To rette og en vrang, pluss mye sløyd

Dette innlegget handler ikke om strikkeoppskrifter. Første del av overskrifta kunne ha handlet om senere tids norsk eller amerikansk politikk. Men gjør ikke det. Fordi jeg ikke skriver om politikk. Dette innlegget ble rett og slett til fordi en gryteklut dukket opp i minnet mitt en morra på badet, stedet for de gode idéer. En gryteklut jeg strikket i barndommen. Eller rettere sagt prøvde å strikke. Jeg aner for øvrig ikke om begrepet to rette og en vrang har noe med strikking av ensfargede grytekluter å gjøre. Men, alle innlegg behøver ei overskrift. Så da, så.

Jeg innrømmer gjerne at mitt livs eneste aktive bruk av strikkepinner endte med grytekluten. Den var enkel, og den var blå, og ikke helt i vinkel og vater. Den så egentlig litt herjet ut allerede før den ble tatt i bruk. Du har sikkert skjønt at jeg selv aldri gjorde den helt ferdig. Strikke-eksperimentet var inspirert av at ho mor sjøl var strikkeglad, og var ei respektert håndarbeidsdame i hjembygda. Og det fikk vi fire unger nyte godt av. Vi gikk nesten alltid kledd i gensere, kofter, jakker eller andre plagg hun hadde strikket eller sydd. Og det å kjøpe votter eller lester kom ikke på tale der i huset. Da jeg var rødruss i 1972, fikk jeg henne til å sy russe-emblemet på ryggen på en ensfarget jakke hun hadde strikket. Og ikke på en blazer eller annen ytterjakke, lik de andre russegutta. Det satte hun veldig pris på.

Senere i barndommen, etter strikkeforsøket, gikk jeg løs på et broderiarbeid. Fortsatt etter inspirasjon og med opplæring av familiens håndarbeidsguru. Motivet var av samme kategori som det på bildet under. Et tradisjonelt, idyllisk og norsk et, med skog og vann, små hus og dyr. Og ei jente i kjole. Og muligens en geitebukk. Jeg gikk lei halvveis, og la bort det halvferdige kunstverket. Jeg ville mye heller være på Øyrspira og spille fotball sammen med kompisene mine. Ho mor sjøl hentet med tida håndarbeidet frem fra glemselen, og gjorde det ferdig. Pappa sørget for innramming, og det ble hengt til pynt på en av boligens indre vegger. Hvor broderiet befinner seg i dag, vet jeg ikke.

På skolen i hjembygda hadde vi håndarbeid fra og med fjerde klasse. Det sier karakterboka jeg har tatt vare på. Det betyr at jeg hadde fylt ti år. I de timene var jenter og gutter adskilte i hvert sitt rom. Jentene drev på med sin type håndarbeid, og vi gutta drev på med sløyd. I tillegg til fotballplassen ute, var sløydsalen mitt eldorado på skolen. Der fikk jeg brukt hendene til å skape ting med ordentlige verktøy. Tidlig i læretida saget og høvlet og pusset og lakkerte vi hver vår skjær-fjøl, høvelig lik den på bildet over. Så kom propellen. En pinne med to aerodynamisk utformede propellblad. Vridd hver sin vei, om du skjønner. Forholdsvis ypperlig egnet til å leke med i vinden.

Skolen vår hadde god tilgang på materialer. Fra bygdas båtbyggeri ble det levert overskuddsmaterialer, og materialer båtbyggeriet ikke kunne bruke. Men vi kunne bruke dem. I tillegg hadde vi verdens beste sløydlærer. En dyktig mann som har lært veldig mange sambygdinger kunsten å skape noe med hendene. Under et skoletreff først på 2000-tallet med elever fra fem klassetrinn fra 60-tallet, holdt en elev en følelsesladet tale der han takket læreren. Vedkommende fortalte at han valgte yrke på grunn av lærdommen og inspirasjonen læreren ga ham. Og flere andre har gjort samme yrkesvalg av samme årsak. Hjembygda mi har fostret mange dyktige tømrere og håndverkere takket være denne læreren. Personlig ble jeg aldri håndverker, men har hatt god nytte av lærdommen fra sløydsalen.

En dyktig lærer kombinert med tilgangen til materialer, gjorde at vi ikke stagnerte etter skjær-fjøla og propellen. Vi spikket og snekret og høvlet og limte, og mange fine ting ble til. Og vi lærte navnene på verktøyene vi brukte. Blant annet laget jeg et lite skrin med lås, til å oppbevare hemmeligheter i. Og så produserte vi kaketiner i kryssfiner til flere av bygdas bløtkaker. Lik den på bildet ovenfor, som jeg må takke en bekjent for å ha mottatt. Du vet selv hvem du er. Kaketina mi solgte jeg til ei dame i bygda for 50 kroner. Og det samme gjorde flere av oss. Ikke til samme dama, altså. Kaketiner pyntet med rosemotiv, og med navn og muligens også årstall svidd inn. Bare sånn av ren nysgjerrighet sjekket jeg dagens verdi, og fant ut at kaketina ville ha vært verdt 630 kroner i skrivende stund i 2021.

Jeg var og er mest stolt av kommoden min. Du ser den på bildet over. Jeg noterte aldri hvor mange sløydtimer jeg brukte på den. Ikke fabrikkprodusert, akkurat, men en komplisert og artig oppgave. Som du ser av det ferske bildet er den sliten der den står på soverommet. Den har fulgt meg gjennom årene, og er fortsatt i bruk. Moderne skyvedørsgarderobe-interiør har overtatt lagringen av klær til bruk innerst på kroppen. Men i dag har kommoden æren av å ta vare på turklær og arbeidsklær. Et litt mer heavy oppdrag, med andre ord. Og jeg har lovet den at i løpet av våren og sommeren skal den få et botox-fritt ansiktsløft. Det første på mer enn femti år.

Vi snekret også nattbord og krakker. Nattbordet jeg snekret finnes ikke lenger. Krakken ved siden av kommoden på bildet over er mitt sløyd-produkt fra den gang da, midt på 60-tallet. Pappa polstret setet med skumgummi, og ho mor broderte – sier søstera mi – et fint og trend-riktig trekk til den. Muligens ikke med to rette og en vrang, men likevel. Krakken har alltid stått og står fortsatt på soverommet mitt, uansett hvor i verden det har ligget. Og den har alltid hatt samme oppgave. Nemlig å passe på klærne man ikke har på seg om natta. En tradisjonsbærer gjennom noen og femti år, altså.

Fra og med sjette klasse slapp vi inn på skolekjøkkenet. Også der møtte vi en dyktig lærer, ei husstell-lærerinne fra hjembygda. Hun skulle lære oss å lage mat. Faget sto på menyen et par semester, og vi lærte mye om det grunnleggende i kokkekunsten. Jeg må jo ha hatt nytte av det, fordi jeg i voksen alder ikke har hatt noe imot å stå ved kjøkkenbenken og komfyren. Og uansett utfall av kokkeleringen, har den ikke tatt livet av noen så langt. Men det kan muligens være en annen historie.
Takk for at du leste.

Facebook: KLIKK HER!

E-post:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet som ruller til høyre på skjermen på alle innlegg og på forsida. Legg inn e-postadressen din, og du får et varsel på e-post med link til nye innlegg som legges ut.