Rod Stewarts lange oppstart, før solokarriere og suksess

Det var ikke så uvanlig i 60-tallets England at unge, talentfulle musikere fikk en tidlig start på karrieren. Fordi musikkmiljøet var stort, scenene var mange, og bransjen besto av mange talentspeidere og mange platestudioer. De fleste som hadde talent fikk sjansen til prøveinnspillinger, og spesielt i London var mulighetene mange. En av dem som fikk sjansen i ung alder var Rod Stewart. Han var 16 år da han debuterte i 1961, og kan derfor feire 60-årsjubileum som artist i 2021. 10. januar 2021 fylte Sir Roderick David Stewart 76 år. Han har bak seg en brokete, men stor karriere. Og jeg har fulgt ham og likt ham gjennom hele solokarrieren hans. Rod Stewart sin biografi er lang, veldig lang. Derfor har jeg valgt å skrive om hans viktigste opplevelser før han slo gjennom internasjonalt som soloartist. For femti år siden.

Rod Stewart er født og oppvokst i London, popmusikkens smeltedigel på den tida. Som yngstemann og attpåklatt, åtte år yngre enn sitt yngste søsken, ble han selvfølgelig bortskjemt. Han har selv uttalt at han hadde en fantastisk lykkelig barndom. Fotball var hovedinteressen, og han ville bli fotballproff. Han prøvespilte for London-klubben Brentford, men fikk ingen tilbakemelding fra dem. I stedet overtok musikken hodet hans, og med skolebandet The Kool Kats spilte og sang han kjente og populære skiffle-låter.

Senere i 1961 ville han videre, og dro på audition sammen med et band som skulle kompe ham, Men, prøvespillingen ble brutalt stoppet av produsenten som arrangerte det hele. Han ble kjent med en folkevisesanger, lærte seg å spille munnspill, og dro ut på tur sammen med ham. Etter å ha vært innom flere steder sør i England, havnet de i Paris. Der sov de under broene langs Seinen, før de dro videre og endte opp i Barcelona. Og etter 18 måneder på veien, ble de oppdaget. Ikke som musikere, men derimot som uteliggere. Og unge Rod Stewart, og sikkert også kompisen hans, ble sendt hjem fra Spania.

Etter hjemkomsten til London ble han med i rhythm & blues-bandet Jimmy Powell & The Five Dimensions, 19 år gammel. Det ble hans første jobb som proff musiker, på munnspill. Rod Stewart var antakelig en utålmodig og litt urolig kar, og hadde lyst å synge rhythm & blues. For et knapt år senere sluttet han i bandet, og tok strøjobber med flere band i London. Både som vokalist og på munnspill. Og det førte til at han i 1964 ble tilbudt platekontrakt. Singelen han spilte inn ble ingen suksess, på tross av TV-opptredener med den. Her er den, «Good Morning Litte Schoolgirl». Ikke så verst swing i denne her. Klikk og lytt.

Noen måneder senere, våren 1965, ble bandet Steampacket satt sammen av en kjent impressario. Bandet besto av flere senere kjente musikere som John Baldry, Brian Auger og Julie Driscoll. Og med Rod Stewart som vokalist. Den sommeren turnerte bandet i England med Rolling Stones og Walker Brothers. Steampacket kunne imidlertid ikke spille inn plater, fordi musikerne hadde kontrakter hver for seg med forskjellige plateselskap. Rod Stewart sluttet i bandet høsten 1965, og spilte inn to egne singler til det neste halve året. Fortsatt uten salgssuksess.

Men unggutten ble lagt merke til. Og i 1966 ville bandet Shotgun Express ha Rod Stewart med som vokalist. I bandet spilte Peter Green, Mick Fleetwood og Peter Bardens, som vi ble kjent med i Fleetwood Mac og The Love Affair noen år senere. Bandet hadde en kvinnelig vokalist, og ville gjerne ha en mann ved hennes side. På scenen. Høsten 1966 ga bandet ga ut sin eneste singel, med Rod Stewart som vokalist. Med middels suksess. Rod Stewart fikk sparken i Shotgun Express på grunn av dårlig oppførsel, og like etter ble bandet oppløst.

I 1967 fikk Rod Stewart sitt internasjonale gjennombrudd som bandvokalist og låtskriver. De to første årene i The Jeff Beck Group og de to neste i Faces. I 1969, første året han sang med Faces, spilte han inn sitt første soloalbum, «An Old Raincoat Won’t Ever Let You Down». Året etter kom nummer to, «Gasoline Alley». Begge uten særlig suksess der og da. Men, med årene senere steg salget av de to albumene i takt med hans stigende popularitet.

I 1971 kom solosuksessen. Han ga ut en singel med to a-sider, Tim Hardin sin «Reason To Believe» og hans egenkomponerte «Maggie May», og dermed var den internasjonale solokarrieren i gang. «Maggie May» ble mest populær av de to, og toppet kjapt salgslistene i hjemlandet, samt i USA. Låtene kom fra albumet «Every Picture Tells A Story», hans tredje av totalt hittil tretti studioalbum. Og også «Every Picture Tells A Story» ble en bestselger. Her er «Maggie May».

Jeg har valgt å avslutte dette innlegget med min Rod Stewart-favoritt, med lyd slik var da den kom ut i 1976. Som singel fra albumet «A Night on the Town». Den litt dristige «Tonight’s the Night» havnet fort på repertoaret til bandet jeg spilte i den gangen. Og jeg fikk æren av å synge den. Til og med på NRK radio. Uten innslaget på slutten, vel og merke.
Takk for at du leste.

Fakta sjekket hos en.wikipedia.org
Lyd spandert av YouTube

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.