikken etter det opprinnelige arrangementet, og Sunde sang inn teksten. Så ble opptaket kopiert over på en gammeldags 78-plate, som igjen ble ripet opp og trampet på. Etter det ble platen lagt på en gammel platespiller, med mikrofoner plassert foran høyttaleren. Her er det som ble igjen av lyden da prosessen var over.

Jeg må selvsagt ha med sangen om det bratte året 1965, som i følge Øystein Sunde var det året det var spiseplikt på Briskebytrikken. Den er skrevet av ham selv, og er inspirert av språket på Lambertseter i Oslo, der Sunde vokste opp. På siste vers fikk han brukt snakketøyet til ren improvisasjon. Fordi han ikke hadde gjort klar teksten til verset da låten skulle spilles inn.
Takk for at du leste.

Fakta er sjekket hos no.wikipedia.org og norwegiancharts.com
Lyden er spandert av YouTube

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.