Jeg diskuterer med meg selv fordi jeg er en smarting

Jeg hadde byttet ei lita lyspære i et vinduslys, og skulle legge pæra på oppvaskbenken inntil videre fordi den var litt varm. Jeg så en annen vei, mens jeg la den på benkeplata. Men, jeg slapp den et tidels sekund for tidlig, og la den i løse lufta i stedet. Og pæra gikk rett i golvet med et smell. I tusen knas. Små syltynne glassbiter seilte utover golvet, under komfyren, under oppvaskmaskinen, rundt meg, overalt. Jeg tente på alle plugger, og brølte til meg selv: – Tulling! Hva er det du gjør, din idiot! Og så flirte jeg rått av meg selv og det som hadde skjedd.

Tenker høyt
Jeg prater og diskuterer med meg selv rett som det er. Eller tenker høyt, som jeg foretrekker å kalle det. Fornuftige diskusjoner, uten krangling. Og for fem, seks år siden fant jeg beviset for at det er helt greit. Et innlegg på et norsk nettsted fortalte at smarte mennesker prater med seg selv, og tenker høyt. Det mente den britiske psykologiprofessoren Linda Sapadin. En gruppe forskere fra samme nasjon har funnet ut at det å prate med seg selv kan være tegn på høyere intelligens. Så da, så. De er ikke så verst glupe, de der britene.

Jeg sto på kopirommet i mediebedriften jeg jobbet i tidligere, og drev med komplisert kopiering. Det kom noen salige ord, ikke med samme volum som de ved kjøkkenbenken, men litt på sida av visse gloser i ordboka. Fremført litt mer mumlende og utydelig, mest inni meg. Undrende over hvorfor det som kom ut av kopimaskinen ikke var sånn som jeg ville at det skulle være. En kvinnelig kollega kom inn og spurte hvem jeg mumlet med. Jeg svarte at jeg bare holdt på å lære meg en ny sangtekst. Et logisk svar, hobbyen min tatt i betraktning. Men, jeg er i skrivende stund ikke helt sikker på om hun bet på.

Kjøleskapet og jeg
Jeg vet at Albert Einstein kunne våkne midt på natta, for å ta seg en røyk og en prat med seg selv. Som ble til lange samtaler. Det har jeg lest. Det å være et skikkelig B-menneske, og det å kunne diskutere med seg selv, er begge tegn på intelligens, sier psykologene. Uten å skryte; ja takk, begge deler. Jeg er et skikkelig B-menneske, og jeg kan ha diskusjoner med meg selv. Fra de dypeste temaer til enklere utfordringer som dagens middagsmeny. Eneste tilhører er det åpne kjøleskapet, som nesten daglig må lytte på den hviskende mumlingen mellom meg og meg. Samtaler om hva jeg skal ha til middag, og om jeg skal koke poteter eller ikke. Mens kjøleskapet piper: – Få nå igjen den døra, jeg svetter.

Apropos B-menneske. Det skrives i artikkelen at de som er lenge oppe om natta har mer utviklede hjerner enn de andre. Jøss! Og jeg som stadig prøver å jage meg selv i seng etter midnatt, uten å få respons. – Toresen, gå og legg deg! Jeg sier det høyt til meg hver eneste kveld rundt midnatt, men meg lystrer ikke jeg. En annen britisk professor er ikke i tvil om at dyr og mennesker som er oppe om natta er smartere enn de som legger seg tidlig uten at de må det. Han bruker for øvrig forskning på vanene til nattuglene som grunnlag for uttalelsene. Okei. Passer meg utmerket å slutte å mase om leggetider. Jeg fortsetter å drøye leggetida til minst en time etter midnatt.

Respekt for meg selv
Man skal ha respekt for seg selv, og prate med seg selv i en rolig tone, ifølge psykologiprofessoren. Den overhøvlingen jeg ga meg selv da lyspæra gikk i golvet ble i så fall feil. Det skal sies at jeg kjefter nesten aldri på meg. Det fleste samtalene er rolige og om alle slags tema, mumlende eller uhørbare for andre. Inni meg. Som foran speilet på badet om morran, der jeg kan diskutere med meg selv om jeg trenger å barbere meg. Eller om jeg skal utsette det til i morra. Professoren mener at det å prate med seg selv i en rolig tone er en fin måte å bli enda smartere på. Det klarner dessuten tankene. Jeg ligger godt an til å bli kjempesmart.

Jeg bor alene i enebolig sammen med meg. I utkanten av et boligfelt på landsbygda. Psykologiprofessor Sapadin minner om at uansett om jeg bor alene, sammen med andre eller som nær nabo med andre, så bor jeg alltid med meg selv. Ikke utelukk deg selv, mener hun. Jeg bør prate og bable og kommunisere med meg selv, men i en respektfull tone. Det er slett ikke tegn på galskap, men heller tegn på god helse, mener hun. Og det stemmer jo for meg. Takk for det, Linda Sapadin.

Glemsk, jeg?
Jeg kom plutselig på at jeg nesten glemte å få med at jeg er litt distré. Men, er jeg egentlig glemsk? Eller tenker jeg bare så mye at når jeg for eksempel skal hente noe i underetasjen, må jeg nesten omtrent ha med huskelapp ned trappa. Blir rett som det er bare stående midt på golvet der nede og lure på hva jeg skulle hente. Og så går turen opp trappa for å finne det ut, og for å starte ned-turen på nytt. Får jo litt trim på den måten, og har jo nok tid å ta av. Men, likevel.

Så trøster jeg meg med at det å glemme navn på folk og fe og steder og andre ting er normalt når man blir voksen. Forskning.no forteller at hjernen min fremst i arkivet lagrer navn på dem man har og har hatt rundt seg privat og i jobb i voksendommen. Navn fra langt bakover i tid som man ikke tenker på eller prater så ofte om, gjemmes langt bak i køen, og må hjelpes ut. Jeg har min egen metode. Jeg kommer som regel på det jeg ikke kommer på etter å ha sluttet å tenke på det jeg prøver å huske. Skjønner?

En amerikansk professor sier til forskning.no at det å være distré eller glemsk ikke er noe å være flau over. Det er ikke viktig å huske alt, mener han. Det å glemme navn og unødvendige detaljer er viktig for hjernen, for å kunne fokusere på det som er viktigst. Ergo kan jeg her og nå avslutte ei årelang grubling på navnet til historielæreren på gymnaset for noen og førti år siden. Jeg likte verken han eller historiefaget slik det var lagt opp på den tida, med pugging av årstall og konger og dronninger i langtvekkistan, og andre for meg uinteressante ting. Derfor er navnet til historielæreren ikke særlig viktig for meg lenger, ifølge professoren. En bør falt herved av mine skuldre. Og plutselig kom jeg på navnet…

Overdriver jeg? Nja. Uansett, fortsett å prate med deg selv, du også. Med god samvittighet.
Takk for at du leste.

Faktakilder: tv2.no og forskning.no
Bilder fra pixabay.com

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.