– Har du den nye plata med Sire Strais?

• 

Han hadde nok ikke fått med seg det riktige navnet på bandet han nylig hadde oppdaget på radio, den voksne karen som helt på slutten av 70-tallet kom inn i avdelinga for musikk på vinyl og kassetter i radio-/TV-forretninga der jeg jobbet. Jenta i platebaren kom bort og ba meg om hjelp, fordi hun ikke helt skjønte hva han mente. – Har du den nye plata med Sire Strais? Han gjentok spørsmålet til meg, og jeg måtte bruke noen sekunder før det gikk opp for meg hvem han hadde hørt på radio.

Dire Straits hadde slått gjennom med et brak over halve jordkloden året før. I London hadde to unge brødre fra Newcastle og to unge karer fra Leicester møttes for å spille sammen, og ut av det møtet ble et nytt band født. De fire var låtskriveren Mark Knopfler på gitar og vokal, gitaristen David Knopfler, bassisten John Illsley og trommeslageren David «Pick» Withers. Sistnevnte hadde lengst musikalsk erfaring av de fire, som musiker i et platestudio og fra spillejobber med mange band og artister.

– Jaaa, den har vi. Det er den blå som står der borte i stativet med nyheter. Sånn omtrent husker jeg samtalen. Jeg korrigerte ham ikke, jeg tenkte at det var riktigst at han selv oppdaget feiloppfatningen av bandnavnet. Han lo litt av seg selv, kjøpte plata og gikk ned trappa og ut, godt fornøyd. Og alle var vi humrende enige om at ikke alle bandnavn er enkle å få med seg. Det var for øvrig en av Pick Withers sine musikerkompiser som foreslo bandnavnet Dire Straits, en kveld gutta øvde på kjøkkenet hans. På den tida kalte de seg Café Racers. Og ikke Sire Strais, altså.

Dire Straits hadde spilt inn noen låter på en demo-tape, og tok dem med til en kjent DJ i BBC Radio. De ville høre hans mening om musikken, og hans råd om hva som eventuelt kunne gjøres annerledes. Én av låtene var «Sultans of Swing». Han likte det han hørte så godt at han rådet dem til å la musikken være som den var. Og etter at han hadde spilt opptaket av «Sultans of Swing» i musikkprogrammet sitt noen kvelder, gikk det ikke lenge før Dire Straits hadde signert platekontrakt.

Debutalbumet «Dire Straits» kom ut i høsten 1978. Det lå innafor topp 20 på VG-lista her hjemme i 36 uker, og toppet listene i flere land. Og nettopp «Sultans of Swing» ble deres første singel, og bandets aller første hit world wide. Og det fortsatte som det hadde begynt. Alle de seks studioalbumene bandet ga ut i karrieren ble svært populære i Norge og i alle andre land der vestlig pop og rock selges.

Plata karen i butikken var ute etter og ble den lykkelige eier av, var «Communiqué», som kom ut sommeren 1979 som bandets andre album. Det hadde noen måneder tidligere blitt det første fra bandet også i platehylla mi. Albumet ble det mest spilte Dire Straits-albumet hos meg de neste årene. Og den siste tida har det stadig måttet finne seg i å bli hentet ut av hylla.

Jeg har valgt tre av de ni låtene fra albumet. «Angel of Mercy» fordi den er variert, rockete, og følsom midt i. Og fordi den er min favoritt blant alle låtene deres. Med Mark Knopflers ubegripelige gitarteknikk i bruk hele låten gjennom. Vi som prøvde å spille gitar på en høvelig brukbar måte på den tida, forundret oss over at en rockegitarist ikke brukte plekter. Den som kunne spille sånn…
Låten er skrevet av Mark Knopfler, som (nesten) alle låtene til bandet. «Portobello Belle» må også være med her. Klikk og lytt.

«Lady Writer er en annen favoritt, og er albumets mest swingete og mest rockete. I begge ordenes opprinnelige betydning. Den er av det slaget som får høyrefoten min til være med, uansett hvor jeg hører den.

Etter albumene «Making Movies» og «Love Over Gold», begge listetopper i Norge, kom «Brothers in Arms» ut. Det var deres femte, og albumet ble deres bestselgende i Norge. 12 uker på førsteplass på VG-lista topp 20, og 47 uker sammenhengende på lista. Nesten ett år, altså. David Knopfler hadde forlatt bandet under innspillingen av det tredje albumet, og før «Brothers in Arms» hadde Pick Withers takket for seg for å satse videre innen jazz.

Dire Straits sitt siste studioalbum «On Every Street» kom ut høsten 1991. Mark Knopfler hadde oppløst Dire Straits i 1988, men restartet bandet sammen med John Illsley mens albumet ble spilt inn. Platekjøperne hadde ventet i seks år på mer go’musikk fra Dire Straits, og her i landet gikk albumet rett til topps på salgslista til VG allerede første uka i salg. Selv om innlegget handler om et annet album, har jeg valgt å ta med en låt fra «On Every Street» som avslutning. «How Long» er akkurat passe melankolsk til å være siste dans.

Sommeren 1995 var bandet historie. Både Knopfler og Illsley satset på solokarrierer, og har spilt på hverandres mange soloalbum. Dire Straits oppnådde en enorm popularitet med over 100 millioner solgte album. Med det ble de et av musikkverdenens bestselgende band. En stor, liten kuriositet; Dire Straits sine studio-, live- og samlealbum tilbrakte totalt rundt 1.100 uker på salgslistene i hjemlandet. Her i landet ble det totalt 272 uker på vår salgsliste, VG-lista. Ikke verst det heller.

Etter oppløsningen i 1988 uttalte Mark Knopfler at flere musikkjournalister hadde kalt Dire Straits verdens største band. – Men dere baserer det på popularitet, og ikke på musikken vår, sa han. – Jeg trenger en pause fra dere. Dire Straits fikk imidlertid mye heder og ære og mottok mange priser for musikken sin, videoene sine og ikke minst for konsertene sine. Og i 2018 ble bandet endelig innlemmet i Rock’n Roll Hall of Fame. Som et av musikkhistoriens største.

Takk for at du leste.

Fakta sjekket hos en.wikipedia.org og officialcharts.com
Bilde fra ukjent kilde
Lyd fra YouTube

• 

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.