1972 var et opplevelsesrikt, artig og viktig år for meg. Jeg tok eksamen artium med glans den våren, ble uventet vraket fra militærtjenesten den sommeren, og startet derfor i min aller første fast betalte jobb. Udugeligheten i Forsvaret førte til at min barndomsvenn Gunnar og jeg kunne fortsette å spille gitar sammen. Og da kunne vi jo like gjerne starte et band, når vi først var i gang. Det ble hjembygdas første ordentlige popband. Det ble også det første bandet jeg spilte i, og starten på en evig og fin hobby.
Med ansvar for å plukke ut og å skrive ned tekster og akkorder på låter til bandet, ble det mye leting og lytting på gammel og ny musikk. Jeg hadde falt pladask for popen og rocken knappe ti år tidligere, så det var helt greit å ha det oppdraget. At interessen med årene skulle vokse til å handle like mye om detaljer omkring musikere, om bakgrunnen deres, og rundt låtene deres, visste jeg ikke den gangen. Og at jeg i dag skulle skrive om det jeg lærer om dem, som i dette innlegget.
Et halvt år før vår debut på hjemmebane skulle litt mer kjente Led Zeppelin ha hatt sin første konsert i Singapore. Da bandet landet på flyplassen, oppdaget pliktoppfyllende statsansatte fra en dertil egnet etat at gutta i bandet hadde langt hår. Dermed ble Led Zeppelin nektet å forlate flyet, og konserten måtte avlyses.
Også Keith Richards fra The Rolling Stones slet litt med utseendet i 1972. Han troppet uanmeldt opp for å spille med Chuck Berry, men ble beordret av scenen av den samme Berry etter et par låter. Fordi han spilte for høyt. Senere beklaget Chuck Berry overfor Keith Richards at han ikke hadde kjent ham igjen.
Et av mine sine favorittband, Electric Light Orchestra, konsert-debuterte våren 1972 på en pub i London. Den sommeren fikk bandet sin første hit med «10538 Overture». Samtidig skilte Roy Wood lag med bandet, og fikk ikke være med på suksessen de neste årene. Han var én av grunnleggerne av bandet som skulle bli et av mine sine.
Selveste Creedence Clearwater Revival ble oppløst i 1972, noe som gikk inn på meg da jeg etter hvert oppdaget det. Vi hadde mange låter med CCR på spillelista vår, populær musikk hos ungdommen i hjembygda.
Også Priscilla og Elvis Presley skilte lag, uten at jeg var særlig involvert i det. Og det var heller ikke jeg som inspirerte Carly Simon og James Taylor til å gifte seg senere det året.
Norske Popol Vuh ga ut sitt debutalbum, og fikk Spellemannsprisen for det som årets beste gruppe. Bandet som året etter ble til Popol Ace, og som hadde Jahn Teigen som vokalist. Før han ble soloartist fem år senere.
Jeg likte Namsos-bandet Prudence, med Åge Aleksandersen og Terje Tysland på laget. De platedebuterte i 1972 med albumet var «Tomorrow may Be Vanished (Victoria, så bærre pass dæ)». Og selvsagt står det i platehylla mi.
Wenche Myhre ga ut «Du og jeg og vi to». Låten ble svært populær i omgivelsene våre, og ble med på repertoaret. Låten toppet VG sin singel-liste i hele 14 uker på rad. Stein Ingebrigtsen måtte nøye seg med seks uker på toppen av lista, med sin versjon av «Cento Campane». Flere norske artister hadde suksess med norske versjoner av engelske og amerikanske hitlåter først på 70-tallet. Blant dem Inger Lise Rypdal og Gro Anita Schønn.
Jeg fikk en ny favoritt i 10cc, som ble dannet dette året. I Sverige oppsto kvartetten Björn & Benny, Agnetha & Anni-Frid. Året etter tok de fire navnet ABBA. Resten av den historien kjenner vi.
John Lennon, derimot, hadde ikke samme gode opplevelse. Han mistet sin oppholdstillatelse i USA dette året, og dro i gang en mer enn tre år lang kamp for å få bli i landet. Ordføreren i New York uttalte offentlig at han støttet Lennon i hans bestrebelser for fortsatt å få bo i byen. Sammen med Yoko Ono, som hadde tatt ham i nåde etter noen måneders utkastelse fra deres felles hjem.
I Storbritannia ga Deep Purple ut albumet «Machine Head» med den etter hvert ikoniske låten «Smoke On The Water». Den med gitarriffet som siden har vært obligatorisk for alle tøffe gitarister under opplæring.
Også Eagles platedebuterte i 1972 med albumet «Eagles». Bandet ga ut tre singler fra albumet, og disse er i ettertid blitt tre av deres mest kjente og mest spilte låter. Og Eagles havnet blant mine favoritter fra første strofe. Det samme gjorde Steely Dan, som platedebuterte høsten 1972.
Siden vi hentet det meste fra utlandet av musikken til debut-bandet vårt, har jeg valgt å avslutte med en utenlandsk låt fra repertoaret vårt i 1972. Det blir ofte sånn at når ny musikk og nye inntrykk hele tida strømmer på og tar over, går eldre låter i glemmeboka. «Song Sung Blue» sitter fortsatt godt fast i minnet, fordi den er behagelig og fin.
Neil Diamond var og er en populær kar i alle aldersgrupper, både for egne utgivelser og for låter han har skrevet for andre. «Song Sung Blue» er en av de fineste i mine ører. Den ble en hit i mange land i 1972, og lå her i landet som best på andreplass på VG-lista, i fire uker på rad. Fordi noen hamstret instrumentalen «Popcorn» med bandet Hot Butter, som blokkerte førsteplassen. Smaken er som baken; ubegripelig. Neil Diamond skrev for øvrig låten inspirert av én av Mozart sine pianokonserter. Og ikke av Gunnar og meg.
Takk for at du leste.
Fakta sjekket hos no.wikipedia.org og en.wikipedia.org
Lyd fra YouTube
Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!
Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.
Tore Toresens Univers 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.