Smaken ble som baken; rund

Jeg burde ha takket foreldrene mine mens jeg hadde sjansen. Fordi de lot veldig unge meg få lov å lytte på voksenmusikken, og fordi de lot meg få lov å like den. Det var ikke en selvfølge på slutten av 50- og begynnelsen av 60-tallet. I mange familier ble barnas gryende nysgjerrighet for nye opplevelser styrt av de voksnes livssyn eller manglende interesse. Eller manglende økonomi til å skaffe seg nødvendig utstyr for selv å kunne oppleve.

Jeg burde ha takket dem for at jeg i veldig ung alder fikk lov å lytte også på de siste to-tre-fire melodiene i Ønskekonserten på mandagskveldene. Melodiene som ble spilt sist, etter barnesangene, den seriøse musikken og underholdningsmusikken. Melodiene som utgjorde datidas musikk for ungdommen, den noen voksne kalte piggtrådmusikk. Muligens spilt helt til slutt for om mulig å vente til vi unger hadde krøpet til sengs, eller var opptatte med å spise kveldsmat. Hva vet jeg.

Jeg kunne ha takket også for at jeg fra 12-årsalderen fikk lov å ha stua for meg selv annen hver fredag ettermiddag for å lytte på NRK sin hitliste Ti i Skuddet. Programmet som leverte ny norsk og utenlandsk musikk til unge nordmenn som utenlandske musikk-kanaler ikke nådde, for eksempel Radio Luxembourg. At noe av den mest røffe utenlandske musikken ble holdt unna Ti i Skuddet av NRK det første året for å skåne ungdommen, visste ikke jeg den gang. Det har jeg lært etter at internettet ble opplysende.

Ikke alle hjem i mine omgivelser hadde platespiller. Heller ikke mine foreldre eide en sånn før litt inn på 60-tallet. Platesamlinga var ikke stor, men det var ikke så viktig for meg. LP-platene og singlene snurret på tallerkenen så snart jeg var alene i huset. Enkelte plater oftere enn andre, og noen av dem om og om igjen. Norske og utenlandske plater. Jeg lærte å like det platebunken besto av, både trekkspillmusikk med gitarkomp, og melankolske eller kjappere countrytoner. Det er muligens årsaken til at jeg aldri bruker begrepet stygg musikk. For meg finnes musikk jeg liker, og musikk jeg aksepterer, men ikke trenger å lytte på.

I tenårene ble jeg aktiv musikklytter, fant Radio Lux og andre kanaler på radioen, og fulgte med på at musikken utviklet seg i alle retninger utover 60- og 70-tallet. Og det gikk mange år før jeg skjønte at alt dette er en del av årsaken til at musikksmaken min ble som baken. Rund. Det har også ført til at jeg ikke bare lytter på musikken, men også er nysgjerrig på den. Hvem er artistene, hva er historia og bakgrunnen deres, og hvorfor akkurat den eller de låtene? Sånt blir det stadig nye innlegg av.

Kurt Foss og Reidar Bøe fantes i platesamlinga til foreldrene mine, og ble spilt ofte i Ønskekonserten den gang da. Eddie Hodges fantes på ei singelplate hos kompisen min på andre sida av veien. Jeg hadde ingen ting i mot å lytte på noen av dem. Og de har fulgt meg opp gjennom årene. Melodiene sitter nemlig fast som et godt minne fra tidlig på 60-tallet, og får være første eksempel på allsidigheten i smak. Klikk og lytt.

Tar også med to nyere ytterpunkter fra musikksmaken min. Sarah Brightman står i platehylla mi, og snurrer i CD-spilleren rett som det er. Hennes versjon av melodien «Time To Say Goodbye» fra 1997 er en musikalsk godbit jeg gjerne lytter på om og om igjen. Med gåsehud på armene hver gang.
Deep Purple ga ut «Hold On» høsten 1974, på albumet «Stormbringer». I moderne tid kalles den en låt. I 1974 kalte vi den en melodi. «Hold On» er én av mine mange favoritter med bandet, og jeg liker og spiller både låten og albumet fortsatt.

I dag kan jeg lytte på og lese og lære om musikk fra alle kategorier. Trenger ikke forberede hjernen på verken det ene eller andre inntrykket. Helt sikkert takket være inntrykkene og opplevelsene fra barndommen og tidlig ungdom. Pop og rock troner øverst på lista over det jeg lytter på. Men det skyldes nok at jeg har spilt den musikken i band de siste fem tiårene, og har blitt påvirket den veien.

Jeg har valgt å avslutte med en av de fineste melodiene jeg vet om fra dette årtusenet. Anne Marie Almedal sin egenkomponerte «Himmelblå», skrevet som kjenningsmelodi til TV-serien med samme navn. Men, den står sterkt alene, både med norsk og engelsk tekst, som én av melodiene på et av hennes album.
Jeg burde ha takket mine foreldre. Takk for at du leste.

Bilde fra pikist.com
Lyd fra YouTube

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.